Hauges politiske testament

Biografien om krigshelten, statsråden og juristen Jens Chr. Hauge overgår forventningene. Olav Njølstad har skrevet et ruvende verk om Norges fremste politiske strateg.

Stian Bromark, Dagbladet
Herværende avis har siden slutten av 40-tallet hatt et anstrengt forhold til Jens Chr. Hauge. Likevel fant tidligere kulturredaktør Simen Skjønsberg det riktig å utnevne ham til ”Årets kulturpersonlighet” i 1978, i kraft av at Hauge da var styreformann ved Nationaltheatret. Kulturredaktøren oppdaget også, ved å bla seg bakover i Dagbladets arkiv, at Hauge hadde hatt ”en finger – eller oftere hele hånden – med i svært mye av det viktigste som har skjedd her i landet fra krigsutbruddet i 1940”.

Slik fortsatte det etter 1978. Jens Chr. Hauge etterlot seg ikke ett livsverk, men opptil flere, som Reiulf Steen uttrykte det ved Hauges bortgang 30. oktober 2006. En hånd var knapt nok. Hvis det er riktig at vår identitet er tett knyttet til vår stillingsinstruks, må Hauge ha vært nokså forvirret. Han var juristen som ved en tilfeldighet ble motstandsbevegelsens fremste leder. Han ble tidenes yngste forsvarsminister i Einar Gerhardsens første regjering og fikk senere et kort intermesso som justisminister i 1955. Fra 1952 var planen å trekke seg tilbake til advokatpraksisen, men Hauge kom til å øve innflytelse, gjennom formelle og uformelle kanaler, på Arbeiderpartiets politikk i mange tiår framover, ikke minst som industribygger. Han satt i eller ledet styrene til bedrifter som Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikker, SAS og Statoil, og fungerte i tillegg som juridisk rådgiver for ulike industribedrifter, Arbeiderbladet, OBOS, og så videre. Ikke nok med det: Han utga en diktsamling også.

Imponerende. Men det hører med til historien at mange, ikke minst på den politiske venstresiden, skulle ønsket at Jens Chr. Hauge holdt fingrene fra fatet. Andre, som historikere og journalister, skulle gjerne sett at Hauge var litt mer meddelsom om sin håndsrekning. Han svarte ikke på spørsmål i utrengsmål, i hvert fall ikke om emner han mente offentligheten ikke hadde noe med, som hjemmefrontens likvidasjoner og overvåking av kommunister. Derfor ble det skapt noen voldsomme forventninger da det ble kjent at Hauge i 2003 overleverte alle sine private papirer til Riksarkivet, samt hadde inngått en avtale om at Aschehougs utvalgte forfatter skulle få eksklusiv tilgang til materialet. Resultatet ble over 60 hyllemeter med sprengstoff, og det er altså dette råmaterialet historikeren og Nobelinstituttets forskningssjef Olav Njølstad nå har foredlet om til et på alle måter overdådig reisverk over hans ettermæle. Nær 900 sider, et par hundre av dem fotnoter og register, attpåtil i et større biografiformat enn vanlig. En murstein ser ut som en fyrstikkeske ved siden av.

Olav Njølstad er historiker og romanforfatter. Likevel er ”Jens Chr. Hauge – fullt og helt” ingen litterær biografi, slike som forlagene og deres kunder er så begeistret for. Den er velskrevet og handlingsmettet, bevares, men ingen pageturner. På de første 509 sidene fortelles historien kronologisk, mens resten er tematisk orientert, der intensjonen er at teksten skal ”folde seg ut foran leserens indre øye som en vifte”. Njølstad har – noe vi skal være takknemlige for – hoppet over de ofte pliktløpaktige og psykologiserende kapitlene om barndom og ungdom. Vi kommer rett inn i dramatikken: Den første arrestasjonen i august 1941, da Hauge ble beskyldt for å drive antitysk agitasjon. I løpet av 900 sider skulle det bare mangle om vi ikke ble kjent med mennesket Jens Chr. Hauge, men foruten noen pirrende avsløringer om utroskap og andre jentehistorier, er det primært den offentlige Hauge leseren blir bedre kjent med. Det er ikke småtterier. Njølstad, ved hjelp av Hauge selv og hans rikholdige arkiv, kaster nytt lys over nær sagt alle sentrale norske innenriks- og utenrikspolitiske begivenheter de siste, la oss si, 68 årene. Tidvis flombelysning.

Her er noe for enhver smak. De med sans for pikante detaljer, vil trolig more seg over at den ikke-militaristiske Hauge rett før krigens utbrudd ble erklært stridsudyktig på medisinsk grunnlag (åreknuter) og at han opererte med to sett kvinnelige partnere i overgangen mellom krig og fred. Hauge likte ikke tyskerne, men den senere Israel-støttespilleren var da heller ingen jødevenn. Han syntes det var vanskelig ”å like mange av dem”. For folk på venstresiden vil trolig fortellingen om Norges vei til Nato gi ny innsikt, for det viser seg at Hauge var tilhenger av en nordisk forsvarsløsning mye lenger enn de da antok. De vil nok også fryde seg over at Hauge får utbrettet hele sitt overvåkingsengasjement. Hauge var en fyr som kunne hisse seg opp hvis noen betvilte hans ord, for i de ”kretser jeg lever og arbeider, stoler vi på at det bra folk sier, er sant”, som han skrev i et hissig brev til Dagbladets sjefredaktør i 1994. Men kanskje spesielt i forbindelse med den politiske overvåkingen av kommunister og venstreradikale etter krigen, gjør Hauge seg skyldig i å fortelle usannheter og andre virkelighetsfordreininger.

Jens Chr. Hauges ånd svever over sidene. Slik må det være, tatt i betraktning hvor mye nytt og eksklusivt stoff historikeren har hatt til rådighet. Dette er Hauges ”slik jeg ser det”, hans politiske testament, det siste ord til forsamlingen. Likevel er dette ingen ukritisk hyllest eller glorifisering av en samfunnsstøtte. Olav Njølstad er ikke redd for å si det som det er. Biografien er skrevet i sober og stringent prosa, med innslag av ”Vi skal i dette kapitlet se nærmere på…” , men han er likevel tidvis tøff i sjargongen og sier fra når Hauge viser ”svikt i selvinnsikt”, oppfører seg som en ”mannssjåvinist” eller lar saka komme framfor ungene: ”Brutalt, men sant: Det var Jens Chr. Hauges skjebne at han hadde større omsorg for de sakene som opptok ham, enn de menneskene som sto ham nærmest”. Andre får også høre det. Egil Ulateig, som satte fokus på hjemmefrontens likvidasjoner i boka ”Med rett til å drepe”, får på pukkelen for sine ”grotesk misvisende påstander”.

Gikk verden glipp av Hauge som visegeneralsekretær i Nato fordi han ikke mestret fransk? Blandet hans seg utilbørlig inn i etterforskningen av Bouchikhi-drapet i 1973? Hvor lå Hauges lojalitet da Norge eksporterte tungtvann til Israel? Jens Chr. Hauge har så absolutt hatt et øye med hver finger, selv om han noen ganger har sett gjennom dem, andre ganger har vært vel klåfingret. Og han la sjelden fingrene imellom. Olav Njølstad framstår som beskjeden i forordet når han understreker at undertittelen ikke er myntet på den foreliggende biografien, men på den biografertes innstilling til sine virker. Men det er vanskelig å se at det er mulig å komme stort nærmere. Biografien er et betydelig stykke norgeshistorie. Den er i seg selv et monument. ”Jens Chr. Hauge – fullt og helt” er, nokså sikkert, den mest solide politiske biografien som noensinne er skrevet på norsk.
Stian Bromark er journalist, forfatter og bokanmelder i Dagbladet

Olav Njølstad:
Jens Chr. Hauge – fullt og helt
Aschehoug

Notis I: Gerhardsen eller Renée?
Gikk Jens Chr. Hauge av som justisminister på grunn av en forelskelse?
I oktober 1955, bare ni måneder etter at Hauge tiltrådte som justisminister, valgte han til alles overraskelse å trekke seg fra statsrådsposten. Striden handlet om erstatning for tapt arbeidsinntekt til 183 tidligere NS-statstjenestemenn. Hauge var for, men han fikk Stortinget mot seg, og offentliggjorde deretter sin sorti fra talerstolen. Ifølge biograf Olav Njølstad handlet det også om en damehistorie. Han var nyforelsket og ønsket å tilbringe mest mulig tid sammen med henne. Avstemningen ble ”en uforutsett mulighet til å avslutte en stadig mer ulystbetont politisk karriere på en ærefull måte”.

Notis II: Dikteren ut av skapet
Jens Chr. Hauge lyktes med det meste, men ikke som poet.
Hauge skrev dikt hele livet, men først i 1995 bestemte han seg for å utgi noen av dem i bokform. ”Livsbilder”, som var illustrert av hans venn Jacob Weidemann, ble slaktet, blant annet av Fredrik Wandrup i Dagbladet. Det var krigshelten ikke forberedt på, og hans biograf antyder at forlaget Gyldendal kun utga den for å få kloa i hans selvbiografi. Njølstad siterer Hauges dikt om kollega Haakon Lie, ”Gi du alltid finner kister / til de kjære kommunister”, og konkluderer: ”Det vitnet om svikt i selvinnsikt og dømmekraft som bare kunne ha en forklaring: Alderen begynte å kreve sitt”.