U-ordet
Unnskyld er et vrient ord. Særlig for statsledere.
Av Stian Bromark, Ny Tid
”Sorry seems to be the hardest word”.
Så dypsindig har livsfilosofen Elton John formulert problemstillingen. Sangen handler om ugjengjeldt kjærlighet. Det er litt uklart hva Elton John skal be kjæresten om unnskyldning for, men det oppfordres til dialog (”Why can`t we talk it over?”), så derfor kan vi late som om 70-tallslåta handler om stater versus borgere.
Å beklage er dagligdags. Det koster lite å si ”unnskyld” når vi uheldigvis spenner bein på en 80 år gammel dame på t-banen. Derimot blir det mer komplisert hvis man må innrømme en grov feilvurdering: ”Jeg skulle nok ikke ha vært utro med søstera di. Sorry”. Men vi gjør det. Selv om det gjør vondt.
Verre er det med statsledere. Staten er riktignok deg og meg, som samfunnsborgere, men det virker som om staten ikke har fått overført hele vårt finstemte følelsesregister. Å si unnskyld for urett begått tiår tilbake, eller flere hundre år, burde være en reflekshandling. Overtrampene er ikke sjelden krystallklare, sett i lys av dagens moralske standard. Det gjelder ikke minst enkelte nasjoners forhold til sine minoriteter.
Det er ikke mange som forsvarer slavehandel i dag. Likevel nekter Storbritannia å beklage sin deltakelse. I mars 2007 ville ikke daværende statsminister Tony Blair bruke ordet ”unnskyld” i forbindelse med britenes 200-årsjubileum for opphevelsen av slaveriet. Danmark vil ikke beklage sin slavehandel, nordmenn har ikke en gang fått med seg at de hatt drevet med den slags. Norge har på ymse vis forsøkt å kompensere for sin fornorskningspolitikk overfor samene, mens Finlands justisminister Tuija Brax så sent som i mars 2008 nektet å be landets samer om unnskyldning. Det var først 13. februar i år at Australias statsminister Kevin Rudd ga en formell beklagelse til de aboriginerbarna som ble bortrøvet fra foreldrene sine mellom 1869 og 1969. Tyrkerne nekter å vedkjenne seg folkemordet (1915-1918) på landets armenske minoritet i 1915, noe som forsinker deres EU-medlemskap. ”It's a sad, sad situation.”
I den ferske boka ”The Politics of Official Apologies” (2008) argumenterer statsviter Melissa Nobles for nødvendigheten av historiske oppgjør. Ikke for fortidens skyld, men for framtidens. En av grunnene til at stater er så redde for u-ordet, er at de frykter krav om kompensasjon, enten i form av cash, særrettigheter eller landområder. Men penger er kun et fysisk plaster på et psykologisk sår.
Beklagelser, derimot, reparerer hoder. De stadfester minoritetsgruppers rett til å være fullverdige borgere av staten. Det er første skritt på vei mot forsoning og sameksistens. ”Unnskyld” er god integreringspolitikk. Så kanskje kommer Elton John til sin rett likevel. Det handler om ugjengjeldt kjærlighet. ”What do I do to make you want me? / What have I got to do to be heard?”.
Et annet perspektiv kommer fram i Samantha Powers biografi om Sergio Vieira de Mello, FN-mannen som ble drept i Irak i august 2003. Vieira de Mello jobbet i tøffe konfliktområder gjennom 30 år; i Bangladesh, Kypros, Libanon, Kambodsja, Øst-Timor, Bosnia, Kosovo, Irak, blant annet. Han oppfordret statsledere og opposisjon til å konsentrere energien om å styrke demokratiet i stedet for å dvele ved fortiden. Krav om beklagelse og tilgivelse ville bare forsinke prosessen, mente Vieira de Mello.
Til grunn ligger det en pragmatisk forestilling om at det nåværende regimet representerer et brudd med det forrige og at de dermed ikke automatisk kan lastes for fortidens urett. Den samme tankegangen ligger bak danskene og britenes vegring mot å unnskylde slavehandelen. Slaveri var ikke ulovlig. Dessuten var det en annen tid, med andre etiske normer.
Det er en innvending. Men stater kan ikke få i både pose og sekk. De kan ikke fraskrive seg ansvaret for fortidens forbrytelser samtidig som de i festtaler snakker med patos om nasjonens tusenårige stolte arv og tradisjon. Så lenge de fortsetter med det siste, må de få fortgang i det første.
Av Stian Bromark, Ny Tid
”Sorry seems to be the hardest word”.
Så dypsindig har livsfilosofen Elton John formulert problemstillingen. Sangen handler om ugjengjeldt kjærlighet. Det er litt uklart hva Elton John skal be kjæresten om unnskyldning for, men det oppfordres til dialog (”Why can`t we talk it over?”), så derfor kan vi late som om 70-tallslåta handler om stater versus borgere.
Å beklage er dagligdags. Det koster lite å si ”unnskyld” når vi uheldigvis spenner bein på en 80 år gammel dame på t-banen. Derimot blir det mer komplisert hvis man må innrømme en grov feilvurdering: ”Jeg skulle nok ikke ha vært utro med søstera di. Sorry”. Men vi gjør det. Selv om det gjør vondt.
Verre er det med statsledere. Staten er riktignok deg og meg, som samfunnsborgere, men det virker som om staten ikke har fått overført hele vårt finstemte følelsesregister. Å si unnskyld for urett begått tiår tilbake, eller flere hundre år, burde være en reflekshandling. Overtrampene er ikke sjelden krystallklare, sett i lys av dagens moralske standard. Det gjelder ikke minst enkelte nasjoners forhold til sine minoriteter.
Det er ikke mange som forsvarer slavehandel i dag. Likevel nekter Storbritannia å beklage sin deltakelse. I mars 2007 ville ikke daværende statsminister Tony Blair bruke ordet ”unnskyld” i forbindelse med britenes 200-årsjubileum for opphevelsen av slaveriet. Danmark vil ikke beklage sin slavehandel, nordmenn har ikke en gang fått med seg at de hatt drevet med den slags. Norge har på ymse vis forsøkt å kompensere for sin fornorskningspolitikk overfor samene, mens Finlands justisminister Tuija Brax så sent som i mars 2008 nektet å be landets samer om unnskyldning. Det var først 13. februar i år at Australias statsminister Kevin Rudd ga en formell beklagelse til de aboriginerbarna som ble bortrøvet fra foreldrene sine mellom 1869 og 1969. Tyrkerne nekter å vedkjenne seg folkemordet (1915-1918) på landets armenske minoritet i 1915, noe som forsinker deres EU-medlemskap. ”It's a sad, sad situation.”
I den ferske boka ”The Politics of Official Apologies” (2008) argumenterer statsviter Melissa Nobles for nødvendigheten av historiske oppgjør. Ikke for fortidens skyld, men for framtidens. En av grunnene til at stater er så redde for u-ordet, er at de frykter krav om kompensasjon, enten i form av cash, særrettigheter eller landområder. Men penger er kun et fysisk plaster på et psykologisk sår.
Beklagelser, derimot, reparerer hoder. De stadfester minoritetsgruppers rett til å være fullverdige borgere av staten. Det er første skritt på vei mot forsoning og sameksistens. ”Unnskyld” er god integreringspolitikk. Så kanskje kommer Elton John til sin rett likevel. Det handler om ugjengjeldt kjærlighet. ”What do I do to make you want me? / What have I got to do to be heard?”.
Et annet perspektiv kommer fram i Samantha Powers biografi om Sergio Vieira de Mello, FN-mannen som ble drept i Irak i august 2003. Vieira de Mello jobbet i tøffe konfliktområder gjennom 30 år; i Bangladesh, Kypros, Libanon, Kambodsja, Øst-Timor, Bosnia, Kosovo, Irak, blant annet. Han oppfordret statsledere og opposisjon til å konsentrere energien om å styrke demokratiet i stedet for å dvele ved fortiden. Krav om beklagelse og tilgivelse ville bare forsinke prosessen, mente Vieira de Mello.
Til grunn ligger det en pragmatisk forestilling om at det nåværende regimet representerer et brudd med det forrige og at de dermed ikke automatisk kan lastes for fortidens urett. Den samme tankegangen ligger bak danskene og britenes vegring mot å unnskylde slavehandelen. Slaveri var ikke ulovlig. Dessuten var det en annen tid, med andre etiske normer.
Det er en innvending. Men stater kan ikke få i både pose og sekk. De kan ikke fraskrive seg ansvaret for fortidens forbrytelser samtidig som de i festtaler snakker med patos om nasjonens tusenårige stolte arv og tradisjon. Så lenge de fortsetter med det siste, må de få fortgang i det første.
posted by Stian Bromark | 9:02 p.m.
<< Home