Kreolske Kypros
Mens du nyter livet i solsenga ved Ayia Napa i sommer, pågår det intense forhandlinger lenger inne på Kypros. Forsoningsprosessen på Afrodites øy går inn i en kritisk fase.
Stian Bromark, Dagbladet
Chartersesongen er i gang. Vi kan velge mellom all verdens eksotiske restauranter og strender, men nordmenn flest, godt over 200 000, foretrekker Hellas. På andre plass kommer Tyrkia. Det finnes 1425 greske øyer, men likevel velger vi å klynge oss sammen på én av dem. Kreta er kos, bevares, men på Kypros kunne vi fått det beste fra to verdener - iskenderkebab med retsina til, for eksempel - hadde det ikke vært for at øya er delt av en 180 kilometer lang grønn linje.
I høst var optimismen stor. Forsoningsprosessen som ble initiert av den greskkypriotiske presidenten i sør, Dimitris Christofias, og den tyrkiskkypriotiske presidenten i nord, Mehmet Ali Talat, var den mest konstruktive på over 30 år. De er tidligere venstreradikale partifeller, og venstresiden har historisk sett vært mer åpen for å kutte båndene til Hellas og Tyrkia enn høyresiden. Og både Christofias og Talat har i tekst og tale uttrykt ønske om forsoning. Siden september har de hatt 26 møter sammen.
Norge har engasjert seg i arbeidet, spesielt fredsforskningsinstituttet PRIO, som har et eget senter i Nikosia der det bedriver forskning og dialogarbeid. I april 2008 ble Ledra/Lokmaci-gata åpnet i hovedstaden etter å ha vært stengt i 44 år, og en fersk PRIO-rapport konkluderer med økt sosial kontakt og handel mellom greskkypriotene og tyrkiskkypriotene. Instituttet mener man med hell kan åpne opp for mer mennesketrafikk mellom nord og sør, altså demilitarisere en større del av den FN-kontrollerte buffersonen. Revitaliseringen av Ledra/Lokmaci er, ifølge PRIO, et utsnitt av hvordan et samlet Kypros kan se ut.
I høst arrangerte PRIO en konferanse i Nikosia. 200 forskere fra hele verden møttes for å diskutere historie. Bakgrunnen var blant annet en oppgave skrevet av journalist og historiker Jan-Erik Smilden, som har undersøkt hvordan øyas historie beskrives i greskkypriotiske og tyrkiskkypriotiske historiebøker. Ikke overraskende kom han fram til at historien blir framstilt svært forskjellig, ja, tidvis diametralt motsatt, og ikke sjelden fylt med nasjonalistisk retorikk rettet mot «fienden».
I 400 år var øya en del av det ottomanske riket. I kjølvannet av første verdenskrig overtok britene øya, og da var det majoriteten, de kristne grekerne, som fikk overtaket. I 1960 ble landet selvstendig, men i de påfølgende åra eskalerte konfliktene. I 1964 sendte Hellas styrker til øya. Tyrkia truet med invasjon, men det holdt ikke ord - før i 1974. 160 000 greskkyprioter ble sendt sørover, 60 000 tyrkiskkyprioter gikk motsatt vei. Hvem var aggressor? Hvem var offer? Hvem gjorde hva mot hvem når? Spør greskkypriotiske skolebøker og du får ett svar, spør de tyrkiskkypriotiske og du får et annet.
Det spiller ingen rolle hvor mye vakker festtale som praktiseres på topplanet når skoleverket daglig innprenter framtidige generasjoner at samkvem mellom greskkyprioter og tyrkiskkyprioter er unaturlig. Det er ikke bærekraftig. Ett skritt fram er to skritt tilbake. Veien til framtida må gå via fortida. Du sier ouzo, jeg sier raki, hva så? Ingen smaker forskjell. Det har Christofias og Talat skjønt. Talat har beordret utskifting av pensum. Christofias prøvde det samme, med motstanden ble for kraftig. Den gresk-ortodokse erkebiskopen oppfordret elevene til å kaste skolebøkene dersom de ble utskiftet. Ungene i Sør-Kypros bruker i dag 30 år gamle bøker.
Med Christofias og Talat har Kypros sine beste muligheter til å oppnå forsoning på mange tiår. Men det haster. President Talats mandat er innskrenket etter at hans parti gikk på et valgnederlag nylig. Statsministerkandidat Dervis Eroglu, fra det høyreorienterte, nasjonalistiske partiet UBP, er blitt bedt om å danne en ny regjering. Hans parti er ikke like forsonlig anlagt. Utfordringen under forhandlingene, ved siden av eiendomsspørsmålet, ligger i tyrkiskkypriotenes forhold til Tyrkia. For Christofias er det uaktuelt med formelle bånd til fastlandet, mens Talat vil beholde Tyrkia som garantist, fordi tyrkiskkypriotene betrakter seg som en sårbar minoritet. UBP er enda mer ivrig på å beholde Tyrkias militære nærvær på øya. Partiets valgseier, samt at Talats presidentperiode går ut neste år, har ført til at FN nå oppfordrer partene til å vise kompromissvilje og å trappe opp fredsforhandlingene fram mot sommeren.
Oss andre, sydenreisende eller ikke, bør sende avgårde lykkønskninger til presidentene. Mye står på spill, blant annet Tyrkias EU-medlemskap. Innen desember må Ankara åpne opp luft-og sjøveien for greskkypriotene. Det akter ikke Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan å gjøre før Brussel har løsnet på restriksjonene for Nord-Kypros, som verken er anerkjent av FN eller EU.
På et symbolsk plan er Kypros et mikrokosmos av Europas framtid. Hvis grekere og tyrkere, kristne og muslimer, raki og ouzo, finner tilbake til den harmonien som hovedsakelig har preget Kypros' historie, kan vi kanskje bruke de neste somrene til å snakke om hybride, idylliske og lærerike ferieminner fra Kjærlighetsøya i stedet for «sivilisasjonskonflikt» og «snikislamisering».
Stian Bromark, Dagbladet
Chartersesongen er i gang. Vi kan velge mellom all verdens eksotiske restauranter og strender, men nordmenn flest, godt over 200 000, foretrekker Hellas. På andre plass kommer Tyrkia. Det finnes 1425 greske øyer, men likevel velger vi å klynge oss sammen på én av dem. Kreta er kos, bevares, men på Kypros kunne vi fått det beste fra to verdener - iskenderkebab med retsina til, for eksempel - hadde det ikke vært for at øya er delt av en 180 kilometer lang grønn linje.
I høst var optimismen stor. Forsoningsprosessen som ble initiert av den greskkypriotiske presidenten i sør, Dimitris Christofias, og den tyrkiskkypriotiske presidenten i nord, Mehmet Ali Talat, var den mest konstruktive på over 30 år. De er tidligere venstreradikale partifeller, og venstresiden har historisk sett vært mer åpen for å kutte båndene til Hellas og Tyrkia enn høyresiden. Og både Christofias og Talat har i tekst og tale uttrykt ønske om forsoning. Siden september har de hatt 26 møter sammen.
Norge har engasjert seg i arbeidet, spesielt fredsforskningsinstituttet PRIO, som har et eget senter i Nikosia der det bedriver forskning og dialogarbeid. I april 2008 ble Ledra/Lokmaci-gata åpnet i hovedstaden etter å ha vært stengt i 44 år, og en fersk PRIO-rapport konkluderer med økt sosial kontakt og handel mellom greskkypriotene og tyrkiskkypriotene. Instituttet mener man med hell kan åpne opp for mer mennesketrafikk mellom nord og sør, altså demilitarisere en større del av den FN-kontrollerte buffersonen. Revitaliseringen av Ledra/Lokmaci er, ifølge PRIO, et utsnitt av hvordan et samlet Kypros kan se ut.
I høst arrangerte PRIO en konferanse i Nikosia. 200 forskere fra hele verden møttes for å diskutere historie. Bakgrunnen var blant annet en oppgave skrevet av journalist og historiker Jan-Erik Smilden, som har undersøkt hvordan øyas historie beskrives i greskkypriotiske og tyrkiskkypriotiske historiebøker. Ikke overraskende kom han fram til at historien blir framstilt svært forskjellig, ja, tidvis diametralt motsatt, og ikke sjelden fylt med nasjonalistisk retorikk rettet mot «fienden».
I 400 år var øya en del av det ottomanske riket. I kjølvannet av første verdenskrig overtok britene øya, og da var det majoriteten, de kristne grekerne, som fikk overtaket. I 1960 ble landet selvstendig, men i de påfølgende åra eskalerte konfliktene. I 1964 sendte Hellas styrker til øya. Tyrkia truet med invasjon, men det holdt ikke ord - før i 1974. 160 000 greskkyprioter ble sendt sørover, 60 000 tyrkiskkyprioter gikk motsatt vei. Hvem var aggressor? Hvem var offer? Hvem gjorde hva mot hvem når? Spør greskkypriotiske skolebøker og du får ett svar, spør de tyrkiskkypriotiske og du får et annet.
Det spiller ingen rolle hvor mye vakker festtale som praktiseres på topplanet når skoleverket daglig innprenter framtidige generasjoner at samkvem mellom greskkyprioter og tyrkiskkyprioter er unaturlig. Det er ikke bærekraftig. Ett skritt fram er to skritt tilbake. Veien til framtida må gå via fortida. Du sier ouzo, jeg sier raki, hva så? Ingen smaker forskjell. Det har Christofias og Talat skjønt. Talat har beordret utskifting av pensum. Christofias prøvde det samme, med motstanden ble for kraftig. Den gresk-ortodokse erkebiskopen oppfordret elevene til å kaste skolebøkene dersom de ble utskiftet. Ungene i Sør-Kypros bruker i dag 30 år gamle bøker.
Med Christofias og Talat har Kypros sine beste muligheter til å oppnå forsoning på mange tiår. Men det haster. President Talats mandat er innskrenket etter at hans parti gikk på et valgnederlag nylig. Statsministerkandidat Dervis Eroglu, fra det høyreorienterte, nasjonalistiske partiet UBP, er blitt bedt om å danne en ny regjering. Hans parti er ikke like forsonlig anlagt. Utfordringen under forhandlingene, ved siden av eiendomsspørsmålet, ligger i tyrkiskkypriotenes forhold til Tyrkia. For Christofias er det uaktuelt med formelle bånd til fastlandet, mens Talat vil beholde Tyrkia som garantist, fordi tyrkiskkypriotene betrakter seg som en sårbar minoritet. UBP er enda mer ivrig på å beholde Tyrkias militære nærvær på øya. Partiets valgseier, samt at Talats presidentperiode går ut neste år, har ført til at FN nå oppfordrer partene til å vise kompromissvilje og å trappe opp fredsforhandlingene fram mot sommeren.
Oss andre, sydenreisende eller ikke, bør sende avgårde lykkønskninger til presidentene. Mye står på spill, blant annet Tyrkias EU-medlemskap. Innen desember må Ankara åpne opp luft-og sjøveien for greskkypriotene. Det akter ikke Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan å gjøre før Brussel har løsnet på restriksjonene for Nord-Kypros, som verken er anerkjent av FN eller EU.
På et symbolsk plan er Kypros et mikrokosmos av Europas framtid. Hvis grekere og tyrkere, kristne og muslimer, raki og ouzo, finner tilbake til den harmonien som hovedsakelig har preget Kypros' historie, kan vi kanskje bruke de neste somrene til å snakke om hybride, idylliske og lærerike ferieminner fra Kjærlighetsøya i stedet for «sivilisasjonskonflikt» og «snikislamisering».
posted by Stian Bromark | 8:42 p.m.
<< Home