Mitt Europa, ditt Europa

Nederlandske Geert Mak vandret Europa rundt i ett år og stilte seg det sjelegranskende spørsmålet: Finnes europeeren?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Hvorfor finnes det ikke morsomme vitser om europeeren? Amerikanerne har gjort noen helhjertede forsøk, men de handler egentlig ikke om europeeren, men om franskmannen. De mest vellykkede vitsene om kontinentet, er de som spiller på stereotype nasjonale forskjeller: I himmelen er politimennene britiske, kokkene franske, ingeniørene tyske, administratorene sveitsiske og elskerne italienske. I helvete er politimennene tyske, kokkene britiske, ingeniørene italienske, administratorene franske og elskerne sveitsiske.

Problemstillingen ligger til grunn for den nederlandske journalisten Geert Maks reise gjennom Europa i tid og rom. Boka har nettopp utkommet på norsk under tittelen ”Europa. En reise gjennom det 20. århundret”. Historien strekker seg fra år 1900 til 2000 og Mak reiser rundt med det samme spørsmålet i bakhodet: Hva er en europeer? Den geografiske størrelsen Europa, oppkalt etter en prinsesse fra Fønikia (dagens Syria og Libanon), deler mange formative erfaringer, takket være krigslystne herskere, religiøse ledere, ideologiske forførere og overnasjonale monarker. Men det Mak opplever når han treffer på enkeltmennesker som har levd i denne historien, så er det først og fremst mangfoldet som særpreger kontinentet. ”Plassér russere, tyskere, briter, tsjekkere og spaniere ved samme bord og la dem fortelle sine familiehistorier. Det er ulike verdener. Ikke desto mindre er det alt sammen Europa”.

Hvordan skape en felles identitet ut av et kontinent fundert på forestillingen om hver nasjons unikhet? Dette spørsmålet har gitt EU hodebry. Lenge var kultursektoren en neglisjert del av det europeiske prosjektet. EU handlet om økonomisk, juridisk og politisk integrasjon. I de siste årene har organisasjonen bestemt seg for å stake ut en felles kulturpolitikk. I mai 2007 la Europakommisjonen fram en kulturagenda med tre målsettinger. Den mest interessante er den første: Bidra til kulturell diversitet og mellomkulturell dialog. Sagt på en annen måte: Europa skal bli likere og mer forskjellig.

Til siden og tilbake er like langt. Den franske politikeren Jean Monnet (1888-1979), som regnes som grunnleggeren av det europeiske fellesskapet, sa det slik når han ble bedt om å oppsummere arbeidet med europeisk integrasjon: ”Hvis vi kunne gjort alt om igjen, skulle vi ha startet med kultur”. Det ville muligens vært klokt, selv om det er tvilsomt om franskmenn, briter og tyskere i etterkrigstiden ville gitt slipp på sin nasjonale egenrådighet. I dag er utfordringen mye større. EU-utvidelsen mot øst, samt et Tyrkia som banker på portene, har satt forskjelligheten, ikke likheten, på dagsorden.

Historiker Donald Sassoons ”The Culture of the Europeans” (2006) er det mest ambisiøse forsøket de siste årene på lage en helhetlig framstilling av Europas kulturhistorie. Storverket er på 1600 sider, likevel har han hovedsakelig viet oppmerksomhet til romanen, kunsten og musikkens utvikling i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Øst-Europa eksisterer knapt, i motsetning til USA – Europas femte hjul på vogna. Dessuten er Sassoons innfallsvinkel til historien abstrakt og elitistisk. Gert Maak har angrepet kontinentet fra motsatt retning. Bredt, og nedenfra, der folk flest befinner seg. Hans konklusjon er småpessimistisk, litt avhengig av hva slags innstilling leseren har til det europeiske integrasjonsarbeidet: ”Ofte har jeg på følelsen av at Europa våren 1914, til tross for alt vårt felles arvegods og til tross for all nåværende kontakt, kulturelt sett var mer enhetlig enn nå, 90 år senere”.

Den primære årsaken til det er naturligvis Den kalde krigen, men også at det var mindre forskjell på en norsk bonde og en ungarsk bonde eller en tysk professor og en gresk professor på begynnelsen av århundret. Det Geert Mak opplever på sin reise rundt til så forskjellige byer som Paris, Odessa, Verdun, Istanbul, Stockholm, Tsjernobyl, Novi Sad, er at det virker som om folk ikke bare oppholder seg i forskjellige rom, men også i forskjellige tider. På fergene i Istanbul er det alltid 1948, ifølge Mak. På Gare de Lyon i Paris er årstallet 2020. I Budapest har unge menn ansikter som en 80-åring. I den sydungarske byen Vásárosbéc, der han åpner sin reise ved århundrets slutt, er tallet 1925. Mak besøker byen og får oppleve søppeltømmernes siste runde med hest og vogn. ”Å reise i Europa alle disse månedene var som å flekke av lag på lag med gammel maling. Mer enn noensinne forstod jeg hvordan det generasjon for generasjon hadde dannet seg en skorpe av avstand og fremmedgjøring mellom øst-og vesteuropeere”.

Det paradoksale er at Geert Mak har skapt en slags enhet i sitt overdådige epos. Overalt hvor han reiser kobler han mennesker og symboler med relevante historiske knutepunkter, og disse ulike nivåene er ofte flettet inn i hverandre på overraskende vis. Hans besøk i Stockholm i slutten av februar 1999 åpner for eksempel med Lenins mytebefengte reise til St. Petersburg i 1917, via Tyskland, Sverige og Finland. Det eneste fotografiet av følget ble tatt i Sveriges hovedstad 13. april 1917. I Stockholm ble Lenin hyllet av sosialistpartiet og gjort stas på av borgermesteren, og det var i denne byen han fikk på plass sin finansiering til revolusjonen. Og ironisk nok: Tre år etter ble verdens første demokratiske sosialistiske regjering dannet i samme by, av Lenin-fansen anno 1917.

Foreløpig er Europa et annet sted enn EU. Organisasjonen bruker fortsatt mest energi på politiske og juridiske spissfindigheter, og for hver ny integrasjonsrunde blir det tydeligere hvor uensartet kontinentet er. Det finnes ingen europeisk offentlighet å snakke om, og de kulturelle preferansene er nasjonalt fundert. Har du noen gang hørt europeere rope ”We the People”, spør Mak, og svarer selv: Det nærmeste vi har kommet var under massedemonstrasjonene mot den amerikanske intervensjonen i Irak våren 2003. Det var et midlertidig og krampaktig fellesskap, hvor man besvarte spørsmålet ”Hva er en europeer?” med et ”Vi er ikke amerikanere!”. Skal man oppnå en tettere kulturell integrasjon i Europa, må organisasjonen intensivere innsatsen for å skape fri flyt av kultur og deretter ta resten av århundret til hjelp.

EU-president José Manuel Barrosa kan også gjøre som kapteinen i anekdoten om det synkende skipet: Hans nestkommanderende forteller at passasjerene nekter å hoppe i vannet og vente der på redningsskipet. Kapteinen må derfor overbevise dem selv. Hvordan fikk du det til, lurer hans underordnede på. ”Det var enkelt”, svarer kapteinen: ”Jeg fortalte britene at det var tradisjonelt, franskmennene at det var moteriktig, tyskerne at det var en ordre og italienerne at det var forbudt”. Det blir ikke rapportert om nordmenn ombord, men kapteinens metode på italienerne fungerer kanskje effektivt på oss også.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Notis I: Bestselgeren
Geert Maks ”Europa. En reise gjennom det 20. århundret” har solgt i over 200 000 eksemplarer i hjemlandet Nederland.
I 1999 sendte avisa NRC Handelsblad bestselgerforfatteren Geert Mak (1946-) Europa rundt for å gjøre opp status for århundret. Mandatet var å snakke med mennesker og oppsøke viktige historiske plasser. Hver dag ble hans tekster trykt nederst til høyre på førstesiden. Oppdraget resulterte i en bok som ble en gigantisk suksess da den utkom i 2004, og som har blitt oversatt til en rekke språk. Det skal også lages dokumentarfilm med utgangspunkt i Maks ”Europa”.

Notis II: Babelsk kontinent
2008 er et europeisk år for ”mellomkulturell dialog”.
I EU finnes det 23 offisielle språk og mer enn 60 andre som er godt brukt. Europa preges av språkmangfold, men ikke særlig lærevillighet. Kun halvparten av EU-borgerne kan samtale på et annet språk enn sitt eget. Det kaller EU et ”gigantisk problem” i dagens globaliserte verden, og har derfor satt i gang tiltak for å bedre språkbeherskelsen, blant annet en oversetterkonkurranse for 17-åringer og en rekke seminarer. Det siste ble holdt i september og stilte spørsmålet: Er språkmangfoldet en kilde til gnisninger eller er det en berikelse?