Brobyggeren
Norge vil gjerne bygge broer. Det er et minefelt.
Stian Bromark, Ny Tid
Politikken ville blitt fattigere uten metaforer. Å være en brobygger høres tilforlatelig ut, men den kan bygges på sandgrunn. Da Tsjekkoslovakias utenriksminister Jan Masaryk kom på besøk til Norge sommeren 1947, samtalte han med Norges utenriksminister Halvard Lange om hvordan forholde seg til de to supermaktene. Halvard Lange snakket varmt om denne metaforen, brobygging. Det hadde ikke Masaryk noe sans for. Tsjekkoslovakia vil ikke være en bro, sa han. ”En bro blir kjørt over og tråkket på i fredstid. I krigstid blir den sprengt i lufta.” Et halvt år senere kom det kommunistiske kuppet i Praha, som førte til at Norge forlot brobyggingspolitikken til fordel for en vestlig militærallianse, også kalt NATO.
Det startet altså med en litterær diskusjon. Betyr brobygging, som Masaryk antydet, at man selv er en bro? Eller betyr det at man så å si tegner, finansierer og bygger broen for andre? Herom hersker det rådvillhet. Det som er sikkert, er at dersom Norge forlot sin tilværelse som bro i 1949, så har tanken om å bygge bro for andre, forblitt et sentralt element i den norske utenrikspolitiske tenkningen. Det norske fredsengasjementet, fra Sri Lanka til Midtøsten, har handlet om å få to uforsonlige parter til å strekke ut en hånd til hverandre. De befinner seg på hver sin side av elva, men norske fredsarkitekter legger brostein på brostein foran dem, slik at de til slutt står ansikt til ansikt. Dette tankegodset finner vi igjen i Jonas Gahr Støres nye bok ”Å gjøre en forskjell”. Støre er en buddhist i forkledning. Han søker den gyldne middelvei, for der støter man ingen og er venner med alle. Han vil både være en bro og broarkitekt. Denne metaforkollisjonen kan føre til forvirring. Det finner man spor av i hans intervju med Orhan Pamuk.
”Tyrkia er virkelig midt imellom”, skriver Jonas Gahr Støre. Mellom øst og vest, mellom tradisjon og modernitet, mellom sekularisme og religion. Gahr Støre er primært opptatt av toleranse og ytringsfrihet. Han lurer på hva som skal til for at Tyrkia kan adoptere disse verdiene. Han betrakter de som universelle, men vestlige i sin opprinnelse. ”Sett fra Vesten er Tyrkia et brohode mot noe annet – et land og en kultur der vi er usikre på retningen i forhold til det som står som et avgjørende spørsmål i vår tid: Hvordan skal vestlige verdier, demokrati og menneskerettigheter leve sammen med islam?” Det er her Norge, sammen med EU og resten av Vesten, kan gjøre en forskjell: Vi kan bidra til å sørge for at de vestlige og sekulære kreftene seirer i Tyrkia. Men så skriver han, i forbindelse med at flere av Pamuks romaner handler om gamle dager: ”Jeg tenker på Det osmanske rike og hvor vanskelig jeg alltid har hatt for å forstå dets historie og drivkrefter”.
Her svikter fundamentet under broen. Dersom utenriksministeren hadde lest seg opp, ville han skjønt at det ikke er mulig å forstå Europas historie uten å kjenne til Det osmanske rike, og dessuten ville han lært at Europas opplysningsfilosofer nettopp plukket opp ideen om toleranse (og som bidro til ytringsfrihet) fra Istanbul. Neste helg arrangeres det en større konferanse på Kypros, der hensikten er å få greskkypriotene og tyrkiskkypriotene til å finne ut om det er mulig å skape en helhetlig kypriotisk historie. Tanken er: Først felles kunnskap, dernest fred og forsoning. Først blir vi enig om fortiden, så kan vi snakke om framtiden. Det er et stykke mindre pretensiøst brobyggerarbeid. Jonas Gahr Støre kan ikke bygge broer mellom noe han ikke vet hva er.
Den nederlandske historikeren Geert Maks siste bok heter ”The Bridge”. Den handler om Galata-broa over Det Gyldne Horn, som historisk har forbundet den vestlig-moderne siden av Istanbul med den islam-tradisjonelle. På broa lever folk sine liv. Den er en by i seg selv, der folk fra begge sider selger skrap, fisker, skrøner og snakker dritt om framtiden sammen. Dette er Istanbul, dette er Tyrkia. Det er vanskelig å bygge en bro til eller fra noe som allerede er en bro. Metaforisk, altså.
Stian Bromark, Ny Tid
Politikken ville blitt fattigere uten metaforer. Å være en brobygger høres tilforlatelig ut, men den kan bygges på sandgrunn. Da Tsjekkoslovakias utenriksminister Jan Masaryk kom på besøk til Norge sommeren 1947, samtalte han med Norges utenriksminister Halvard Lange om hvordan forholde seg til de to supermaktene. Halvard Lange snakket varmt om denne metaforen, brobygging. Det hadde ikke Masaryk noe sans for. Tsjekkoslovakia vil ikke være en bro, sa han. ”En bro blir kjørt over og tråkket på i fredstid. I krigstid blir den sprengt i lufta.” Et halvt år senere kom det kommunistiske kuppet i Praha, som førte til at Norge forlot brobyggingspolitikken til fordel for en vestlig militærallianse, også kalt NATO.
Det startet altså med en litterær diskusjon. Betyr brobygging, som Masaryk antydet, at man selv er en bro? Eller betyr det at man så å si tegner, finansierer og bygger broen for andre? Herom hersker det rådvillhet. Det som er sikkert, er at dersom Norge forlot sin tilværelse som bro i 1949, så har tanken om å bygge bro for andre, forblitt et sentralt element i den norske utenrikspolitiske tenkningen. Det norske fredsengasjementet, fra Sri Lanka til Midtøsten, har handlet om å få to uforsonlige parter til å strekke ut en hånd til hverandre. De befinner seg på hver sin side av elva, men norske fredsarkitekter legger brostein på brostein foran dem, slik at de til slutt står ansikt til ansikt. Dette tankegodset finner vi igjen i Jonas Gahr Støres nye bok ”Å gjøre en forskjell”. Støre er en buddhist i forkledning. Han søker den gyldne middelvei, for der støter man ingen og er venner med alle. Han vil både være en bro og broarkitekt. Denne metaforkollisjonen kan føre til forvirring. Det finner man spor av i hans intervju med Orhan Pamuk.
”Tyrkia er virkelig midt imellom”, skriver Jonas Gahr Støre. Mellom øst og vest, mellom tradisjon og modernitet, mellom sekularisme og religion. Gahr Støre er primært opptatt av toleranse og ytringsfrihet. Han lurer på hva som skal til for at Tyrkia kan adoptere disse verdiene. Han betrakter de som universelle, men vestlige i sin opprinnelse. ”Sett fra Vesten er Tyrkia et brohode mot noe annet – et land og en kultur der vi er usikre på retningen i forhold til det som står som et avgjørende spørsmål i vår tid: Hvordan skal vestlige verdier, demokrati og menneskerettigheter leve sammen med islam?” Det er her Norge, sammen med EU og resten av Vesten, kan gjøre en forskjell: Vi kan bidra til å sørge for at de vestlige og sekulære kreftene seirer i Tyrkia. Men så skriver han, i forbindelse med at flere av Pamuks romaner handler om gamle dager: ”Jeg tenker på Det osmanske rike og hvor vanskelig jeg alltid har hatt for å forstå dets historie og drivkrefter”.
Her svikter fundamentet under broen. Dersom utenriksministeren hadde lest seg opp, ville han skjønt at det ikke er mulig å forstå Europas historie uten å kjenne til Det osmanske rike, og dessuten ville han lært at Europas opplysningsfilosofer nettopp plukket opp ideen om toleranse (og som bidro til ytringsfrihet) fra Istanbul. Neste helg arrangeres det en større konferanse på Kypros, der hensikten er å få greskkypriotene og tyrkiskkypriotene til å finne ut om det er mulig å skape en helhetlig kypriotisk historie. Tanken er: Først felles kunnskap, dernest fred og forsoning. Først blir vi enig om fortiden, så kan vi snakke om framtiden. Det er et stykke mindre pretensiøst brobyggerarbeid. Jonas Gahr Støre kan ikke bygge broer mellom noe han ikke vet hva er.
Den nederlandske historikeren Geert Maks siste bok heter ”The Bridge”. Den handler om Galata-broa over Det Gyldne Horn, som historisk har forbundet den vestlig-moderne siden av Istanbul med den islam-tradisjonelle. På broa lever folk sine liv. Den er en by i seg selv, der folk fra begge sider selger skrap, fisker, skrøner og snakker dritt om framtiden sammen. Dette er Istanbul, dette er Tyrkia. Det er vanskelig å bygge en bro til eller fra noe som allerede er en bro. Metaforisk, altså.
posted by Stian Bromark | 8:28 a.m.
<< Home