Darwin og ånden som går

Charles Darwins teorier har aldri stått sterkere. Og svakere.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det er ikke lett å være bekjennende darwinist i en tid preget av engler og varme hender. New Age, religiøs fundamentalisme, regjeringer, antroposofer og god gammeldags barnetro er trekk ved tiden som synes å forvise apeteorien til den intellektuelle, overfylte skraphaugen. Det er mer sexy med spåkoner enn teorier om naturlig utvalg, selv om det siste faktisk har med forplantning å gjøre. Darwinisme handler om sex, fysisk og konkret. Ånd er… våte drømmer?

Det lar seg gjøre å konkludere slik. Det åndelige har gode tider i Norge anno 2009. Men det lar seg også gjøre å argumentere for motsatt synspunkt: Charles Darwins evolusjonsteori om artenes opprinnelse (fra ape til menneske) har aldri stått sterkere. Innenfor biologien, og vitenskapen for øvrig, finnes det i dag ingen seriøse alternative hypoteser om hvordan dyr, planter og mennesker har utviklet seg gjennom klodens levetid. Konkurransen kommer utenfra, fra de som tror det finnes mer mellom himmel og jord enn egoistiske gener, og som gjerne mener jorda og menneskene er skapt av en flittig designer. I Norge, som i USA, er meningsmålinger vanskelige å tolke entydig. I begge land kan tall vise at opp mot halvparten av befolkningen er skeptisk til påstanden om at mennesker har noe med aper å gjøre.

Vebjørn Selbekk, Magazinet-redaktøren som trykket karikaturtegningene av Profeten, skrev for noen år siden at slike tall er lovende: ”En tilværelse der vår eksistens er et resultat av tilfeldigheter, blir dypest sett meningsløs. Heldigvis har vi et godt budskap å komme med på dette området. Bibelen lærer oss at mennesket er skapt i Guds bilde.[…] Det er gledelig å registrere at det slett ikke er alle nordmenn som går med på å svelge Darwins teori rått. Til tross for massiv og langvarig påvirkning viser meningsmålinger at det bare er noe over halvparten av befolkningen som tror på evolusjonen. Det er ikke noe dårlig tall når man tar i betraktning at evolusjonistene har vært nærmest enerådende i opinionspåvirkningen”. Tenk hvor bra tallet kan bli dersom avisene slutter å skrive om meningsløse teorier og i stedet konsentrerer seg unaturlige hendelser, englesnakk, unge trolldomsmenn og katolske mysterier?

Det kan diskuteres hvilke krefter som står sterkest. På bokfronten er det tydelig hvilken vei vinden blåser. Legger man sammen opplaget på bøkene om Snåsamannen, Harry Potter og Da Vinci-koden, har disse bøkene nådd ut til rundt 1, 3 millioner norske lesere. Nå er ikke bokkjøp nødvendigvis en målstokk på tro, tvil og lengsler, like lite som antall medlemmer i statskirken er det, men det er likevel en indikasjon på hva som fenger i tida. To nye bøker om Darwin, i anledning 200 års markeringen for hans fødsel 12. februar, kan bare drømme om et salg på to tusen hver. Begge gir grundige innføringer i Darwins livsløp, utviklingen av evolusjonsteorien og vitenskapens ekspanderende rolle på 1800-tallet, men riktig livlig blir det først når vi nærmer oss samtiden. Da er det nettopp kampen om hegemoniet som står i sentrum. Jubilanten blir fortsatt misbrukt, misforstått og oversett, som han ble det for 150 år siden, da hovedverket ”Artenes opprinnelse” utkom første gang.

Antologien ”Darwin. Verden ble aldri den samme”, redigert av Dag O. Hessen, Thore Lie og Nils Chr. Stenseth, inneholder bidrag fra flere framtredende forskere innen sine respektive fagfelt. Formålet med spredningen er å spore Darwins innflytelse her og der, men også å se om disse ulike natur-og samfunnsfagene kan finne en felles møteplass gjennom Darwin. Religionshistoriker Torkel Brekke skriver om hvordan Darwin har blitt mottatt i religioner som islam, hinduisme og buddhisme. Økonom Kalle Moene skriver om Darwin og penger. Lingvist Jan Terje Faarlund om språket. Styrken med antologien er at ekspertisen på sitt fagfelt kommet til orde. Det er også fornøyelig at noen av skribentene direkte eller indirekte polemiserer mot de andre. Jarle Breivik, som bidrar med et essay om kreft, gener og evolusjonsteorien, sender flere kilevink til Thomas Hylland Eriksen, en annen bidragsyter i boka. Svakheten er at det blir mange unødvendige gjentagelser. ”Det vil kastes lys over menneskes opprinnelse og historie”, den eneste setningen i ”Artenes opprinnelse” som omhandler menneskets utvikling, gjentas som et messiansk halleluja gjennom boka.

Forskningsjournalist og biolog Erik Tunstad polemiserer ikke mot seg selv i ”Darwins teori. Evolusjon gjennom 400 år”. Til gjengjeld har han (helt alene) skrevet en språklig spenstig og spennende innføring i Darwins tankeunivers. Det handler mest om evolusjonsteoriens historie før og etter, men i sluttkapitlet kommer han innpå hvordan teorien i nyere tid har blitt brukt til å rettferdiggjøre alt fra rasehygiene til ekstremkapitalisme. Han redegjør dessuten utførlig for striden mellom naturvitenskapen og kreasjonistene/Intelligent Design-tilhengerne (synonymer for veldig sterk Gudstro), både i USA og i Tyrkia. De er på offensiven, kan det virke som. Mange kreasjonistene anklager evolusjonsteorien for å være årsak til alt ondt i verden, fra Hitler, Stalin og Mao til skilsmisser, homoseksualitet og sex med dyr. Og de blir trodd, av foruroligende mange. I antologien behandler Dag O. Hessen delvis samme tema under overskriften ”Angsten for Darwin”. Det er et godt essay, men lange avsnitt er klippet rett ut av Hessens og Thore Lies Darwin-bok ”Mennesket i et nytt lys” fra 2002. Nå er det ikke forbudt å plagiere seg selv, men man risikerer at leseren utbryter et ”da capo” i stedet for ”eureka”.

Begge bøkene kan leses med betydelig utbytte, men det er usikkert om leseren trenger begge. Informasjonen er stort sett den samme. Erik Tunstad tilbyr stilistisk eleganse og formidlingsentusiasme der antologien spriker og er mer ujevn, skjønt den kompenserer med bredde og ekspertise. Sistnevnte inneholder spesielt et bidrag som fortjener å løftes opp og fram. I ”Kampen mot – og kampen for – Darwin i skolen” skriver Nils Chr. Stenseth om evolusjonsteoriens stemoderlige behandling i skoleverket. Fram til 1970-tallet var undervisning i den slags så godt som fraværende. I 1984 forsøkte daværende undervisningsstatsråd Kjell Magne Bondevik å likestille Darwins teorier og kreasjonismen i naturfagstimene, men forslaget ble droppet etter massiv fagmotstand. Likevel er det slik at læren om Gud står langt sterkere i grunnskolen enn utviklingslæren. Allerede i førsteklasse blir norske barn fortalt om den bibelske skapelsesberetningen. Et sted mellom 8. og 10. klasse kommer Darwin inn. Det er litt av et forsprang. Med skolen, statsreligionen, minst halve regjeringen og kongehuset på åndelighetens side, er det faktisk et lite mirakel at så mange som halvparten fortsatt tror på Darwin.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Dag O. Hessen, Thore Lie, Nils Chr. Stenseth (red.):
Darwin. Verden ble aldri den samme
Gyldendal

Erik Tunstad:
Darwins teori. Evolusjon gjennom 400 år
Humanist