Søppellandet

Vi blir rikere. Vi kjøper mer. Vi kaster mer. Men hvor blir alt søppelet av?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det fleste har vel opplevd det, i hvert fall hvis de bor i tettbebygde strøk, gjerne i en by, kanskje til og med i en blokk eller i et rekkehusområde: En gang i blant, ofte i forbindelse med helligdager, renner det over. Lokket går ikke igjen. Rimi-posene tyter ut. Kråkene og rottene går til angrep og sprer illeluktende melkekartonger, istykkerrevne kaffefiltre og pent brukte bleier utover bakken. Æsj, tenker vi, og sender en oppgitt tanke til renholdsverket: Hvorfor kan de ikke sette opp større dunker, flere dunker eller kjøre større søppelbiler oftere hele tiden?

Slik har det blitt. Vi forventer at noen tar seg av alt avfallet vårt. Det er ikke vår jobb, det er kommunens. Vårt renslighetsbehov har økt i takt med velstandsfesten de siste femti årene, og dermed har vi kommet til å avsky lukten av våre egne restprodukter, enten disse befinner seg i søppelkassa eller i toalettskåla. Våre oldeforeldre, som gjerne ikke bodde i byen, visste å verdsette potetskrell og god dritt (gjødsel og jord). Siden de ikke hadde flatskjerm og Ipod på den tiden, er det få som ønsker seg tilbake til gamle dager. Men vi har et voksende problem. Vi resirkulerer Aftenposten og Faustino-flasker, men kvaliteten forringes for hver gang. Vi kjøper oss en ny Nokia og leverer inn den gamle til Telebutikken, og tenker at alt er i skjønneste orden. Ja? Norge er arealstort og det bor knapt mennesker her, likevel er det tydeligvis for lite. For hvorfor havner vårt skrot i Afrika?

Mattias Hagberg er en ganske vanlig middelklassesmåbarnsfar, bosatt i en treromsleilighet i Göteborg. En dag bestemmer han seg for å slutte å gå ut med søpla. I begynnelsen lar han det hope seg opp i skapet under vasken. Men lukta blir for ille etter bare tre dager. Derfor bestemmer han seg for å flytte søppelposene ned i blokkjelleren. Fire søppelposer får plass i en større svart søppelsekk. Etter åtte dager er ikke lukta der heller til å holde ut. Forråtnelsen har startet. Hva tenker naboene? Han skynder seg å fullføre eksperimentet. En badevekt og et målebånd blir kjøpt inn. Den første svarte søppelsekken veier tolv kilo, den andre ti, den tredje ni. 31 kilo søppel på åtte dager. Familien ligger ikke så langt unna gjennomsnittet. I Sverige kaster hver innbygger mellom 400 og 500 kilo i året. Til sammen blir det fire millioner tonn søppel i året. I Norge bor det halvparten så mange mennesker, så det magiske tallet er to millioner tonn. Hvor blir alt av?
Hagberg bærer posene fra kjelleren og ut til søppelrommet, tar ut én og én pose, slenger dem oppi, rygger av kvalme og flykter derfra.

Hvorfor i huleste vil han nesen sin så vondt? ”Utgangspunktet er en gryende følelse av ubehag overfor alt søppelet vi kaster. En begynnende uro. En voksende utsikkerhet”. Slik formulerer han det i boka ”Skräp”, som nylig har utkommet i Sverige. Mattias Hagberg er journalist og forfatter. Det er hans plikt, eller profesjonelle nysgjerrighet, som driver ham i jakten på søppelets videre vei etter at det har forlatt hans synskrets. Han tilbringer en dag sammen med søppelkjørerne, han oppsøker rense- og resirkuleringsanlegg og han finner ut hvor det blir av alt vårt elektroniske avfall. Det siste er, for å si det forsiktig, en voksende næring. En voksende og lukrativ næring. Vi handler pc-er og mp3-spillere og tynne tv-skjermer og minnepinner og alarmer og dvd-spillere og eksterne harddisker og trådløse telefoner, etc, som om det var godteri. Vi elsker små og store duppedingser. Vi har råd til å kjøpe dem. Ofte. Da må fjorårets modell ut av huset. Hagberg oppsøker de som tar seg av den slags. De flirer i SUV-en hele veien til minibanken. Det spås at om noen år vil denne avfallsindustrien betale deg penger for å få lov til å ta seg av den utdaterte elektronikken.

De som har sett et par episoder av den amerikanske tv-serien Sopranos, vet at søppel ikke nødvendigvis alltid bare er søppel. Hagbergs jakt på søppelets endestasjon, fører ham til Afrika, nærmere bestemt til storbyen Accra i Ghana. Mye av det elektroniske avfallet som føres ut av Norden, havner på legale hender i Kina og India. Det andre havner på det illegale markedet, og da gjerne langt unna. Vest-Afrika er en dumpingplass for vårt søppel, og der driver de ikke med gjenvinning. En tikkende miljøbombe. For å forsørge familien, tvinges barn til å kjøpe gammel elektronikk fra havna, som de igjen brenner for å få ut kobber, som igjen kan selges videre til sluinger. Problemet er også at disse ungene dag ut og dag inn puster inn gift. Mattias Hagberg tusler rundt blant bål og elektronisk avfall, og ser blant annet ”datorer från en skola i Norge…” Det avtegner seg et mønster. Nesten alle de avdankede pc-ene, kassettspillerne og mobiltelefonene er fra USA og Europa. Hvordan de har havnet i Accra, er det ingen som kan eller vil svare på. Men de skal ikke være der, det vet alle.

Mattias Hagbergs ”Skräp” er en liten diamant av en bok. Det føyer seg inn i en rekke av nyere utgivelser som tar temperaturen på verden, uten å henfalle til miljømoralisme, dommedagsprofetier eller lengsel tilbake til en verden uten McDonalds. Amerikaneren Alan Weismans bestselger ”Verden uten oss” utkommer på norsk denne høsten, og handler ganske enkelt om hvordan verden vil fortone seg dersom menneskearten plutselig en dag forsvinner fra jordens overflate. En fiffig idé, men likevel et seriøst bidrag til miljødebatten. Journalist Bjørn Gabrielsens ”Veien ut” (2006) er også en slik bok. Gabrielsen tilbringer ett år i skogen uten moderne komfort og hjelpemidler, og gjør seg noen syrlige refleksjoner omkring det norske forbrukersamfunnet.

Alle disse bøkene kan leses som skarp samfunnskritikk, men de er godt innpakket i humor, selvironi og leken eksperimentering. I motsetning til de mest svartsynte pessimistene innen miljørørsla, ber verken Hagberg, Weisman eller Gabrielsen leseren om å legge om livsstilen radikalt og umiddelbart. Hagberg siterer en forsker som tar til orde for en målbevisst, men gradvis omlegging av kursen. Bare noen få grader, for å holde på skipsmetaforen. I begynnelsen blir kursendringen liten, men på lengre sikt er denne omleggingen avgjørende for om vi havner i Amerika eller i Asia. Underveis kan vi svippe innom Afrika, rote litt på dynga og ta med oss noen av duppedingsene videre, så ikke småungene får tak i dem. Miljøjournalist Mike Anane, som Hagberg har intervjuet, har funnet datamaskiner fra amerikanske miljømyndigheter på skrothaugene i Accra. Det ligner på skjebnens ironi, men det er faktisk en spytteklyse.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Eksport av skrot
Hundrevis av tonn elektronisk avfall ankommer havnene i Ghana og Nigeria hver måned.
Men bare rundt 25 prosent av utstyret fungerer, ifølge Norwatch. Den danske søsterorganisasjonen Danwatch besøkte landene i begynnelsen av året, og har laget en dokumentar om de gigantiske haugene med elektroniske rester. Europa produserer 8, 7 millioner tonn elektronisk avfall årlig, kun en fjerdedel blir resirkulert. Mye av de resterende 6, 6 millioner tonnene med avfall havner i fattige land. Basel-konvensjon forbyr eksport av dette giftige avfallet fra OECD-landene til land i sør, skriver Norwatch.no.


Notis II: Noe er råttent i…Søppelbergene vokser dramatisk i Norge.
På de siste ti årene har hver nordmann økt sin søppelmengde mer over 30 prosent, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå, noe som omtrent tilsvarer den økonomiske veksten i samme periode. Det er spesielt avfall fra privathusholdningene som vokser enormt. Hver innbygger produserte 429 kilo søppel i 2006, noe som var en økning på 15 kilo fra året før, og nær dobbelt så mye som i 1992. Folk på Sør- og Østlandet leder an, med 500 kilo hver. Totalt, hvis man inkluderer industrien, produserer kongeriket Norge 9, 6 millioner tonn søppel årlig.