Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

31. jul. 2009

Frykt og optimisme

Dommedag er avlyst. Gi oss flere forlokkende framtidsvisjoner.

Stian Bromark, Dagbladet
SOSIOLOGEN ANTHONY Giddens, mest kjent for å ha inspirert Tony Blair til å utforske den tredje kraft i britisk politikk, har mistet troen på at skremselspropaganda kan bidra til å skape radikale klimaforandringer. Siden trusselen ofte verken er håndfast eller umiddelbar, «vil folk flest tvinne tommeltotter og ikke gjøre mye konkret for å forhindre den kommende katastrofen», skriver han i sin nye bok, «The Politics of Climate Change». Derimot har han større tro på en optimistisk og forlokkende framtidsvisjon. Martin Luther King jr. sa ikke «I have a nightmare», men «I have a dream». Borgerrettsforkjemperen trodde han kunne skape mer forandringsvilje og handlekraft i den svarte og hvite befolkningen ved å holde opp en framtidsvisjon av et annerledes, mer harmonisk USA.

GIDDENS HAR ET poeng. De siste førti åra har vi blitt fôret med katastrofescenarier uten at det ser ut til å ha fungert merkbart. Det mest outrerte eksemplet, er Alan Weismans moralske fabel i sakprosaform, «Verden uten oss», der menneskeheten på grunn av alle sine grådige ønsker har kommet i skade for å utslette seg selv. Den gode nyheten, ifølge Weisman, er at naturen kommer til å restituere seg forholdsvis raskt etter vårt plutselige oppbrudd. Fryktretorikken er allestedsnærværende, men ingen synes å kunne si de forløsende ord, som virkelig ville gjort oss bekymret: «Det er for seint». Det får vi aldri høre fra miljøbevegelsen, for da gjør den seg overflødig. I stedet får vi høre at det snart er for seint. Tiår etter tiår. De kunne like gjerne ropt «ulv, ulv».

ANTHONY GIDDENS ideer om den tredje vei gjorde norske politikere euforiske for ti år siden. Nå kan det se ut til at Jens Stoltenberg har fanget opp stemningsskiftet, for forrige uke sto han fram i Aftenposten under overskriften «Klimaoptimisten». Stoltenberg har nå fått troen på en ambisiøs avtale under klimamøtet i København i desember. Han mener det er på tide at vi fokuserer på løsningene, ikke problemene. Det framstår som et utspill i en valgkamp. I så fall kunne Stoltenberg merket seg Giddens' ord om at klimautfordringene er av så gigantiske proporsjoner at partipolitikken bør holdes utenfor. Uten tverrpolitisk vilje til å skyve den dagsaktuelle maktkampen til side og fokusere på framtida, vil det heller ikke la seg gjøre å skape bærekraftige løsninger.

DET ER strengt tatt ikke gitt å vite hva som skal til for å vekke opinionen til handling. Frykt eller fagre utsikter? Religiøse ledere skremmer med helvete og lokker med paradis. Foreldre truer med innestraff og frister med iskrem. USA belønner allierte og straffer de ulydige. Giddens' ønske om å fokusere på forlokkende framtidsvisjoner, må ses i lys av at samfunnsdebatten de siste femten åra i økende grad har vært preget av fryktspredning - enten temaet har vært klimakrise, finanskrise, terrorister, islamister, fugleinfluensa, svineinfluensa, innvandrere, globalisering, kriminelle tiggere, etc. Den store redselen for atomragnarokk har blitt erstattet av de mange små. Den kollektive frykten er langt mer utfordrende i dagens variant, som fragmentert og uforutsigbar, mener sosiolog Zygmunt Bauman. Denne usikkerheten blir derfor gjerne kanaliserte inn mot å trygge det oversiktlige, som alarmer på boligen og livsforsikringer.

BEGREPSMOTSETNINGEN kan overføres til flere samfunnsdebatter. La oss si at Norge har utfordringer i forhold til innvandring, er det da klokest å male fanden på veggen eller å hylle kulturmangfoldet? Det er i hvert fall ingen tvil om at en del diskuterer hodeplagg, manglende dugnadsånd og hvitløkstank i et forsøk på å sette ord på en diffus magefølelse - en redsel for annerledesværende, tap av identitet og forandring. Denne frykten forsvinner garantert ikke hvis fanden sjøl konstant får danse rundt på veggen. Finanskrisa er at annet eksempel på at svartmaling har en negativ forsterkende effekt, mens gladnyheter om økende boligpriser får taksten til å stige ytterligere.

FORLOKKENDE framtidsvisjoner kan ofte være å foretrekke framfor skrekkvisjoner. Som politisk verktøy har den derimot begrenset verdi. Det er bare i selvhjelpsboka «The Secret» at det hjelper å tenke positivt for å oppnå faktiske resultater. Selvtillit skal man ikke kimse av i et samfunn der angst er en folkesykdom, men utfordringer knyttet til innvandring, klima og økonomi kan bare løses med konkrete politiske beslutninger. Framtida er ikke et trosspørsmål. Det er avgjørende med «politisk realisme, framfor fagre løfter», skrev Cicero-forsker Tora Skodvin i Dagsavisen nylig, som et oppspark til klimamøtet i København.

I «FEAR. A Cultural history» inndeler Joanna Bourke fryktens historie i en egoistisk og en uselvisk del. Sistnevnte er nå på defensiven, mener hun. I dag snakker vi bare om frykt for vårt liv og vår egen helse, ikke andres. Her havner klimaspørsmålet i en skvis. Den kommer ikke til å ramme vår generasjon med full kraft, men derimot våre barnebarns. De tilhører oss, men er samtidig en del av de andre. Dommedagsprofetene vil ha det til at vi gir f.. Anthony Giddens tror vi er større enn som så. Realisten vil si det er håpløst, og vi gir oss ikke.


Klikk her for å lese mer

24. jul. 2009

Når sant skal sies

Verken skjønnlitterære forfattere eller sakprosaforfattere er tjent med å bedrive sjangerrytteri.

Stian Bromark, Dagbladet
Norske forfattere har igjen inntatt skyttergravene, der de ser ut til å trives bedre enn på Litteraturhuset i Oslo. Historiker Tore Pryser har anklaget Kjartan Fløgstad for å ha basert seg på hans forskning i romanen «Grense Jacobselv», uten å informere leserne om det. Pryser får, ikke overraskende, støtte fra andre sakprosaforfattere, samt et knippe pressefolk. Fløgstad får på sin side støtte fra skjønnlitterære kolleger, som poet og forlagsredaktør Geir Gulliksen. Norske forfattere er organisert i to ulike foreninger, og benytter anledningen til å flagge sine kampsaker. Imens snevrer de inn sjangrene, og postulerer at de bare kan tilby oss to typer fortellingen: Den som er sann, og den som oppdiktet. En seier for Norsk forfatterforening og Norsk faglitterær forfatterforening, et tap for litteraturen. Og leseren.

Sannheten, som virkeligheten, er en flyktig størrelse. På tampen av 1970-tallet reiste en gruppe svenske maoister, med Jan Myrdal i spissen, til Demokratisk Kampuchea for å se og lære. De kom hjem og utga ei bok med undertittelen «En reportasje». Svenskene kunne melde fra om at alt sto bra til, som det norske AKP gjorde med sin utgivelse fra en tilsvarende reise, «Overfallet på Kampuchea». I dag vet vi at de enten bevisst unnlot å rapportere om det de oppdaget, ellers så de virkelig ingenting. Røde Khmer-regimet tok livet av nærmere to millioner mennesker i disse åra. Tre tiår seinere foretok den svenske journalisten Peter Fröberg Idling en reise til Kambodsja i fotsporene til de skandinaviske maoistene. Resultatet ble en av fjorårets sterkeste utgivelser på norsk, «Pol Pots smil», en sjangerhybrid mellom dokumentar- og skjønnlitteratur, blottet for fotnoter og litteraturliste. Undertittelen var «Et forslag». Hans mandat var ikke bare å beskrive virkeligheten, men også å utforske grenselandet mellom sannhet og illusjon. «Entydighet, tvetydighet, tretydighet. Hva er årsak, hva er virkning?», som det heter et sted i boka. Da Fröberg Idling kom til Norge i forbindelse med lanseringen, arrangerte Morgenbladet en samtale om boka. Det meste av diskusjonen handlet om fotnoter.

Alnæs-debatten skapte et kildehysteri mange forfattere opplever som en hemsko, og hysteriet stenger for en litterær utvikling som har blomstret i Sverige. Peter Englund, Sven Lindqvist, og altså Fröberg Idling, er eksempler på dokumentarforfattere som ikke bare bruker skjønnlitterære virkemidler i sin sakprosa, men betrakter nettopp spenningsfeltet mellom fakta og fiksjon som det mest vitale rommet å utforske. Lindqvist «Nu dog du: Bombernas århundre» (1999) inneholder hundrevis av atskilte fortellinger om bombas historie. Leseren oppfordres til å utforske dem på kryss og tvers etter et bestemt mønster. Selv har han beskrevet boka som en «labyrint med 22 innganger og ingen utgang». Inspirasjonen er argentinske Julio Cortazars roman «Rayuela», utgitt over 30 år tidligere. Det finnes liten vilje til tilsvarende eksperimentering i Norge. Noen skjønnlitterære forfattere har derimot vært flinkere til å rappe teknikker og grep fra sakprosasjangeren. John Erik Riley og Nikolaj Frobenius har brukt fotnoter i sine bøker - som litterære grep. Dag Solstad har til og med brukt seg selv som hovedperson, uten at noen dermed har avkrevd ham en løgntest. Eller kildereferanse, for den saks skyld.

Regelmessig etterlyses det farlig kunst i Norge, det vil som regel si politiske romaner. Seinest før sommeren, av Vetle Lid Larssen. Samtidig slipper altså Kjartan Fløgstad sin siste roman. Den handler om en spesifikk historisk epoke, men tida har klare paralleller til vår samtid, der antihumanistiske krefter har et rikt jordsmonn. I «Grense Jacobselv» lærer vi om det dannede borgerskaps avgjørende innsats for å føre Hitler fram til makten, men fortellingen er mer av en konstruksjon enn en rekonstruksjon. Fløgstads personliggalleri - noen av figurene hevder Pryser er «hans» - er ikke virkelige, de er oppspinn. Som det heter i amerikansk underholdningsliv: Enhver likhet med virkeligheten er utilsiktet. I Fløgstads tilfelle er den tilsiktet. Likevel: I Philip Roths roman «Our gang» er Richard Nixon ikke Richard Nixon, i Don DeLillos «Libra» er Lee Harvey Oswald ikke Lee Harvey Oswald, i Sindre Mekjans «Liberty St.» skildres George W. Bushs tankeliv - det er likevel ikke den amerikanske ekspresidentens tankeliv vi leser. Innledningen til Leo Tolstojs «Krig og fred» (1869) er en eneste lang journalistisk-dokumentarisk skildring av Napoleons inntog i Russland på begynnelsen av 1800-tallet. Ingen avkrevde ham fotnoter eller litteraturliste. Og godt er det. Vi kunne bli forledet til å tro at alt som sto der var sant.

Norske dokumentarbøker har aldri vært så kildetunge som nå, spesielt biografier. Tidvis inneholder de flere sider med referanser enn fortelling. Det har nok vært en nødvendig utvikling, men det er fare for at den samme trenden har stengt for nyskaping og eksperimenteringsvilje innenfor dokumentarsjangeren. Og det er fare for at vi stoler mer på framstillingen jo lengre litteraturliste boka har. Det er farligere enn et dikterverk uten referanser. Ikke blir det nødvendigvis spennende litteratur av det heller.


Klikk her for å lese mer

21. jul. 2009

De nye enerne

Unge innvandrerkvinner har sett skolelyset. Guttene seiler akterut. Det er uholdbart.

Stian Bromark, Dagbladet
Universitet. I det gamle Norge hadde ordet en magisk aura, spesielt for bondestudenter som forlot gården for å friste lykken i Kristiania. Med utdannelsesrevolusjonen på 1960-tallet gjorde kvinnene sitt inntog og systemet ble demokratisert. I dag har vi en situasjon der folk fra alle samfunnslag har tilgang til høyere utdannelse. Med åpenheten forsvant auraen. Høyere utdannelse er nå et tilbud vi tar for gitt og som det dermed er lett å si fra seg. 31 prosent av oss velger vekk muligheten til å gå på et universitet eller en høyskole ved at vi ikke fullfører videregående skole. Enda flere kommer ikke i nærheten av studentkantina. Bare 37 prosent blant den oppvoksende slekt ser noen grunn til å utdanne seg utover det elementære. For noen er det fortsatt noe magisk over den ærverdige institusjonen.

«Tenk deg universitet! Det høres jo flott ut», utbryter Sidrah Iqbal overfor Aftenposten. Hun tilhører den nye eksklusive gruppen av jenter født i Norge av innvandrerforeldre som tar utdannelse i langt større grad enn gjennomsnittet. De er morgendagens vinnere. Tegnene har vært der en stund, men en ny undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå bekrefter trenden: 79 prosent av jentene med innvandrerbakgrunn fullfører videregående skole, mot landsgjennomsnittet på 69. Flytter man blikket mot høyere utdannelse, blir forskjellen synligere. 64 prosent av jentene med indiske foreldre, tar høyere utdannelse, mot et gjennomsnitt i befolkningen på 36 prosent. For jenter med pakistanske foreldre, er tilsvarende tall 37 prosent. For jenter med vietnamesiske foreldre, 50 prosent. Hvorfor er det slik? «Jeg har ikke lyst til å jobbe på et bakeri resten av livet. Vi har så utrolig mange muligheter. Det ville vært dumt ikke å bruke de sjansene vi får», forklarer Iqbal til avisa.

Mange ungdommer med norske foreldre får høre at det ikke spiller noen rolle om de utdanner seg eller ikke, det viktigste er at de er lykkelige - enten de jobber i et bakeri eller i en bank. Slik kan bare foreldre i et annerledesland tale, der velstand og velferd betraktes som en fødselsrett. Sidrah Iqbal trenger ikke prate lenge med sine pakistanske foreldre før hun får høre at utdannelse er luksus. Bok gjør klok og gjør deg i stand til å velge blant et vidt spekter av stillingsannonser. For kvinner har utdannelse alltid vært et frigjøringsprosjekt, der kunnskap og kritisk tenkning har vært våpen i kampen mot patriarkalsk makt. For noen jenter i dagens Norge kan dette fortsatt være en motivasjon, men gladnyheten om disse suksessfulle jentene med innvandrerforeldre, bidrar til å nyansere stereotype påstander om at alle innvandrerjenter er undertrykte. Særs oppmuntrende blir nyheten når det viser seg at det spesielt er unge jenter fra Groruddalen og Søndre Nordstrand som gjør det skarpt - to områder i hovedstaden som med jevne mellomrom blir stemplet som gettoer.

Det skyldes flere ting, blant annet at innvandrere her i større grad enn innvandrere i Oslo generelt er i jobb. Det er mindre gjennomtrekk av innvandrere enn i sentrum, og innvandrere i de to bydelene har vært i Norge i lengre tid. Deres barn skårer enda høyere på alle indikatorer. Minoritetsbarn som vokser opp i disse drabantbyene går oftere i barnehage enn innvandrere ellers i Oslo, noe som viser at innføringen av gratis kjernetid i barnehagene var en levedyktig idé. Graden av segregering, som noen er bekymret for, går faktisk ned, ifølge SSB. Groruddalen og Søndre Nordstrand blir ikke mer av en getto, men mindre. Den dårlige nyheten er at halvparten av guttene med innvandrerforeldre dropper ut av videregående skole. Problemstillingen er kjent fra befolkningen for øvrig, men forskjellen mellom gutter og jenter med norske foreldre er ikke så stor som den mellom barn av innvandrerforeldre. Det er uholdbart fra et integreringsperspektiv. Skolevinner søker sjelden skoletaper. Og det er utfordrende nok å være gift om ikke forholdet også skal belemres med betydelige skjevhet i forhold til utdannelse, status og lønn. SSB gir ingen forklaring på hvorfor det er slik. Noe tyder på at gutter generelt er mer ivrig på å komme seg ut i yrkeslivet enn jenter, og en del tyder på at noen gutter misliker favoriseringen av teori framfor praksis, men dette forklarer ikke forskjellen mellom majoritet og minoritet.

Svaret kan skjule seg i detaljene. SSBs forskning viser at det spesielt er én yrkeskategori pakistanske menn er overrepresenterte i, og det er innenfor selvstendig næringsvirksomhet. Dersom det forventes at man skal ta over foreldrenes butikk eller man søker seg til drosjenæringen fordi det kan gi rause inntekter, gir det ingen åpenbar gevinst å sitte årevis på skolebenken. Men de bør likevel lære av sine søsken. Kjenn på ordet. Universitet. Det smaker av muligheter. Også til å velge å kjøre drosje.


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun