Radikal konservatisme

Et givende sammenstøt med Høyres nye sjefsideolog.

Torbjørn Røe Isaksen
Høyre om.
For en ny konservatisme
Cappelen Damm

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen har i mange år framstått som partiets friske tilskudd, alltid spissformulert, smårufsete i stilen og med glimt i øyet. Nå kan det innvendes at det ikke skal mye til for å blåse liv i Høyre. Partiet er omtrent like sexy som et victoriansk teselskap. Men det er noe med Røe Isaksen. Ikke snakker han som en Høyre-politiker og ikke ligner han på en. (Hvis noen har stjålet Høyres klær på stranda, har Røe Isaksen rappa venstresidens.) Men nå, som debutant i bokform, kan Røe Isaksen minne om en høyremann – omtrent på alder med Kåre Willoch.

Arven
”Høyre om!” åpner ambisiøst. Røe Isaksen vil gjenreise Høyre som politisk kraft. Partiet, mener han, framsto som ideologisk famlende etter valgkampen i 2005. Det ble for mye pengesnakk og for lite fokus på verdier. Røe Isaksen siterer Klassekampen-redaktør Braanen som skrev at et parti som ikke er i stand til å hylle sine forgrunnsskikkelser, som John Lyng, Francis Sejersted og Lars Roar Langslet, befinner seg langt unna sitt ideale maksimum. Unge Høyre-lederen nikker og bukker, men går mer grundig til verks. Han oppsøker ideologiske pionerer som Edmund Bruke, Adam Smith og Alex de Tocqueville i sitt forsøk på å avgrense det distinkt konservative fra konkurrerende ideer som liberalisme og sosialisme. Det er en fruktbar og innsiktsfull historisk reise, som viser at Røe Isaken ikke leser så mye Donald som han ser ut som.

Venstre om!
En innsigelse, sett i lys av at dette er en debattbok, er at man (i hvert fall denne leseren) tar seg i å bifalle oftere enn det motsatte. Det kan være at man (denne leseren) er mer konservativ enn man (leseren) har gått rundt og innbilt seg. Eller det kan være at Røe Isaksen er mer radikal enn han later som og at boka burde hete ”Venstre om!”. Det kan også være at konservatisme, uten for mye skatteletteprat, er litt for enhver smak. Røe Isaksen forfekter måtehold, en slags både-og-filosofi, der privat og statlig initiativ måles opp mot hverandre, der økonomi og kultur balanseres og der fortid og nåtid er på bølgelengde. Framtiden utvikles forsiktig og gradvis, ikke stykkevis, brått og delt. Det må man nok være revolusjonær for å ha noe imot, og derfor vier også Røe Isaksen et kapittel til å kritisere den radikale, utopiske venstresiden. Har ikke Røe Isaksen lært at det er ufint å slå den som ligger nede med brukket rygg?

Våre verdier?
Torbjørn Røe Isaksen skriver godt. Altså ikke som en politiker. Tidvis, bare tidvis, virker det som om han har forvillet seg inn i en blomstereng: ”Friheten er myk som silke og vill som en tiger, smektende og farlig, forlokkende og forførende”. Han tenker også godt, altså ikke som en politiker. Men stundom, ja stundom, forviller han seg inn i en jungel. Konservatisme, i Røe Isaksens versjon, er opptatt av røtter og identitet, ”som er knyttet til noen verdier og ideer som har formet vår historie i vårt land”. Utfordringen – hvordan forene forandring og forankring – får Røe Isaksen når han skal overføre dette tankegodset til innvandringspolitikken. En logisk konsekvens av ideen om å verne om ”våre verdier”, er å stenge grensene eller kreve tvungen assimilering. Flere kilder Røe Isaksen tyr til for å illustrere vår globaliserte usikkerhet, som franske Pascal Bruckner, amerikanske Samuel P. Huntington og norske Tore Lindbekk, er motstandere av flerkulturelle samfunn. Dit går ikke Røe Isaksen. Heldigvis, for Høyre. I stedet oppfordrer han til mangfold, toleranse, balanse, fellesskap. Så gjenstår spørsmålet – når ble dette konservative, norske verdier? Og når sluttet de å være universelle mål å strebe etter? Nordmenn er, nesten garantert, ikke født med toleranse på beina.