Revolusjonær sex

Det syder som aldri før under chadoren i Iran.

Stian Bromark, Ny Tid
Det er noe med revolusjoner og nitallet (inspirert av den franske, sikkert): I år feires det 50 års jubileum for revolusjonen på Cuba, 30 års jubileum for den iranske revolusjonen og 20 års jubileum for Berlinmurens fall. Den siste er en revolusjon av en annen sort enn de to første, og vel den eneste verdt å feire. I likhet med den russiske revolusjonen i 1917, innvarslet 1959 og 1979 begynnelsen på meningsundertrykkelse og isolasjon for den iranske og cubanske befolkningen. Feire kan de først gjøre når despotiet en gang tar slutt, som det vil gjøre, forhåpentlig om ikke lenge. For iranere og cubanere er det opplagt at systemene er pil råtne. Lik borgerne av Sovjetunionen, har de mistet sin ideologiske overbevisning; islamisme og kommunisme. Som sovjeterne venter de på den rette anledning. Imens forsøker de som best å overleve ved å omgå og ignorere de menneskefiendtlige reglene initiert, sanksjonert og dirigert fra oven.

I Iran gir kvinnenes posisjon en pekepinn på diktaturets styrke og levedyktighet, fordi den islamske revolusjonen så fundamentalt gikk inn for å kontrollere kvinners kropp og seksualitet. På overflaten har mørkemennene lykkes i Iran, men under chadoren bobler det, som den iransk-amerikanske journalisten og antropologen Pardis Mahdavi forteller i sin nye bok, ”Passionate Uprisings: Iran’s Sexual Revolution”. Gjennom sju år har hun gjort studier blant de unge, mobile og velutdannede i Teheran. De er frisinnede, fritenkende og frivole. De praktiserer en seksuell livsstil som er opprørsk, hedonistisk og ”syndfull”. Straffen for sex før ekteskapet, drikking og dans er streng i Iran, men det ser ikke ut til å bry de unge.

Mahdavi dukker opp på en hjemme alene-fest, arrangert av datteren til en mulla. Journalisten får hakeslepp når hun i stua ser 40 mennesker nakne eller bare i undertøyet. Det er ingen fest, men en dionysisk orgie, der alle former for sex praktiseres åpent (oral, anal, vaginal, banal, gruppe etc). Deltakerne er rusa på dop, alkohol eller livet. Også i offentligheten finner hun tegn på at Iran nå gjennomgår en seksuell revolusjon: På gata, selv der politiet patruljerer hyppig, kjører unge mennesker fram og tilbake på jakt etter anonyme sexpartnere. Ekteskapsbrudd kan straffes med steining i Iran, men rundt halvparten av de gifte kvinnene i Mahdavis undersøkelse har vært utro mot mannen sin. For mange av dem er det å plukke opp en tilfeldig elsker en vanlig form for rekreasjon, ifølge henne. Iranske kvinner blir tvunget til å dekke seg til offentlig, men noen smiler likevel underfundig og rebelsk til omverden, ifølge Mahdavi. Under chadoren har de ikke annet på kroppen enn sexy, utfordrende undertøy. Gutta skulle bare visst. Eller kanskje de vet. Kanskje det bare er president Mahmoud Ahmadinejad som ikke skjønner en tøddel.

Iran og Cuba er to av Barack Obamas utenrikspolitiske hodepiner. Riktignok har han varslet en mer dialogorientert tilnærming enn sin forgjenger, men han kan likevel ikke avvike for radikalt i forhold til den tradisjonelle amerikanske linja, hvis ikke han vil framstå som soft. Hans rådgivere har dessuten signalisert at de ikke tror forhandlinger vil føre fram i Iran. Hva slags alternativ gjenstår da? Mer boikott? Krig? Sabelrasling har vært strategien overfor Cuba og Iran i henholdsvis 50 og 30 år, som det var overfor Sovjetunionen gjennom hele Den kalde krigen. Det er ikke sjelden en kontraproduktiv strategi. ”Trusselen om regimeendring ved hjelp av militærmakt, som betraktes som et mulig alternativ av enkelte i den vestlige verden, setter i fare alt det som demokratisk innstilte iranere har virket for i de seinere åra”, skriver Nobels fredsprisvinner Shirin Ebadi i sin memoarbok. I Sovjetunionen var det folket selv som til slutt reiste seg og krevde en ny, demokratisk revolusjon. I Iran foregår det samme nå, selv om metodene er uortodokse og konsekvensene uoversiktlige: Sex som sivil ulydighet.