Gandhi på norsk

For 50 år siden stiftet Johan Galtung verdens første fredsforskningsinstitutt, PRIO. Han var inspirert av en liten, tynn og flintskallet inder.

Stian Bromark, Dagbladet
Arne Næss var 18 år gammel da han oppdaget Gandhi. Året var 1930, og Gandhi ledet inderne til havet for å utvinne salt. Et «overlegent effektivt ikkevoldelig opprør», ifølge Næss. Da Gandhi ble drept 30. januar 1948, begynte en 17 år gammel gutt i Norge å gråte. «Takk, Gandhi. Takk. Ditt lys vil lyse, for oss, i oss, så lenge det finnes mennesker på jorda», skriver Johan Galtung i selvbiografien under overskriften «Læremesteren».
I 1955 skrev Galtung og Næss sammen boka «Gandhis politiske etikk». Næss’ dypøkologi er utenkelig uten Gandhi. Moderne fredsforskning er umulig å forstå uten Galtungs bidrag, ifølge Gandhi-forsker Thomas Weber. «På samme måte er det umulig å forstå Galtung uten å forstå Gandhis bidrag til hans tankeverden.» Fredsforskningsinstituttet PRIO, som Galtung grunnla i 1959, var tuftet på Gandhis idé om at fred «er evnen til å håndtere konflikter kreativt og ikkevoldelig».

Historien om PRIO er en fascinerende historie. Den har nå, i anledning 50-årsjubileet, blitt nedskrevet av mangeårig Dagbladet-kommentator, Gudleiv Forr, med tittelen «Strid og fred». Det er en fortelling som utspiller seg i skjæringspunktet mellom det nasjonale og det globale, mellom makt og maktkritikk, mellom forskning og aktivisme. Det er historien om et radikalt og idealistisk institutt som har måttet kjempe for å overbevise norske myndigheter om sin eksistensberettigelse, som har vært premissleverandør for norske debatter med kontroversielle forskningsresultater og som tidvis har vært preget av interne stridigheter og administrative uryddigheter.
Det må karakteriseres som en suksesshistorie. I dag er PRIO en moden og profesjonell institusjon, solid inkludert i maktfellesskapet, som en sentral brikke i det moderne norske imaget: Norge som fredsnasjon og eksportør av dialog, forsoning og mekling.

Inspirasjonen var Gandhi, men PRIO var et barn av sin tid. Det var et fruktbart klima på 1950-tallet for dem som trodde vitenskapen kunne være styringsredskap for den utøvende politikken. Slik skulle PRIO fungere, ifølge Galtung: Forskning på konflikter måtte munne ut i konkrete råd til makthaverne. Galtung var løst tilknyttet det miljøet som etter Norges NATO-innmelding i 1949 fortsatt insisterte på at det fantes en tredje vei i politikken, mellom stormaktene Sovjetunionen og USA. Den gamle brobyggertankegangen, som var offisiell norsk politikk fram til 1949, måtte vernes om, mente Orienteringskretsen – forløperen til SF/SV. Dialog med fienden var «et middel til å minske spenningen og dermed krigsfaren», som Forr skriver.
Fred, ifølge høyresiden og deler av Arbeiderpartiet, var et ord bare kommunister tok i sin munn. PRIO fikk likevel statsstøtte fra 1963, takket være Galtungs innflytelsesrike kontakter i Arbeiderpartiet.

Det partipolitisk uavhengige instituttet ble en magnet for SV-ere og Venstre-sympatisører. Myten om de langhårede og skjeggete fredsaktivistene fra PRIO hadde røtter i virkeligheten. Dresskoden, spesielt på 1970-tallet, var Sigrun Berg-sjal, jeans, fotformsko og duffelcoat vinterstid, som Forr skriver. Det var på 1970-tallet PRIO ble på sitt mest aktivistiske. Forskjellige ikke-voldsaksjoner, som mot kraftutbyggingen av Mardøla i 1970, ble assosiert med PRIO. Arne Næss’ pamflett: «Hvorfor vi bør stå utenfor EEC?» ble utgitt av PRIO. Kan dette kalles forskning, spurte politikerne, og truet med å inndra bevilgninger. PRIO-forskerne ble i økende grad betraktet som en gjeng rabulister.
PRIO forsøkte å leve opp til ryktet, og innførte likelønnsprinsipp, flat styringsstruktur og allmøter. Renholdet gikk på omgang. I en OECD-rapport ble likevel – eller kanskje nettopp derfor – PRIO kalt for «surdeigen i norsk intellektuelt liv og offentlig debatt», ifølge Forr.

På slutten av 1970-tallet kom PRIO-miljøet virkelig på kant med makta. Nils Petter Gleditsch og Owen Wilkes avslørte at embetsverket hadde gått bak ryggen på de folkevalgte i forbindelse med Loran C og Omega – amerikanske navigasjonssystemer i Norge, som dermed var i strid med norsk basepolitikk. De avslørte også lyttestasjoner som viste at Norge bedrev spionvirksomhet og avlytting av utenlandske ambassader. PRIO-forskerne ble kalt «landssvikere» og «femtekolonister». I 1981 ble de dømt til bøter og fengsel.
Forholdet mellom embetsverket og de folkevalgte ble på nytt utforsket noen år seinere, av PRIO-forsker Hilde Henriksen Waage. UD forsøkte å stoppe hennes hovedfagsoppgave fordi den igjen viste at embetsverket hadde gått bak ryggen på Stortinget i forholdet til Israel i etterkrigstida. Da hun kritiserte Osloprosessen fra 1993 fikk hun merkelapper som «jødehater» og «nazisvin».

Osloavtalen satte fredsnasjonen Norge på kartet internasjonalt. Den bidro til at Norge ble «en geopolitisk stormakt», ifølge Terje Rød-Larsen. I løpet av noen år sendte Norge ut fredsapostler til verdens brennpunkter – Sri Lanka, Guatemala, Sudan, Colombia, Haiti, Burundi, Eritrea, Kypros, med flere. Fred var ikke lenger et skjellsord, det var offisiell norsk utenrikspolitikk. Dette hamskiftet nøt PRIO godt av. «1990-åra ble i mange henseende en betydelig ekspansjonsperiode for instituttet», skriver Forr.
Spørsmålet var hvor langt PRIO skulle strekke seg for å tilfredsstille det nye norske fredsengasjementet. Skulle instituttet nå bare drive med utredninger for UD? Spesielt under Stein Tønnessons ledelse har PRIO vokst fram til å bli et profesjonelt, medievennlig institutt med fokus på nøytral akademisk forskning. PRIO har gått fra å være «maktkritiker til maktutøver», som Forr kaller bevegelsen gjennom 50 år.

Fridtjof Nansen regnes gjerne som den norske fredsnasjonens stamfar. Som statsminister Kjell Magne Bondevik formulerte seg i 1999: «Siden Fridtjof Nansens historiske innsats for flyktninger i Armenia, har Norge hatt ry som en humanitær stormakt.» I en UD-rapport het det at dagens norske fredsdiplomati bygger på to norske tradisjoner: den kristne misjonen og arbeiderbevegelsen.
Næss og Galtung måtte ut av landet for å finne inspirasjonskilden: Det har «ikke lyktes meg å finne noen vesterlandsk skikkelse som helt kan tre i Gandhis sted som direkte inspirasjonskilde når det gjelder deltakelse i gruppekonflikter», skriver Næss. Gandhi mente menneskenaturen var god, altså «diametralt motsatt kristendommen», som misjonspresten P.O. Bodding formulerte det i 1934.
I dette spenningsfeltet utspiller det norske fredsengasjementet seg. Uten arven fra Gandhi, Galtung og PRIO er vi bare sekulære norske misjonærer på frelsningstokt i en verden av usiviliserte.