Ære eller ikke være
Han har tatt livet av sin mor, sin datter eller sin søster. Han er håndlanger for Æren.
Stian Bromark, Dagbladet
Møt Nina, storesøsteren til Leyla, en av hovedpersonene i den svenske filmen “Når mørket faller” (2006). Nina er snart død. Familien vil drepe henne fordi hun har mottatt en tekstmelding fra en gutt. Nina er dermed en hore. Hun har vanæret familien. Mennene vet at det svenske rettsapparatet misliker æresdrap, så de forsøker å kamuflere det som selvmord: Mennene stiller seg på hver sin side av en motorvei i Tyskland og jager Nina fram og tilbake, i påvente av et dødelig kjøretøy.
Forskrudd religion, tenker man nok automatisk. Islam, sikkert. Men der ble vi forledet. Dobbelt lurt. For den stokk konservative innvandrerfamilien i filmen er kristen. Æresdrap er heller ikke et religiøst påfunn, men har sitt utspring i små, lukkede og perifere stammesamfunn. I en globalisert verden der mennesker forflytter seg hyppig og informasjon blåser i landegrensene, har dette fenomenet kommet til sivilisasjonens overflate. Vi kan høre om det i nyhetene, for den slags skjer i land som Storbritannia og Sverige. Vi kan se det på film, som nevnt over. Eller lese om det i romaner. Orhan Pamuk streifer innom problematikken i sin siste roman, ”Snø”, mens hans landsmann Ahmet Altan gjør det eksplisitt i romanen som nettopp er utgitt på norsk, ”Den lengste natten” – hovedpersonen, Yelda, deltar i et EU-finansiert forskningsprosjekt på æresdrap i en liten kurdisk landsby i Sørøst-Tyrkia.
To nye sakprosabøker problematiserer fenomenet inngående: Den norske sosialantropologen Unni Wikan i ”Om ære” og den tyrkiske journalisten og feministen Ayse Onal i ”Æresdrap”. Wikans blikk er forskerens, og hun tar utgangspunkt i kjente saker fra Norden. Hun viser tidvis empati med overgriperne, men i sentrum står kvinnene og deres tragiske skjebner. Ayse Onal forteller også hva som kan skje med unge kvinner som ikke bruker slett-knappen på mobiltelefonen sin, men det er morderne boka handler om. Hun tilbringer timer med dem i fengslene og graver til hun kommer fram til deres menneskelighet. Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere følelser, nyanser og dilemmaer. ”Om ære” er saklig og informativ, basert på kronikker Wikan har skrevet i aviser, og trolig derfor noe preget av gjentagelser. ”Æresdrap” er en rystende leseropplevelse.
Slik er logikken: En familie har blitt vanæret, som regel fordi en yngre kvinne i familien har opptrådt ”usømmelig”. Det holder med et rykte som har oppstått på grunn av et blikk eller en sms. Æren er borte, i omgivelsens øyne. Den må gjenerobres. En yngre bror får kanskje oppgaven, fordi som mindreårig får han redusert straff. Vips, så er den tilbake, denne æren. Wikan og Onals fortellinger viser imidlertid at dette enkle systemet i teorien er nokså komplisert i virkeligheten. I Wikans definisjon er æresdrap noe som belønnes av storfamilien og av omgivelsene. Det må til for å gjenopprette balansen. Men funker det? Onal har intervjuet utallige tyrkiske menn som har begått slike drap. De fleste angrer. De angrer fordi de elsket sin søster. De angrer fordi det ikke er noe morsomt i fengsel. De angrer fordi de ikke fikk den belønningen de ble lovet. Familien går i oppløsning, de blir utstøtt og ryktene fortsetter å florere. Æren uteblir, rett og slett.
Du dreper din søster for å få ære. Så sitter du igjen med verken ære eller en søster, bare mareritt om natta. Ta historien om Ilyas. Faren er død, og han har nå ansvar for familien. Han er en stillferdig mann som kun ønsker å være i fred. Han gifter seg med en døv og stum jente, et mobbeoffer i nabolaget, de får barn sammen og bor sammen med hans mor. Han har tre eldre søsken. Etter hvert begynner det å spre seg et rykte om at den ene, Aysel, er en prostituert. Ilyas blir spytta på og får slengt ukvemsord etter seg på gata. Er han ikke en mann, kanskje? En kveld han kommer hjem er søsteren på besøk. Hun stinker alkohol, og sovner etter hvert døddrukken på sofaen. I veska har hun penger. Og sigaretter. Mistenkelig. Kan det være sant? Ilyas blir sittende oppe og gruble etter at de andre har lagt seg. Til slutt legger han hendene rundt halsen hennes. Resten av natta sitter han i stolen, gråter og røyker hennes suspekte sigaretter.
Dagen etter blir han hentet av politiet. Han får 20 år i fengsel og en obduksjonsrapport på bordet: Søsteren Aysel var jomfru. I fengsel sitter han fortsatt. Kona, moren og ungen vil ikke han noe med ham å gjøre. Ryktene har bare blitt mer fantasifulle. Ifølge nabolaget har familien bestukket myndighetene for å lage en falsk obduksjonsrapport. Hun var jo hore, ikke sant? Ilyas er dypt ulykkelig. Ryktene bunnet i misunnelse og fordommer. Ilyas familie var relativt liberale trakiske innflyttere i et overveiende konservativt kurdisk miljø. Onal drar fra fengslet ”meir rørte enn vi nokon gong hadde vore ved å høyre historia til ein drapsmann”. Han har lært på grusomste vis. Du får ikke ære av å drepe en prostituert jomfru. Unni Wikan gir oss statistikken: I noen samfunn er så mange som 80 prosent av de myrdede kvinnene jomfruer. De ble drept av rykter.
Fra et fugleperspektiv virker det ukomplisert: Menn dreper kvinner, på vegne av et kollektiv, for å ivareta æren. Men terrenget vil ikke alltid tilpasse seg kartet. Det begås rundt 5 000 æresdrap i året. En tredjedel av de rundt 5 000 drepte er menn. Og ofte er grensen mellom æresdrap og ”ordinære” drap diffus. Unni Wikan skriver om Shamsi, som drepte sin kone Anooshe utenfor Nordmøre tingrett 26. april 2002, fordi hun nektet ham foreldreretten. Var det et æresdrap? Wikan var sikker i forkant av rettssaken og forble det underveis. Hun formidlet sin syn til retten som sakkyndig. I ettertid er hun i tvil. Wikan forteller at hun ”kan ikke hjelpe for å tenke at Shamsi ikke fikk en fair deal i Norge. Han ble sett som en del av sin slekt, ikke som et individ.”
Det er en nyttig påminnelse, for sosialantropologer og oss andre: Når æresdrap anskueliggjøres konkret, på individnivå, kommer ofte kulturforklaringen til kort. Individet vil ikke tilpasse seg sin kultur. ”Når mørket faller” eksemplifiserer dette. Det er ikke, som teorien tilsier, faren i familien som ønsker datteren død. Det er moren. I valget mellom familiens ære og den unge jentas liv, velges det første, fordi individtankegangen står for svakt. Leyla gjør opprør mot denne forestillingen. Hun setter individet over kulturen. Leyla anmelder familien til politiet. Det måtte hun gjøre. Men den som egentlig burde settes på tiltalebenken, dømmes skyldig av en enstemmig jury og forvist til evigheten, er æren selv.
Stian Bromark er journalist, forfatter og bokanmelder i Dagbladet
Notis I: Britisk motoffensiv
Minst ett æresdrap finner sted i Storbritannia hver måned.
Det er britisk politi som kan melde det. Organisasjoner som bekjemper denne ukulturen i Storbritannia, mener tallet er høyere, blant annet fordi en del kvinner blir tvunget til å ta selvmord. Én i måneden er likevel én for mye, så politiet har nå trappet opp innsatsen for å gi yngre kvinner beskyttelse mot sin familie, blant annet ved å inkludere dem i det såkalte vitnebeskyttelsesprogrammet. Britisk politi har tidligere blitt beskyldt for ikke å ta problemet på alvor.
Notis II: Tyrkisk motoffensiv
I Tyrkia har man blitt tvunget til å ta i bruk et nytt ord: Æresselvmord.
Tyrkia har de siste årene skjerpet straffene for æresdrap, blant annet for å blidgjøre EU. Nå risikerer forbryteren lovens strengeste straff. Dette har medført at en del æresdrap blir kamuflert som selvmord, fordi mennene er ikke er så begeistret for langvarig opphold i fengsel. Dermed har det paradoksalt nok blitt langt vanskeligere å straffe de skyldige. I sommer la regjeringen fram sin mest omfattende rapport om temaet noensinne. Den konkluderte med at minst én person blir æresdrept i storbyen Istanbul hver uke.
Stian Bromark, Dagbladet
Møt Nina, storesøsteren til Leyla, en av hovedpersonene i den svenske filmen “Når mørket faller” (2006). Nina er snart død. Familien vil drepe henne fordi hun har mottatt en tekstmelding fra en gutt. Nina er dermed en hore. Hun har vanæret familien. Mennene vet at det svenske rettsapparatet misliker æresdrap, så de forsøker å kamuflere det som selvmord: Mennene stiller seg på hver sin side av en motorvei i Tyskland og jager Nina fram og tilbake, i påvente av et dødelig kjøretøy.
Forskrudd religion, tenker man nok automatisk. Islam, sikkert. Men der ble vi forledet. Dobbelt lurt. For den stokk konservative innvandrerfamilien i filmen er kristen. Æresdrap er heller ikke et religiøst påfunn, men har sitt utspring i små, lukkede og perifere stammesamfunn. I en globalisert verden der mennesker forflytter seg hyppig og informasjon blåser i landegrensene, har dette fenomenet kommet til sivilisasjonens overflate. Vi kan høre om det i nyhetene, for den slags skjer i land som Storbritannia og Sverige. Vi kan se det på film, som nevnt over. Eller lese om det i romaner. Orhan Pamuk streifer innom problematikken i sin siste roman, ”Snø”, mens hans landsmann Ahmet Altan gjør det eksplisitt i romanen som nettopp er utgitt på norsk, ”Den lengste natten” – hovedpersonen, Yelda, deltar i et EU-finansiert forskningsprosjekt på æresdrap i en liten kurdisk landsby i Sørøst-Tyrkia.
To nye sakprosabøker problematiserer fenomenet inngående: Den norske sosialantropologen Unni Wikan i ”Om ære” og den tyrkiske journalisten og feministen Ayse Onal i ”Æresdrap”. Wikans blikk er forskerens, og hun tar utgangspunkt i kjente saker fra Norden. Hun viser tidvis empati med overgriperne, men i sentrum står kvinnene og deres tragiske skjebner. Ayse Onal forteller også hva som kan skje med unge kvinner som ikke bruker slett-knappen på mobiltelefonen sin, men det er morderne boka handler om. Hun tilbringer timer med dem i fengslene og graver til hun kommer fram til deres menneskelighet. Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere følelser, nyanser og dilemmaer. ”Om ære” er saklig og informativ, basert på kronikker Wikan har skrevet i aviser, og trolig derfor noe preget av gjentagelser. ”Æresdrap” er en rystende leseropplevelse.
Slik er logikken: En familie har blitt vanæret, som regel fordi en yngre kvinne i familien har opptrådt ”usømmelig”. Det holder med et rykte som har oppstått på grunn av et blikk eller en sms. Æren er borte, i omgivelsens øyne. Den må gjenerobres. En yngre bror får kanskje oppgaven, fordi som mindreårig får han redusert straff. Vips, så er den tilbake, denne æren. Wikan og Onals fortellinger viser imidlertid at dette enkle systemet i teorien er nokså komplisert i virkeligheten. I Wikans definisjon er æresdrap noe som belønnes av storfamilien og av omgivelsene. Det må til for å gjenopprette balansen. Men funker det? Onal har intervjuet utallige tyrkiske menn som har begått slike drap. De fleste angrer. De angrer fordi de elsket sin søster. De angrer fordi det ikke er noe morsomt i fengsel. De angrer fordi de ikke fikk den belønningen de ble lovet. Familien går i oppløsning, de blir utstøtt og ryktene fortsetter å florere. Æren uteblir, rett og slett.
Du dreper din søster for å få ære. Så sitter du igjen med verken ære eller en søster, bare mareritt om natta. Ta historien om Ilyas. Faren er død, og han har nå ansvar for familien. Han er en stillferdig mann som kun ønsker å være i fred. Han gifter seg med en døv og stum jente, et mobbeoffer i nabolaget, de får barn sammen og bor sammen med hans mor. Han har tre eldre søsken. Etter hvert begynner det å spre seg et rykte om at den ene, Aysel, er en prostituert. Ilyas blir spytta på og får slengt ukvemsord etter seg på gata. Er han ikke en mann, kanskje? En kveld han kommer hjem er søsteren på besøk. Hun stinker alkohol, og sovner etter hvert døddrukken på sofaen. I veska har hun penger. Og sigaretter. Mistenkelig. Kan det være sant? Ilyas blir sittende oppe og gruble etter at de andre har lagt seg. Til slutt legger han hendene rundt halsen hennes. Resten av natta sitter han i stolen, gråter og røyker hennes suspekte sigaretter.
Dagen etter blir han hentet av politiet. Han får 20 år i fengsel og en obduksjonsrapport på bordet: Søsteren Aysel var jomfru. I fengsel sitter han fortsatt. Kona, moren og ungen vil ikke han noe med ham å gjøre. Ryktene har bare blitt mer fantasifulle. Ifølge nabolaget har familien bestukket myndighetene for å lage en falsk obduksjonsrapport. Hun var jo hore, ikke sant? Ilyas er dypt ulykkelig. Ryktene bunnet i misunnelse og fordommer. Ilyas familie var relativt liberale trakiske innflyttere i et overveiende konservativt kurdisk miljø. Onal drar fra fengslet ”meir rørte enn vi nokon gong hadde vore ved å høyre historia til ein drapsmann”. Han har lært på grusomste vis. Du får ikke ære av å drepe en prostituert jomfru. Unni Wikan gir oss statistikken: I noen samfunn er så mange som 80 prosent av de myrdede kvinnene jomfruer. De ble drept av rykter.
Fra et fugleperspektiv virker det ukomplisert: Menn dreper kvinner, på vegne av et kollektiv, for å ivareta æren. Men terrenget vil ikke alltid tilpasse seg kartet. Det begås rundt 5 000 æresdrap i året. En tredjedel av de rundt 5 000 drepte er menn. Og ofte er grensen mellom æresdrap og ”ordinære” drap diffus. Unni Wikan skriver om Shamsi, som drepte sin kone Anooshe utenfor Nordmøre tingrett 26. april 2002, fordi hun nektet ham foreldreretten. Var det et æresdrap? Wikan var sikker i forkant av rettssaken og forble det underveis. Hun formidlet sin syn til retten som sakkyndig. I ettertid er hun i tvil. Wikan forteller at hun ”kan ikke hjelpe for å tenke at Shamsi ikke fikk en fair deal i Norge. Han ble sett som en del av sin slekt, ikke som et individ.”
Det er en nyttig påminnelse, for sosialantropologer og oss andre: Når æresdrap anskueliggjøres konkret, på individnivå, kommer ofte kulturforklaringen til kort. Individet vil ikke tilpasse seg sin kultur. ”Når mørket faller” eksemplifiserer dette. Det er ikke, som teorien tilsier, faren i familien som ønsker datteren død. Det er moren. I valget mellom familiens ære og den unge jentas liv, velges det første, fordi individtankegangen står for svakt. Leyla gjør opprør mot denne forestillingen. Hun setter individet over kulturen. Leyla anmelder familien til politiet. Det måtte hun gjøre. Men den som egentlig burde settes på tiltalebenken, dømmes skyldig av en enstemmig jury og forvist til evigheten, er æren selv.
Stian Bromark er journalist, forfatter og bokanmelder i Dagbladet
Notis I: Britisk motoffensiv
Minst ett æresdrap finner sted i Storbritannia hver måned.
Det er britisk politi som kan melde det. Organisasjoner som bekjemper denne ukulturen i Storbritannia, mener tallet er høyere, blant annet fordi en del kvinner blir tvunget til å ta selvmord. Én i måneden er likevel én for mye, så politiet har nå trappet opp innsatsen for å gi yngre kvinner beskyttelse mot sin familie, blant annet ved å inkludere dem i det såkalte vitnebeskyttelsesprogrammet. Britisk politi har tidligere blitt beskyldt for ikke å ta problemet på alvor.
Notis II: Tyrkisk motoffensiv
I Tyrkia har man blitt tvunget til å ta i bruk et nytt ord: Æresselvmord.
Tyrkia har de siste årene skjerpet straffene for æresdrap, blant annet for å blidgjøre EU. Nå risikerer forbryteren lovens strengeste straff. Dette har medført at en del æresdrap blir kamuflert som selvmord, fordi mennene er ikke er så begeistret for langvarig opphold i fengsel. Dermed har det paradoksalt nok blitt langt vanskeligere å straffe de skyldige. I sommer la regjeringen fram sin mest omfattende rapport om temaet noensinne. Den konkluderte med at minst én person blir æresdrept i storbyen Istanbul hver uke.
posted by Stian Bromark | 2:59 p.m.
<< Home