Åpenhjertig sorgskrift
Verdig og lesverdig om livskamp og selvmord.
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Intimitetstyranni? Ukebladstil? Snørr og tårer-journalistikk? Et sted i anmelderen skjuler det seg en djevel som lengter etter å ta i bruk slike karakteristikker. Nære beretninger om sorg, basert på virkelige og tragiske hendelser, er ikke intellektuelle nok for den kaldblodige ordslakter. Kanskje ville slike ord blitt tatt i bruk om boka ”Kaja”, hvis ikke det var for at Olav Gunnar Ballo er en sjangerbevisst og stilstikker forteller. Etter 235 sider med hvileløs jakt på sentimentaliteten, legges kniven ned og erstattes av et hvitt, viftende lommetørkle.
Uflaks
Legen og SV-politikeren Olav Gunnar Ballo er Kajas far. Undertittelen peker presist mot bokas ytterpunkter og dreiepunkt: ”1988-2008”. 20 år gammel, etter mange års kamp mot spiseforstyrrelser og gyngende selvtillitt, velger hun å avslutte sitt liv.
Kaja Bordevich Ballo var friskmeldt. Hun startet dagen med et ”Oui, ca va trés bien!”, slik man gjerne gjør når man studerer fransk i Nice. Ti over tolv handlet hun en penbukse på H&M. Åtte minutter på ett betalte hun tolv euro for en omfattende personlighetstest fra Scientologikirken, som konkluderte med at hun var egoistisk, usosial og unyttig. Noen timer seinere hoppet hun fra balkongen sin i fjerde etasje. Hvorfor? Verken Olav Gunnar Ballo, venner, familie, politi eller leger finner plausible forklaringer. Psykiater Finn Skårderud, som behandlet henne i mange år, drister seg til denne hypotesen: ”Jeg er overbevist om at hun døde av akutt og voldsom uflaks”. Kaja selv oppfattet seg som en sprø diamant ingen ville ha, ifølge en tekst funnet på hennes pc.
Telefonen
Beretningen fortelles på tre tidsnivåer. Et risikofylt foretak, men takket være Ballos analytiske og litterære evner blir det lappet sammen til en smidig og organisk helhet. På nåtidsplanet følger vi familien fra de får den ubehagelige telefonen en vårdag i slutten av mars 2008 til begravelsen finner sted et par uker seinere, til lyden av Pink Floyds ”Shine on you crazy diamond”. Det er en beretning om bunnen som faller ut, om familiens konsolidering, prosaiske gjøremål, og om jakten på hva som egentlig skjedde. Det avslutter med et etterord, stilet til minstedatteren Oda, for å markere framtid og vilje til livsgnist. På det andre planet får vi kjennskap til Kajas historie fra hun blir syk i 2001 fram til utenlandsoppholdet, år etter år preget av anoreksia, depresjon, tvangsspising, glasskår mot håndledd, rømninger. Gradvis bevitnes små framskritt (brødbit for brødbit), som til slutt gjør at foreldene kan vinke henne avgårde til Frankrike uten skjellig grunn til mistanke. Innimellom får vi anekdoter, små øyeblikksbilder, fra Kajas oppvekst før sykdommen. Boka er raust illustrert med Kajas egne fotografier, som antyder at hun kunne blitt en habil kunstfotograf.
Balansekunst
”Du klarer å hjelpe andre, men ikke din egen datter”. Slik taler en pasient som vil bli husket av sin lege i lang, lang tid. Det må ligge mye helmørk tankevirksomhet i kjølvannet av disse bokstavene, samtidig har de fungert som forfatterens rettesnor. Olav Gunnar Ballo skriver som privatperson, men som lege er han trent til å betrakte det fortrolige og intime med profesjonalitet og distanse. Som politiker er han vant til å tenke prinsipielt og konkret på samme tid. Resultatet er en intens fortelling om livskamp, sorg og bearbeidelse blottet for bittersøt mesking. Olav Gunnar Ballo senker stemmen der ukebladene ville skreket i falsett. Ballo nøyer seg med å antyde Scientologikirkens eventuelle skyld der avisene ville ropt ”korsfest!”. Han siterer franske poeter der fjernsynet ville dvelt ved bårekransen.
Det viftende, hvite lommetørkleet var småvått, forøvrig. Av regnet, formodentlig.
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Intimitetstyranni? Ukebladstil? Snørr og tårer-journalistikk? Et sted i anmelderen skjuler det seg en djevel som lengter etter å ta i bruk slike karakteristikker. Nære beretninger om sorg, basert på virkelige og tragiske hendelser, er ikke intellektuelle nok for den kaldblodige ordslakter. Kanskje ville slike ord blitt tatt i bruk om boka ”Kaja”, hvis ikke det var for at Olav Gunnar Ballo er en sjangerbevisst og stilstikker forteller. Etter 235 sider med hvileløs jakt på sentimentaliteten, legges kniven ned og erstattes av et hvitt, viftende lommetørkle.
Uflaks
Legen og SV-politikeren Olav Gunnar Ballo er Kajas far. Undertittelen peker presist mot bokas ytterpunkter og dreiepunkt: ”1988-2008”. 20 år gammel, etter mange års kamp mot spiseforstyrrelser og gyngende selvtillitt, velger hun å avslutte sitt liv.
Kaja Bordevich Ballo var friskmeldt. Hun startet dagen med et ”Oui, ca va trés bien!”, slik man gjerne gjør når man studerer fransk i Nice. Ti over tolv handlet hun en penbukse på H&M. Åtte minutter på ett betalte hun tolv euro for en omfattende personlighetstest fra Scientologikirken, som konkluderte med at hun var egoistisk, usosial og unyttig. Noen timer seinere hoppet hun fra balkongen sin i fjerde etasje. Hvorfor? Verken Olav Gunnar Ballo, venner, familie, politi eller leger finner plausible forklaringer. Psykiater Finn Skårderud, som behandlet henne i mange år, drister seg til denne hypotesen: ”Jeg er overbevist om at hun døde av akutt og voldsom uflaks”. Kaja selv oppfattet seg som en sprø diamant ingen ville ha, ifølge en tekst funnet på hennes pc.
Telefonen
Beretningen fortelles på tre tidsnivåer. Et risikofylt foretak, men takket være Ballos analytiske og litterære evner blir det lappet sammen til en smidig og organisk helhet. På nåtidsplanet følger vi familien fra de får den ubehagelige telefonen en vårdag i slutten av mars 2008 til begravelsen finner sted et par uker seinere, til lyden av Pink Floyds ”Shine on you crazy diamond”. Det er en beretning om bunnen som faller ut, om familiens konsolidering, prosaiske gjøremål, og om jakten på hva som egentlig skjedde. Det avslutter med et etterord, stilet til minstedatteren Oda, for å markere framtid og vilje til livsgnist. På det andre planet får vi kjennskap til Kajas historie fra hun blir syk i 2001 fram til utenlandsoppholdet, år etter år preget av anoreksia, depresjon, tvangsspising, glasskår mot håndledd, rømninger. Gradvis bevitnes små framskritt (brødbit for brødbit), som til slutt gjør at foreldene kan vinke henne avgårde til Frankrike uten skjellig grunn til mistanke. Innimellom får vi anekdoter, små øyeblikksbilder, fra Kajas oppvekst før sykdommen. Boka er raust illustrert med Kajas egne fotografier, som antyder at hun kunne blitt en habil kunstfotograf.
Balansekunst
”Du klarer å hjelpe andre, men ikke din egen datter”. Slik taler en pasient som vil bli husket av sin lege i lang, lang tid. Det må ligge mye helmørk tankevirksomhet i kjølvannet av disse bokstavene, samtidig har de fungert som forfatterens rettesnor. Olav Gunnar Ballo skriver som privatperson, men som lege er han trent til å betrakte det fortrolige og intime med profesjonalitet og distanse. Som politiker er han vant til å tenke prinsipielt og konkret på samme tid. Resultatet er en intens fortelling om livskamp, sorg og bearbeidelse blottet for bittersøt mesking. Olav Gunnar Ballo senker stemmen der ukebladene ville skreket i falsett. Ballo nøyer seg med å antyde Scientologikirkens eventuelle skyld der avisene ville ropt ”korsfest!”. Han siterer franske poeter der fjernsynet ville dvelt ved bårekransen.
Det viftende, hvite lommetørkleet var småvått, forøvrig. Av regnet, formodentlig.
posted by Stian Bromark | 10:24 a.m.
<< Home