En reiseforsikring

Hva slags bagasje har du med deg på reisen?

Stian Bromark, Ny Tid
Shah Mohammed Rais’ kone har tatt ut stevning mot Åsne Seierstad for krenkelse av privatlivets fred. Suraia Rais, på vegne av den splintrede familien, krever oppreisning og erstatning. De føler seg utlevert i ”Bokhandleren i Kabul”(2002). Denne affæren har en krystallklar overflate, med utallige, utydelige detaljer i bunn, så la oss heller flytte blikket til kjernen.

I den ferske boka ”I eventyret” risser forfatter Jørgen Alnæs opp to tradisjoner som nordmenn på reisefot gjerne har gått inn i. Den ene drar ut for å lære, søke noe annet enn det hjemlige. Den andre er bare opptatt av det som er relevant i en norsk kontekst. Reisen er et middel til å spre kristendom, bedrive forskning eller å samle inn eksotiske dingser til museer. Noen mestrer kombinasjonen. Språkforsker Georg Morgenstierne (1892-1978), som nå har blitt biografert av Nils Johan Ringdal, gjorde en formidabel innsats for å konservere dialekter i land som India, Pakistan og Iran. Han er fortsatt en folkehelt i Afghanistan. Han stortrivdes i felten, ble rastløs hjemme og var uten takt i sin kritikk av vestlig imperialismetankegods. Han samlet inn data for Universitetet i Oslo, men det var afghanere som hadde mest nytte av hans forskning.

Edward W. Said (1935-2003) torpederte den eurosentriske reisevirksomheten med ”Orientalismen” i 1978. Siden har det vært vanskelig for europeere å skildre Østen uten å formidle en bevissthet om blinde flekker, spesielt hvis man oppfatter seg som åpen og tolerant. Åsne Seierstad gjør nok det, og derfor kom motangrepet som et sjokk. Det kan heller ikke ha vært morsomt å bli karakterisert som ”nyorientalist” av Fatemeh Keshavarz i ”Jasmine and Stars” (2007). Den iransk-amerikanske forskeren nevner riktignok bare Seierstad i forbifarten, men hun blir, som forfatterne av ”Drageløperen” og ”Å lese Lolita i Teheran”, beskyldt for å ha vestlige preferanser.

Kriteriet som Keshavarz bruker for putte folk i bås, synes å koke ned til at forfatterne har kommet med kritiske merknader. Slik merkelappsetting virket mer treffende i 1978 enn i 2008. Det skyldes kanskje at vi i dag vet at det å reise, og å skrive om det etterpå, per definisjon er et overgrep, fordi reiseberetteren sitter med all subjektiv definisjonsmakt. Det henger også sammen med debatten om nasjonalstat versus globalisering. I land eller tider der nasjonen står sterkt, er vi nødt til å innta rollen som enten vertskap eller gjest. Noen bor her, andre er på besøk. Derfor tar lang tid før en innvandrer kan få lov til å kalle et annet land for sitt hjem, fordi vedkommende ”egentlig” hører til et annet sted. I en nyere tid, der alt som skjer der påvirker her, har grensene mellom ditt og mitt blitt mer utvisket. Når Keshavarz beskylder Seierstad for å ha vestlige preferanser, må hun samtidig redegjøre for forskjellen mellom østlige og vestlige verdier. Slike dikotomier er gaver til ekstremister.

Tilfellet Seierstad er spesielt, siden hun bokstavlig talt var gjest i et privat hjem, men debatten stiller spørsmål om hva en reisende kan tillate seg å mene om det landet hun eller han besøker og hva slags målestokk som skal legges til grunn. I gamle dager skulle man ikke blande seg inn i andre lands anliggender. Det synes å være en foreldet tankemodell. I ”De fattigste” (2008) tar økonom Paul Collier til orde for å intervenere i sviktende stater som tilhører den såkalte ”bunnmilliarden”. De fattigste av de fattige må reddes fra sine ubrukelige regimer. En ekstrem løsning, men hva gjør man?

Det forventes at vi tenker konstruktivt, mener noe, at vi ønsker å forandre, forbedre, kritisere, kanskje til og med handle. Er det imperialisme? Orientalisme? Hva skal vi kalle Suraia Rais selektive, subjektive og stereotype kritikk av norsk gjestfrihet i boka hun bør skrive snart: ”Verden sett fra et asylmottakvindu i Vestby”? Oksidentialisme?
Vi kan kalle det globalisme, i mangel av et bedre ord. Det må ikke forveksles med likegyldighet.