I spenn mellom Øst og Vest

Det finnes en bro som er gammel, brun og stygg. Den strekker seg over Det Gyldne Horn i Istanbul. Der søker mennesker sin framtid.

Stian Bromark, Dagbladet
I begynnelsen var planken. Slik må det ha vært. En planke over
en bekk. Så skrev noen ved siden av på norsk «Hundrede Mand
kan jeg bære paa min Rygg, men svigter om de alle marscherer»,
eller sang på engelsk «Like a bridge over troubled water, I
will lay me down». Noen plystret på fransk, i hvert fall.
Dermed var en livløs bygningskonstruksjon omgjort til levende
kulturhistorie. En forseggjort, arkitekttegnet bro kan være et
praktfullt monument, men de viktigste broene er noe mer enn
bare funksjonelle kunstverk. De er broer som slutter å være
overganger og blir en tilstand i seg selv.

BROER ER SOM SKAPT for sangtekster og dikt, som bakgrunn i
fotografier og landskapsmalerier, helst med noen piker på. I
filmer fungerer de gjerne som møteplasser, for spioner eller
for kjærestepar. I «Les Amants du Pont Neuf»(1991), med
Juliette Binoche og Denis Lavant i rollen som de elskende,
foregår nesten hele handlingen på og under Paris' eldste bro,
Pont Neuf. Broa er her et symbol for forbindelsen mellom to
ulike sosiale sjikt, representert ved kunstneren Michèle og
narkovraket Alex. I andre filmer er broa stedet der
melankolikeren vandrer tenksom og alene. Broa er fortsatt en
metafor for sameksistens, men nå fraværet av det.

I virkeligheten finnes det broer med en like sterk imaginær
kraft: «Sukkenes bro» i Venezia fikk i sin tid navn etter
lyden av misfornøyde straffanger, men nå høres bare turister
som okker seg over byens prisnivå. Ødeleggelsen av broa i
Mostar i 1993 ble en symbol på den meningsløse krigen i
Bosnia. Så har vi broa med kallenavnet «The Suicide Bridge». I
de siste åra har den fått konkurranse fra Hornsey Lane Bridge
i London, men Golden Gate Bridge i San Francisco regnes
fortsatt som selvmordsbro nummer én, med sine 1200 dødelige
hopp.

FÅ BROER ER SÅ OMSUNGET, omskrevet og generelt omfavnet som
Galata Köprüsü i Istanbul. Den henger sammen med Golden Gate
Bridge i San Francisco, metaforisk talt, siden Golden Gate er
oppkalt etter Det Gyldne Horn, som Galatabroa går over. På
Galatabroa er det derimot ikke så mange som tar livet av seg.
Vannet under er uinnbydende. Dessuten er det altfor kort
avstand mellom broa og sjøen. Og det finnes en betjent
politistasjon på broa. Men den avgjørende årsaken til at
Galatabroa er uegnet til definitive farvel'er, er at det
konstant befinner seg mange reddende engler der, klare til å
fiske deg opp. Galatabroa er et sted mennesker tilbringer hele
sitt liv, fra morgen til kveld. De kjøper sigaretter og
lommetørklær fra guttevalpene, bøker fra den gamle liberaleren
og paraplyer fra sosialisten, får sine sko pusset og får
servert sine daglige tilmålte kopper av teselgeren.

De fleste tilbringer ikke tid her fordi de skal selge noe eller fiske
opp middagen, men fordi det er her det skjer. Broa er en by i
seg selv, som den nederlandske journalisten Geert Mak skriver
i sin nye bok «The Bridge. A Journey Between Orient and
Occident». Boka handler om broa over alle broer, men er også
en beskrivelse av byen og landet. Galatabroa er et prisme for
Istanbul, som igjen er et mikrokosmos av Tyrkia, som er et
Europa i miniatyr. Det man trenger å vite, får man vite på
broa. Når noen finner all verdens visdom i et sandkorn, skal
det også være mulig å finne meningen med livet på en bro.

MØT FOR EKSEMPEL EN KVINNE som har fisket fra Galatabroa hver
dag i ti år. Hun er utdannet sykepleier, men jobber nå med
datamaskiner. I løpet av to snaue timer har hun fanget mat nok
til hele familien. Hun tenner en sigarett, overrekker Geert
Mak sitt utstyr og sier til ham: «Prøv, det er avslappende».
Eller møt en bankmann, som går på jobb fra ni til fire, men
som tilbringer kveldene på broa. «Å fiske hver dag hjelper deg
til å trene opp tålmodigheten».

Det går rykter om at paraplyselgeren er rik, men at han kommer til broa hver dag fordi han kjeder seg innendørs. En kvinne med problemer på
hjemmebane kaller livet på broa for «ren meditasjon». Møt
tiggere, sniffere, mobiltelefon- og kastanjeselgere, et spansk
ektepar med hund, kurdere, armenere, en blind fløytist som
leser aviser når han ikke jobber og ellers er sammen med sin
japanske kjæreste, unge, middelaldrende, gamle. Broas eldste
ble født i 1929 og han har tilbrakt over 50 år på broa: «Jeg
er ikke redd for mye. Hvorfor skulle jeg være det?» Det er her
de lever, det er her det skjer. De er ikke i samme båt, med på
samme bro.

Galatabroa har blitt ombygd utallige ganger, og er i dag en
trist betongkonstruksjon på en halv kilometer, med to
kjørefiler i hver retning, atskilt av trikkeskinner. På hver
side er det fortau, som er fylt opp av sardinfiskere,
gateselgere og fattigfolk som haster til og fra jobb til fots
(de rike kjører bil, middelklassen tar trikken). I hver ende
av broa er det tunneler under bakken, fylt av
krimskramsbutikker, som selger revolvere og diktsamlinger.
Under selve broa er det mulig å gå et stykke til fots. Denne
strekningen er fylt opp av restauranter, tehus og kafeer. Om
kvelden er broa og disse spisestedene opplyst av en uhorvelig
mengde pærer i de hesligste farger og avslører at broa drømmer
om å bli et bordell. Det er likevel en halvmagisk opplevelse å
nærme seg den kveldstid, vandre over og under, trekke inn
duften av råtten sjø, sprellfersk fisk og årgangseksos, og
bivåne på nært hold dette livet med et helt særegent
økosystem. Broa har de mest talentfulle lommetjuvene i Europa,
ifølge Geert Mak, men de holder fingrene av fatet denne
kvelden.

DET FINNES FÅ BROER med en like sterk symbolkraft. Gjennom
århundrer har Galatabroa forbundet den mer islamske og
imperiale delen av Istanbul med den moderne og sekulære, der
ambassadene og «utlendingene» holdt til. Å gå fra den ene
siden til den andre, var som å komme til en annen
sivilisasjon, ifølge forfatter Peyami Safa. Folk møttes på
broa. Her ble Istanbul kosmopolitisk. Rike og fattige, kvinner
og menn, jøder, kristne, armenere, muslimer, intellektuelle og
handelsmenn. Slik er det fortsatt. Galatabroa forbinder trendy
shoppingstrøk med eldgamle basarer, livlige moskeer med
folkefattige synagoger, overdådige palasser med byråkratiske
ambassader. Galatabroa er broa mellom øst og vest. Her velger
noen å tilbringe sine liv. Ikke på den ene eller den andre
siden, men midt på. De er ikke bro- byggere, men
bro-innbyggere.

Hva snakker de om? Selv de gamle, skal vi tro
Geert Mak, er opptatt av det som kommer: «De er alle stolte av
framtida, de stoler på framtida, alt blir bra i framtida.» De
drømmer ikke på vegne av seg selv - det har de gitt opp for
mange år siden - men for sine barn og barnebarn, byen Istanbul
og landet Tyrkia. Ingen vet hvordan denne framtida vil se ut,
men utsikten fra Galatabroa inviterer til inspirasjon og
kontemplasjon.