Nederlands sorg

Balansert om kulturkonflikt i sentrum av Europa

Ian Buruma
Mord i Amsterdam
Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh
Gyldendal Arena

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no

Det har kommet ut mange bøker om multikulturalisme og religiøs fundamentalisme de siste årene. De fleste har vært kritiske og kategoriske. Derfor er det kjærkomment å lese nederlandsk-amerikanske Ian Burumas ”Mord i Amsterdam”, som handler om Nederlands transformasjon fra et liberalt, flerkulturelt paradis til et konfliktsamfunn på kollisjonskurs med sine egne verdier. Den er nyansert, tilbyr overraskende perspektiver og presenterer tematikken utfyllende i en velskrevet sjangerbastard av en bok – dels reiseskildring, dels memoarer, litt debattbok og en hel masse sosiologisk analyse av Europas nære, gjerne idylliserte fortid, turbulente nåtid og usikre framtid.

Kontrastfylt
Dramaet har tre hovedpersoner og flere sentrale bipersoner. I sentrum finner vi filmskaperen og polemikeren Theo van Gogh, som ble drept på åpen gate 2. november 2004. Morderen var den lettere sinnsforvirrede fanatikeren Mohammed Bouyeri. På van Goghs kropp festet han en lapp med drapstrusler, adressert primært til politiker og forfatter Ayaan Hirsi Ali, som van Gogh hadde laget den provoserende og islamkritiske filmen Submission med.

Den fargerike populisten Pim Fortuyn spiller også en rolle i dette nasjonale dramaet. Han ble eliminert 6. mai 2002 av en like fanatisk troende som van Goghs drapsmann, en dyrevernsaktivist og antirasist ved navn Volkert van der Graaf. Ian Buruma lar i tillegg en rekke akademikere, skuespillere, journalister og pårørende delta i koret for å skape et helhetlig, men flerfasettert og kontrastfylt bilde av en brytningstid, for Nederland og for Europa.

Bruddet
Det framstår som en kulturkollisjon mellom våre og deres verdier. Men det er vanskelig å trekke entydige konklusjoner ut av de portrettene Ian Buruma skriver, spesielt når det gjelder van Gogh, Bouyeri og Hirsi Ali. Man skulle tro det var enkelt, siden vi har å gjøre med kraftfulle skikkelser, folk mange ikke ville nølt med å kalle ekstreme. Men deres livshistorier er mangetydige. Ingen av dem kan sies å være barn av sin kultur, de er snarere eksempler på hvor normalt det er å bryte med sin kultur.

Ayaan Hirsi Ali var en islamistisk fundamentalist lenge etter at hun flyktet til Nederland. Hennes far var for utdannelse, mot omskjæring, i motsetning til hennes mor. Theo van Gogh vokste opp i et besteborgerlig og puritansk villastrøk, men forvandlet seg til en illeluktende rabulist som tente på å kalle muslimer for ”geitepulere”. Mohammed Bouyeri fylte mesteparten av ungdomstiden med å ruse seg, høre på smakløs popmusikk og å jakte på lettkledde jenter. Han fordømte drapet på sivile 11. september 2001. Bouyeri konverterte til fundamentalisme ett år før mordet på van Gogh fordi han følte seg støtt ut av samfunnet og fordi han oppfattet faren som for tafatt, for lite religiøs. Det er mulig alle tre var produkter av den nederlandske kulturen, men ikke den samme kulturen. Og ikke hele tiden.

Forordet
”Mord i Amsterdam”, klanderfritt oversatt av Øyvor Dalan Vik, kan trygt anbefales til alle som kan lese. Hvis det skal være noe å innvende på utgivelsen, må det være i forhold til det norske forordet, skrevet av Shabana Rehman. Hun bruker forordet til å skrive om seg selv. Når hun ikke gjøre det, bruker hun plassen på å angripe den liberale venstresiden, som forfatteren av boka, Ian Buruma, tilhører. Flere steder undergraver hun også bokas påstander. Hun kritiserer Dagbladet fordi avisa ett år etter drapet på van Gogh angivelig skrev at man nå må være varsom med å såre muslimers følelser og at Hirsi Ali ikke representerer det muslimske flertallet.

Det er slurvete gjengitt av Rehman, men poenget er at Buruma i boka påpeker det samme. ”Oftere er det andre innvandrere som hater henne, vanligvis muslimer”. Om Submission-filmen skriver han at ”Ayaan utelukkende risikerte å støte en minoritet i hjertet av Europa som allerede følte seg sårbar”. Kanskje er denne friksjonen mellom Rehman og Buruma intendert. Ment å skape debatt. Det er ikke en hårreisende dum idé, men denne gang ikke superelegant utført. Gyldendals nye Arena-serie, redigert av Aslak Nore, har med denne utgivelsen bekreftet sin eksistensberettigelse, og vel så det.