Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

26. jan. 2009

En livserindring i særklasse


Mørk, livsbejaende og skruppelløs selvbiografi fra Per Olov
Enquist.


Stian Bromark, Dagbladet
Et liv kan være så fantastisk det bare vil, men det
hjelper lite hvis språket fornekter det. Dette har de færreste
politikere forstått, og insisterer derfor på å skrive sine
erindringer selv: Potensiell magi blir redusert til
møtereferater. Forfattere, derimot, vet heldigvis når leseren
er i humør for saftige overdrivelser.

Lyset
Den svenske forfatteren Per Olov Enquist har ikke levd et
A4-liv. Men det mest slående med hans selvbiografi, er viljen
til å betrakte sin egen historie som litteratur. Første
setning lyder: «Denne islandske natt i desember 1989, meget
klart vær. Man kan se stjernene, men ikke noe nordlys. Hvor er
det blitt av.» Setningene gir ikke mening før på de siste
sidene. Først da forstår leseren at begynnelsen er slutten: På
tampen av 1980-tallet er han blitt fanget av spriten. Dager
med blackout følges av innleggelse, abstinenser og
rømningsforsøk. Skrive makter han ikke. Selvmedlidenheten rår.
Han er en suksessrik forfatter, oversatt til en rekke språk og
spilt på scener verden over. Barna er pene i tøyet og kona er
både vakker og forståelsesfull. Hans svar på lykken er å pisse
på seg på flyplassen i Wien. Etter flere mislykkede forsøk på
tørrlegging, rømmer han til slutt i sokkelesten fra en
institusjon på Island. Han løper i snøen til han ikke orker
mer, og legger seg ned for å dø. Så kikker han opp på himmelen
og lurer på hvor det er blitt av nordlyset.

Bibelbilder
Etter flere år med skrivesperre løsner det. Ut kommer romanen
«Kaptein Nemos bibliotek» (1991), en reise tilbake til
barndommen i den lille grenda Hjoggböle i Nord-Sverige, der
Enquist vokste opp med en pietistisk alenemor. Faren døde et
halvt år etter at Per Olov kom til verden i 1934. I «Et annet
liv» følger vi Enquist videre: Gjennom studietida i Uppsala
fram til debuten i 1961 og det internasjonale gjennombruddet
med «Legionærene» i 1968, videre til lengre utenlandsopphold,
én skilsmisse (én til etter bokas slutt), brakfiasko på
Broadway og teatersuksess alle andre steder. Enquist bakser
med de eksistensielle spørsmålene: Forholdet mellom det
egentlige og det tilslørte, det absolutte og moralsk
relativistiske, tro og overtro, og er det lov å onanere til
bilder i Bibelen?

Morsom
«Et annet liv» kan leses med utbytte selv av dem som ikke er
fan. Den er gjennomført nokså tørrvittig. Når mormoren dør,
ber han en bønn for henne og sverger på at han ikke skal
«runke en eneste gang i løpet av en hel måned». Moren
bestemmer at han skal be om syndeforlatelse hver lørdag, men
lille Per Olov er bare snill, og må derfor dikte opp sine
synder. Lattermusklene kiles. Likeledes tårekanalene. Slik
spilles selvbiografien ut, mellom det mørke og det lyse, for
så å munne ut i fornyet livsgnist gjennom forsakelse. Ikke en
dråpe alkohol på atten år. En mer åpenhjertig, brutal, morsom,
trist, velskrevet og selvransakende selvbiografi skal du lete
lenge etter.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun