Den nye barbarismen

Venstresiden er igjen i ferd med å la seg forføre av totalitært og barbarisk tankegods, hevder den franske førstefilosofen Bernard-Henri Lévy i sin nye bok.

Stian Bromark, Dagbladet
De siste årene har det utkommet en rekke bøker av venstresidefolk som tar et oppgjør med andre venstresidefolk. Det kan minne om en familiekrangel, for de er alle sammen gamle venner som ikke lenger er venner. Og som tilfellet er med mange opprivende skilsmisser, er aktørene grunnleggende uenige om banale ting, som for eksempel forskjellen på høyre og venstre.

Storbritannia har Nick Cohen. I 2007 utga han boka ”What’s left. How Liberals Lost Their Way”, som er et oppgjør med venstresidens syn på islam, terrorisme og Irak-krigen. Cohen var en radikal venstresidemann, stolt av å kalle seg antiamerikaner så sent som våren 2002. Høsten samme år ble han tilhenger av Irak-invasjonen og anklaget den øvrige venstresiden for å være antiamerikansk. I USA finner vi Christopher Hitchens. Han roste Cohens bok opp i skyene. Den tidligere trotskisten Hitchens har gjennomgått et tilsvarende hamskifte som Cohen. Han mener vestlig multikulturalisme har skylden for alt ondt. Den har ført til at venstresiden ofret friheten på toleransens alter, og inngikk en uheldig pakt med religiøse mørkemenn. Han støttet USAs invasjon av Irak, og mener venstresiden lider av en uhelbredelig antiamerikanisme som gjør den blind, bakstreversk og… øh, høyresideaktig?
I hans siste bok, besteselgeren ”God is Not Great” (2007), tar han et oppgjør med alle former for religiøs dogmatisme og flørting med den.

I Frankrike kan man alltid stole på nyfilosofen Bernard-Henri Lévy. Hans nye bok har tittelen ”Left in Dark Times. A stand against the new barbarism”, og fikk nylig varm mottagelse i New York Times. I en anmeldelse skrevet av Christopher Hitchens. Nick Cohen var enda mer begeistret i tidsskriftet Democracy. ”Left in Dark Times” er en slags oppfølger til Lévys moderne klassiker ”Barbarism with a Human Face” (1977), et generasjonsoppgjør med de intellektuelles flørting med totalitært, marxistisk tankegods. Nå mener Lévy venstresiden er på villspor igjen, og stikkordene er, som hos Hitchens og Cohen, antiamerikanisme, antisemittisme, antiglobalisering, terrorisme, islam, slør, omskjæring, iranske dissidenter, folkemord, Bosnia, Rwanda, Irak. Venstresiden har valgt feil side i nesten alle store, kontroversielle politiske spørsmål siden murens fall, mener Lévy.

Bernard-Henri Lévys skrivestil er maniert og like pompøs som hans hårsveis, men han framstår som genuint selvransakende denne gang. Han åpner sin bok med å gjengi en samtale med sin gode venn, Nicolas Sarkozy, nåværende fransk president. Sarkozy ringer gledesstrålende i januar 2007 og forteller at deres felles bekjent André Glucksmann har gått ut og støttet hans kandidatur i Le Monde. Sarkozy spør: Når skal du gå ut og gjøre det samme? Til tross for at høyremannen Sarkozy i valgkampen har snakket om en hel rekke saker som er viktig for Levý (Darfur, Tsjetsjenia), i langt større grad enn konkurrenten, sosialistenes Ségolène Royal, ser han seg nødt til å svare: Jeg liker og respekterer deg, men personlige forhold er noe annet enn ideer. ”Venstresiden er min familie”. Nicolas Sarkozy hisser seg opp, skjeller ham ut og smeller på røret. Samtalen trigger en rekke nye spørsmål i Lévys hode: Hvorfor kaller jeg venstresiden ”min familie” når den svikter i sentrale diskusjoner gang på gang? Dagens venstreside, ifølge Lévy, er ”tidvis mer høyreorientert enn høyresiden selv.” Dette er debattens dreiepunkt: Hvem representerer det egentlige, det ekte, det opprinnelige?

Venstresiden er anti-liberal, nasjonalistisk, antisemittisk og antiamerikansk og den støtter islam-fascismen, ifølge Lévy. Den er antiliberal fordi den overfører sin kritikk av økonomisk liberalisme til liberalt tankegods generelt, de samme progressive ideene som skapte den amerikanske (1776) og den franske (1789) revolusjonen. Her er hans fiender antiglobaliseringsbevegelsen, organisasjonen Attac, avisa Le Monde Diplomatique, Venezuelas president Hugo Chávez og filosofen Slavoj Zisek. Venstresiden er nasjonalistisk fordi den har vendt EU-prosjektet og Øst-Europa ryggen, og fordi den sviktet fundamentalt da det brant i Bosnia og i Kosovo. Her nevner han filosof Alain Finkielkraut og romanforfatter Milan Kundera. 1968-ernes drøm om et samlet Europa har blitt avløst av den mindre fruktbare diskusjonen om hvor mange arbeidsplasser polakkene stjeler fra urinnvånerne, skal vi tro Lévy.

Bernard-Henri Lévy mener mye av dagens antisemittisme ofte henger sammen med antiamerikanismen, og han nevner en flittig sitert og kontroversiell artikkel av statsviterne John Mearsheimer og Stephen Walt fra 2006, som hevder at den israelske lobbyen øver betydelig innflytelse på amerikansk samfunnsliv og utenrikspolitikk. Minner det ikke for mye om den klassiske konspirasjonsteorien om at jødene styrer verden? Ren antiamerikanisme er imidlertid det største problemet for venstresiden, som i dag konsekvent velger motsatt side av USA i konflikter. Denne vrangheten gjør den ikke bare blind overfor demokratiutfordringene i Midtøsten, men også overfor folkemord og diktatur andre steder, som i Kosovo og i Irak, og overfor religiøs fundamentalisme og terrorisme generelt. Dette gjør at man fort havner i dårlig selskap. Lévy mener dette rammer venstresideintellektuelle som den indiske romanforfatteren Arundhati Roy, lingvist Noam Chomsky, journalist Robert Fisk og filosof Jean Baudrillard (1929-2007). Dramatiker Harold Pinter har sagt det rett ut: Han støttet Slobodan Milosevic fordi han var USAs fiende. Av samme årsak var han mot den første og den andre Golfkrigen (1991/2003), og Afghanistan-invasjonen i 2001.

Bernard-Henri Lévy forsøker å stikke kniven inn der det gjør mest vondt, et sted mellom kragebeinet og adamseplet, men han veiver rundt med redskapet. På sitt mest overbevisende kapper han av noen ører, som regel stusser han bare pannelugger. Legitim og illegitim kritikk av USA, Israel, globale finansinstitusjoner, islam, konflikter, etc, sauses sammen, slik at det blir umulig å ytre seg kritisk uten å få et mindre hyggelig stempel på seg. Det fordummer debatten like mye som krangelen om hvem som egentlig er de ekte venstresideheltene og beskyldninger om høyreavvik. Det skal dessuten være mulig å ha to tanker i hodet samtidig: Å bekymre seg for utbredelsen av islamofobi i Europa er ikke det samme som å støtte Irans president Mahmoud Ahmadinejads antisemittiske utsagn om Israel eller mullaers nedsettende syn på kvinner, like lite som støtte til Irak-invasjonen betyr at man aksepterer amerikanernes praktisering av dødsstraff og tortur. Den britisk-ungarsk-jødiske forfatteren Arthur Koestler har sagt det best: ”Frykt for å havne i dårlig selskap er ikke et tegn på politisk renhårighet, det er et uttrykk for manglende selvtillit.”
Snart 60 år gamle Bernard-Henri Lévy må jobbe med selvtilliten sin.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I:Glamourfilosofen
Det er lett å latterliggjøre Bernard-Henri Levy.
Lévy, som regel bare kalt BHL, er en filosof som opptrer hyppigere i franske kjendisblader enn i seriøse franske tidsskrifter, og han får som regel mest oppmerksomhet omkring sine kostbare designerdresser, ubrukte skjorteknapper og vakre kvinnelige ledsagere. Men faktum er likevel at BHL, født inn i en jødisk familie i Algerie, drar til konfliktsoner ingen andre gidder å dra til. Det begynte han med allerede i 1971, da han dekket Bangladesh’ uavhengighetskamp. Hans gjennombrudd i USA kom med boka ”Hvem drepte Daniel Pearl?” (2003), som han skrev etter å ha reist rundt i Pakistan på jakt etter Wall Street Journal-journalistens drapsmenn.


Notis II: Opprop fra venstre
Venstresiden skriver opprop mot hverandre.
Euston Manifesto, som blant andre den britiske journalisten Nick Cohen står bak, ble første gang offentliggjort i New Statesman 7. april 2006. Bak sto en rekke britiske venstresideintellektuelle som oppfordret den øvrige venstresiden til å slutte å flørte med tyranner, terrorister, antiamerikanere, rasister og antisemitter. Men Irak-krigen, som mange av dem støttet, har ikke gått så bra, så siden har det blitt litt stille. Omtrent samtidig offentliggjorde Bernard-Henri Lévy og 11 andre intellektuelle et manifest mot det de kalte totalitær ”islamisme”, som også ble tolket som et angrep på venstresiden i Europa og USA.