Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

24. jul. 2009

Når sant skal sies

Verken skjønnlitterære forfattere eller sakprosaforfattere er tjent med å bedrive sjangerrytteri.

Stian Bromark, Dagbladet
Norske forfattere har igjen inntatt skyttergravene, der de ser ut til å trives bedre enn på Litteraturhuset i Oslo. Historiker Tore Pryser har anklaget Kjartan Fløgstad for å ha basert seg på hans forskning i romanen «Grense Jacobselv», uten å informere leserne om det. Pryser får, ikke overraskende, støtte fra andre sakprosaforfattere, samt et knippe pressefolk. Fløgstad får på sin side støtte fra skjønnlitterære kolleger, som poet og forlagsredaktør Geir Gulliksen. Norske forfattere er organisert i to ulike foreninger, og benytter anledningen til å flagge sine kampsaker. Imens snevrer de inn sjangrene, og postulerer at de bare kan tilby oss to typer fortellingen: Den som er sann, og den som oppdiktet. En seier for Norsk forfatterforening og Norsk faglitterær forfatterforening, et tap for litteraturen. Og leseren.

Sannheten, som virkeligheten, er en flyktig størrelse. På tampen av 1970-tallet reiste en gruppe svenske maoister, med Jan Myrdal i spissen, til Demokratisk Kampuchea for å se og lære. De kom hjem og utga ei bok med undertittelen «En reportasje». Svenskene kunne melde fra om at alt sto bra til, som det norske AKP gjorde med sin utgivelse fra en tilsvarende reise, «Overfallet på Kampuchea». I dag vet vi at de enten bevisst unnlot å rapportere om det de oppdaget, ellers så de virkelig ingenting. Røde Khmer-regimet tok livet av nærmere to millioner mennesker i disse åra. Tre tiår seinere foretok den svenske journalisten Peter Fröberg Idling en reise til Kambodsja i fotsporene til de skandinaviske maoistene. Resultatet ble en av fjorårets sterkeste utgivelser på norsk, «Pol Pots smil», en sjangerhybrid mellom dokumentar- og skjønnlitteratur, blottet for fotnoter og litteraturliste. Undertittelen var «Et forslag». Hans mandat var ikke bare å beskrive virkeligheten, men også å utforske grenselandet mellom sannhet og illusjon. «Entydighet, tvetydighet, tretydighet. Hva er årsak, hva er virkning?», som det heter et sted i boka. Da Fröberg Idling kom til Norge i forbindelse med lanseringen, arrangerte Morgenbladet en samtale om boka. Det meste av diskusjonen handlet om fotnoter.

Alnæs-debatten skapte et kildehysteri mange forfattere opplever som en hemsko, og hysteriet stenger for en litterær utvikling som har blomstret i Sverige. Peter Englund, Sven Lindqvist, og altså Fröberg Idling, er eksempler på dokumentarforfattere som ikke bare bruker skjønnlitterære virkemidler i sin sakprosa, men betrakter nettopp spenningsfeltet mellom fakta og fiksjon som det mest vitale rommet å utforske. Lindqvist «Nu dog du: Bombernas århundre» (1999) inneholder hundrevis av atskilte fortellinger om bombas historie. Leseren oppfordres til å utforske dem på kryss og tvers etter et bestemt mønster. Selv har han beskrevet boka som en «labyrint med 22 innganger og ingen utgang». Inspirasjonen er argentinske Julio Cortazars roman «Rayuela», utgitt over 30 år tidligere. Det finnes liten vilje til tilsvarende eksperimentering i Norge. Noen skjønnlitterære forfattere har derimot vært flinkere til å rappe teknikker og grep fra sakprosasjangeren. John Erik Riley og Nikolaj Frobenius har brukt fotnoter i sine bøker - som litterære grep. Dag Solstad har til og med brukt seg selv som hovedperson, uten at noen dermed har avkrevd ham en løgntest. Eller kildereferanse, for den saks skyld.

Regelmessig etterlyses det farlig kunst i Norge, det vil som regel si politiske romaner. Seinest før sommeren, av Vetle Lid Larssen. Samtidig slipper altså Kjartan Fløgstad sin siste roman. Den handler om en spesifikk historisk epoke, men tida har klare paralleller til vår samtid, der antihumanistiske krefter har et rikt jordsmonn. I «Grense Jacobselv» lærer vi om det dannede borgerskaps avgjørende innsats for å føre Hitler fram til makten, men fortellingen er mer av en konstruksjon enn en rekonstruksjon. Fløgstads personliggalleri - noen av figurene hevder Pryser er «hans» - er ikke virkelige, de er oppspinn. Som det heter i amerikansk underholdningsliv: Enhver likhet med virkeligheten er utilsiktet. I Fløgstads tilfelle er den tilsiktet. Likevel: I Philip Roths roman «Our gang» er Richard Nixon ikke Richard Nixon, i Don DeLillos «Libra» er Lee Harvey Oswald ikke Lee Harvey Oswald, i Sindre Mekjans «Liberty St.» skildres George W. Bushs tankeliv - det er likevel ikke den amerikanske ekspresidentens tankeliv vi leser. Innledningen til Leo Tolstojs «Krig og fred» (1869) er en eneste lang journalistisk-dokumentarisk skildring av Napoleons inntog i Russland på begynnelsen av 1800-tallet. Ingen avkrevde ham fotnoter eller litteraturliste. Og godt er det. Vi kunne bli forledet til å tro at alt som sto der var sant.

Norske dokumentarbøker har aldri vært så kildetunge som nå, spesielt biografier. Tidvis inneholder de flere sider med referanser enn fortelling. Det har nok vært en nødvendig utvikling, men det er fare for at den samme trenden har stengt for nyskaping og eksperimenteringsvilje innenfor dokumentarsjangeren. Og det er fare for at vi stoler mer på framstillingen jo lengre litteraturliste boka har. Det er farligere enn et dikterverk uten referanser. Ikke blir det nødvendigvis spennende litteratur av det heller.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun