Vår mann i Høyre

Torbjørn Røe Isaksen har gått av som leder for Unge Høyre. Han har radikalisert og folkeliggjort ungdomspartiet i sin jakt på en mer moderne konservativ politikk.

Stian Bromark, Dagbladet
Hver ny generasjon synes å bli kurert for sin republikanske legning i møte med en ny slekt kongelige. Det som for gamlingene framstår som monarkiske dødssynder – uekte barn, trendy skjegg og innvandringsentusiasme – er nettopp de samme symbolene som gjør kongehuset spiselig for dagens 25-åringen. Slik er det med Høyre også.

Partiets ensidige fokus på økonomisk liberalisme var ikke liv laga i et Norge der puritanismen er den egentlige identiteten. Nordmenn kastet seg entusiastisk på høyrebølgen, drakk champagne og gikk til sengs i blåskjorta, men når krisa kom på tampen av 1980-tallet, skjønte vi at krise bare er et annet ord for syndefall. Vi måtte straffes, fordi vi hadde latt oss lokke av antikrist. Partiet havnet på skraphaugen, ikke langt unna kirkegården. Så dukket denne unge, skjeggete og rufsete fyren opp fra intet, altså Porsgrunn, etter årtusenskiftet. Det virket ikke som om han leste Dagens Næringsliv, snarere Le Monde Diplomatique. Ikke snakket han som en politiker heller. Han drømte nok om å bli intellektuell, med doktorgrad i sosiologi og med fast spalte i Morgenbladet. Med Torbjørn Røe Isaksen ble det håp. Han er vår mann i Høyre. Kanskje han rett og slett er redningen for Norge?

Torbjørn Røe Isaksen har et framtidsrettet og nyansert blikk på verden. Ta USA. Det er ingen overdrivelse å si at Europa i århundrer har hatt et krampaktig forhold til dette nye lovede landet. Amerika har vært Det andre som vi har forgudet eller forhatt, men sjelden på samme tid og sjelden av de samme menneskene. Denne polariseringen har vært kontraproduktiv. En fordummende sirkel vi ikke kommer ut av. Først og fremst til skade for Europas debattklima. Europeere har trodd at de har diskutert utenrikspolitikk når de i realiteten har diskutert innenrikspolitikk. ”Det er kanskje ikke overraskende at jeg er en lidenskapelig USA-tilhenger”, har Røe Isaksen skrevet. Det lover ikke godt. Når norske politikere opphever USA til en lidenskap, skaper det gjerne irrasjonelle motreaksjoner fra ideologiske konkurrenter. Jo mer konservative hauser opp USA desto viktigere blir det for SV å sønderrive landet, fordi amerikansk dårskap bekrefter at Høyre er på villspor. Det viser historien.

Det er lett å glemme at antiamerikanisme er et konservativt påfunn. Europas radikale røster pekte mot slutten av 1700-tallet på USA som det demokratiske paradiset. Aristokratiets arvtagere frykter denne nye oppfinnelsen fordi den truet deres nedarvede privilegier og var en trussel mot Europas individorienterte, høyverdige og antimaterialistiske kultur. Karl Marx (1818-1883) argumenterte for at USA skulle intervenere i det reaksjonære Europa fordi han mente at landet over there var en bedre modell for hans klassesamfunn enn mer borgerlige hjemtrakter. Derfor var det den norske arbeiderbevegelsens fortropp – Marcus Thrane (1817-1890), Martin Tranmæl (1879-1967) og Erling Falk (1887-1940) – som på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet reiste til USA for å lære om demokrati, fagbevegelse og masseproduksjon. Deres hyllest av USA var en kritikk av Norge.

Slik er motsetningene ikke i dag. Det kan vi klandre Den kalde krigen for. For venstresiden framstod Sovjetunionen som et bedre forbilde. For Europas konservative var USA ikke så kollektivistiske likevel, sammenlignet med alternativet. USA ble partiet Høyres forbilde med sitt individ- og markedsorienterte samfunn. Bladet Orientering (1953) og senere partiet SF (1961) dukket opp som en protest mot NATO-tilknytningen. Kritikk av USA ble en kritikk av Norge og Arbeiderpartiets servilitet. Fra og med Vietnam-krigen vendte venstresiden for alvor ryggen til det gamle forgjettede landet, mens høyresiden gikk fra nyforelskelse til blind forguding. USA-omfavnelsen ble en kritikk av Arbeiderpartiet og SV.

Så enkelt måtte de tenke i gamle dager, det vil si før murens fall. Kan noen huske to USA-kritiske merknader fra Kåre Willoch før 1989? Kan noen huske Finn Gustavsen si noe pent om USA? Nei, tvert imot. I 1967 skrev han at antiamerikanisme var like nødvendig som antityske holdninger på 1930-tallet. I dag kan vi tillate oss å være rausere. Men denne rausheten vil neppe komme fra politikere som er indoktrinert med Den kalde krigens enten-eller-logikk. Derfor må det en Røe Isaksen til. ”Det er kanskje ikke overraskende at jeg er en lidenskapelig USA-tilhenger”. Sannheten er at han føyde til: ”På godt og vondt”. Derfor kan Røe Isaksen lufte sin bekymring for uheldige sider av landets politikk. Han liker ikke USAs brudd på menneskerettighetene og internasjonale miljøavtaler. Han liker ikke kraften i det religiøse konservative høyre. Han burde heie på republikanerne, men skriver langt mer entusiastisk om demokratene. Derfor kan han skrive på sin blogg at ”Bill [Clinton] var sin generasjons dyktigste politiker” og at han er forelska i hans kone, eks-presidentkandidat Hillary Clinton, skjønt det virker som om han foretrekker vinneren: ”Barack Obama er en imponerende politiker, og et skikkelig støkke for alle oss som elsker å se politisk retorikk og karisma møte hverandre.”

Det er ikke nyliberalistisk ideologi som tiltrekker Røe Isaksen, et tankesett han kritisere i boka ”Høyre om!”. Han er heller ikke begeistret for uhemmet forbrukerkultur, egoisme og miljøsvineri, andre samfunnstrekk som gjerne forbindes med USA. Det er landets kulturelle og politisk mangfold som appellerer. Populærkultur er én ting. Her et typisk eksempel på oppriktig internasjonalt engasjement, hentet fra bloggen: ”Det er helt utrolig håpløst dustete at Simpsons- filmen skal ha norske stemmer! Skal vi høre "dooohh" på norsk? Hva med "Ai Caramba", eller Apus vidunderlige engelsk-indiske aksent? Hvordan skal Mr. Burns si "Excellent"? Hvordan vil feiten i tegneseriebutikken høres ut når hans sarkastiske kommentarer skal avleveres på vårt hjemlige språk? Nei. Bort med norsk nasjonalisme. Ja til kulturimperialisme!” Også her skiller Røe Isaksen seg fra Høyres klassiske Mozart-snobberi, for å si det forsiktig.

Men viktigere: Det er en kjensgjerning at amerikanerne har et langt mer vellykket multikulturelt samfunn enn europeerne har fått til. I en kronikk i Dagbladet i 2006 forsvarte Røe Isaksen det som har blitt kalt amerikansk nykonservatisme, fordi han mener den hegner om velferdsstaten og er liberal i innvandringspolitikken. Også i ”Høyre om!” setter han det norske flerkulturelle samfunnet som premiss for den politiske diskusjonen. Røe Isaksen er en varm forsvarer av friere innvandring til Norge, etter inspirasjon fra USA. Dette, kombinert med en omfavnelse av internasjonale institusjoner, gjør at Torbjørn Røe Isaksen til forveksling (også i det ytre) kan minne om en representant for det såkalt globalvenstre.

Vi trenger ikke slike merkelapper. Den kalde krigen tok slutt for at vi skulle slippe å leve som stereotypier. Men vi trenger medlemmer av partiet Høyre som kritiserer USA og vi trenger venstresidefolk som kan å ytre seg positivt om landet. På den måtte kan vi bevege oss vekk fra forestillingen om USA som en mytologisk størrelse. USA kan forvandle seg til land i verden, på godt og vondt. Torbjørn Røe Isaksen leder an.

Stian Bromark er journalist og forfatter.
Teksten er opprinnelig publisert i en artikkelsamling om Torbjørn Røe Isaksen.

Notis I: Redaktøren
Torbjørn Røe Isaksen er også tidsskriftsredaktør.
Som politisk redaktør har Røe Isaksen, sammen med ansvarlig redaktør Nikolai Astrup og kulturredaktør Nils August Andresen, de siste årene bidratt til å revitalisere det ærverdige tidsskriftet Minerva. Bladet startet som studentavis i 1924, men fikk et oppsving fra 1957 da Lars Roar Langslet overtok som redaktør. Tidsskriftet holder til i samme lokale som tankesmia Civita, og begges formål er å tenke høyt om hvordan skape en moderne og bærekraftig konservativ/liberal politikk for det 21. århundre.

Notis II: Skribenten
Torbjørn Røe Isaksen er også skribent.
I motsetning til tradisjonelle Høyre-politikere, som foretrekker å få sine sindige kronikker på trykk i Aftenposten, synes Torbjørn Røe Isaksen å ha en forkjærlighet for tabloide Dagbladet. Mange av innleggene har skapt mye debatt. Den siste av det slaget ble skrevet sammen med SVs Audun Lysbakken, under overskriften ”Kommentariatets diktatur” (opprinnelig publisert i Samtiden), og var en kritikk av overfladisk norsk kommentarjournalistikk. Røe Isaksen har også gjennom flere år vært partipolitikkens mest aktive blogger, torbjorn.ungehoyre.no