Bastarder i Istanbuls gater

Tyrkia er i ferd med å finne tilbake til sin gamle multikulturelle identitet. Kommer det dagens armenere til gode?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Istiklal Caddesi er Istanbuls pulserende og hippe gågate. Det kunne tilsvart Karl Johan i Norges hovedstad, hadde det ikke vært for at butikkene er mer fasjonable, maten mer crossover og folkemengden hakket mer globetrottersk. Gata (med den berømte trikken) finner du i strøket Beyoglu, som de siste tiårene har gjennomgått den samme transformasjonen som Grünerløkka i Oslo. Forskjellen er at Løkka i sin tid var bebodd av arbeiderklassen. I Beyoglu holdt ”utlendingene” til; armenere, grekere, jøder, bulgarere – og en rekke vesteuropeiske ambassader.

For 100 år siden var Beyoglu en bydel der brorparten av innbyggerne var ikke-tyrkere. Etter den moderne statens smertefulle fødsel på 1920-tallet, og påfølgende utrenskningstiltak fra myndighetenes side fram til 1970-tallet, fant mange ut at det måtte være mer harmoniske plasser på jorden å leve. De flyttet ut. Gjerne helt ut av landet. Bydelen, ikke minst sidegatene til Istiklal Caddesi, fikk noe spøkelsesaktig over seg. Men på begynnelsen av 1990-tallet kom revitaliseringen med et omfattende urbaniseringsprogram som altså har gjort Beyoglu til Istanbuls nye vindu mot verden. Beyoglu må være akkurat slik EU ønsker å se Tyrkia; trendy, fargerikt, globalisert – og inkluderende. Den største katolske kirka i byen, samt den største jødiske synagogen, befinner seg her. Men en av de religiøse attraksjonene i nærheten av blomstermarkedet, inn en sidegate, bak noen svarte dører, har det med å forstyrre sinnsroen; den armenske kirka med tre altere.

Det armenske spørsmålet er svaret på Tyrkias EU-medlemskap. De europeiske landene krever at Tyrkia vedkjenner seg folkemordet på de kristne armenerne. Startskuddet gikk i 1915, men begynte lenge før. Den siste fasen inntrådte for 90 år siden, og varte fram til første verdenskrigs slutt høsten 1918, selv om overlevende armenere ble drept og deportert også etter den tid. Den offisielle tyrkiske historien sier at omkring 600 000 armenere uheldigvis døde i krigslignende handlinger utført av usiviliserte enkeltpersoner. Armenerne (og mange andre) legger tallet til nærmere 1, 5 millioner og insisterer på at drapene var velplanlagte forsøk på å utrydde et helt folkeslag. Den tyrkiske sosiologen Taner Akcam er ikke i tvil i sin nyeste bok om emnet, ”A Shameful Act” (2006) – det korrekte ordet er ”folkemord”. Tallet på antall drepte i krigsårene legger han til omkring 800 000 mennesker. Det samme gjør filosof og forsker Ragnar Næss i den ferske boka ”Folkemordenes svarte bok (2008), men han argumenterer sterkt for at det ikke foregikk et bevisst folkemord mot armenerne.

Det er vanskelig å forstå forholdet mellom tyrkere og armenere uten å forstå Tyrkias komplekse forhold til sin egen flerkulturelle arv. Folkemordet på armenerne ble utført i en brytningstid da det kosmopolitiske osmanske imperiet gikk mot slutten, revet i stykker av krigsnederlag, interne opprør og stormaktsinteresser. For å redde stumpene kastet ung-tyrkerne seg på tidens moderne tankegods; ideen om nasjonalstaten, der hver innbygger snakker samme språk, tror på samme Gud og ser noenlunde like ut. Da den sekulære tyrkiske republikken ble grunnlagt i 1923, fortsatte president Mustafa Kemal Atatürk (1881-1938) nasjonaliseringsprosjektet, ikke som en fortsettelse, men som et brudd med historien og tradisjonen. Alt som smakte osmansk skulle renskes vekk eller forbys. Folk skulle være moderne og vestlige. Det østlige var primitivt. Fortiden var til for å glemmes. Alfabetreformen i 1928 bidro effektivt. Da gikk tyrkerne fra arabisk til latinsk skriftspråk. ”Med et pennestrøk mistet tyrkerne kontakten med sin skriftlige historie”, som Taner Akcam formulerer det. Tyrkia utviklet seg til et nasjonalistisk skrekkabinett.

Atatürk er folkehelt i dagens Tyrkia. I hver frisørsalong og hos enhver baker i Istanbul henger portretter av republikkens grunnlegger. Her støter vi på et paradoks. For fra hvem er det Taner Akcam har hentet sin boktittel fra? ”A shameful act”. En skammelig handling. Det var ordene Atatürk brukte om folkemordet på armenerne. Det vil si: Begrepet ”folkemord” (genocide) ble først oppfunnet i 1944. Hadde det eksistert på Atatürks tid, er det fullt mulig han ville brukt det. Og tallet 800 000 drepte har Akcam interessant nok fra datidens osmanske regime. EU krever nå at Tyrkia sier unnskyld for folkemordet på armenerne, men det har de allerede gjort. I en rekke rettssaker etter første verdenskrig, da ung-tyrkerne var fjernet fra makten, ble de mest sentrale funnet skyldig i massetilintetgjørelse av armenerne. Tyrkere, under ledelse av Sultan Muhammad VI, dømte tyrkere til døden for udåden mot armenerne. I 1920 ga også tyrkerne de allierte vestmaktene tillatelse til å straffeforfølge enhver skyldig i massedrap på armenerne. De måtte til slutt gi opp, for det fantes ikke et tilfredsstillende internasjonalt lovverk som beskyttet sivilbefolkningen mot statlige overgrep. Paradokset er altså at tyrkerne var langt mer innstilt på å ta et oppgjør med folkemordet for 80-90 år siden enn i de er nå. Mens enkelte vestlige land synes å være mer ivrige i dag enn den gang.

Å bruke ordet ”unnskyld” har blitt symbolsk viktig, men vel så avgjørende er det hvordan Tyrkia forholder seg til armenerne i dag. Tyrkerne stengte grensa til Armenia i 1993, etter at armenerne gikk til krig mot Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh. På grensa er det diplomatisk kaldt. Men armenerne i Tyrkia, landets største kristne minoritetsgruppe, kunne hatt det verre. Rundt 40 000 bor lovlig her, hovedsaklig i Istanbul-området. I tillegg har omkring like mange flyktet fra Armenia og bor ulovlig i landet. En del armenere foretrekker altså å leve i Tyrkia framfor i Armenia. Flere armenske aviser utkommer i Tyrkia. Du finner 20 armenske skoler her, i tillegg et eget sykehus og flere kirker, og flust av organisasjoner. Den armenske patriarken blir ofte invitert til offisielle tyrkiske seremonier. Ved den armenske kirka i Beyoglu finner du restauranter som serverer armenske retter. Armenere gifter seg med tyrkere – og omvendt. Armenere i Tyrkia er ikke så opptatt av 1915-spørsmålet som armenere i diasporaen (spesielt i USA og Frankrike), skal vi tro BBC-journalist Chris Morris i boka ”The New Turkey” (2005).

Det er mange tegn som tyder på at Tyrkia er i ferd med å kaste av seg det nasjonalistiske åket. I hvert fall er det tydelig i Istanbul. Innbyggerne er i dag vel så stolte av sin kristne, bysantinske fortid, manifestert i praktbygg som Hagia Sofia, Basilikacisternen og Hippodromen, som den muslimsk-osmanske – Topkapi-palasset, Den blå moské, og utallige andre overdådige palasser og moskeer. Denne nye historiske rausheten kommer armenerne til gode. På Ataturk-universitetet finnes det egne armensk-tyrkiske studier, det blir stadig arrangert seminarer som diskuterer det armenske spørsmål og de relevante arkivene er nå åpnet for alle. I fjor tok statsminister Erdogan til orde for at en komité bestående av tyrkiske og armenske historikere sammen skulle utforske begivenhetene under første verdenskrig. Han bedyret samtidig at regjeringen ville bøye seg for konklusjonen. Da den prominente tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink ble drept 19. januar 2007 av en ung, tyrkisk nasjonalist, demonstrerte hundretusener i Istanbuls gater under parolen ”Vi er alle armenere”. Tyrkias president kalte mordet ”en skammelig handling”. 4. februar arrangerte byens nasjonalister en motdemonstrasjon med slagordet ”Vi er alle tyrkere”. 100 møtte opp til marsjen som gikk opp og ned en folketom Istiklal Caddesi.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I:Nansens kamp
Norges Fridtjof Nansen, som engasjerte seg for de armenske flyktningene på 1920-tallet, var oppgitt over vestmaktenes manglende interesse for armenernes skjebne: ”Europa’s folk, Europa’s statsmenn er trett av det evindelige armenske spørsmål. Ja, selvfølgelig. Det har jo ikke bragt dem annet enn nederlag, bare navnet bringer op i deres slumrende samvittighet en uhyggelig rekke brutte og uoppfylte løfter, som de aldrig i handling har satt noe som helst in på å holle.” I dag krever de samme landene at Tyrkia beklager folkemordet.

Notis II:Ataturks armenske datter
Sabiha Gökcen, Istanbuls andre store internasjonale flyplass, er oppkalt etter en av landsfader Ataturks adopterte døtre. Hun er i dag et feministisk forbilde, og var en pioner som kvinnelig pilot i militæret. Sabiha ble adoptert som 12-åring i 1925. I 2004, tre år etter hennes død, publiserte redaktør Hrant Dink i avisa Agos opplysninger om at hun var av armensk opprinnelse. Tyrkere og armenere flest tok nyheten med ro, skal vi tro Dink i et intervju med BBC-journalist Chris Morris. Unntakene var tyrkiske nasjonalister og armenere bosatt i USA og Frankrike.