Balansekunst som avisprosjekt

For 55 år siden utkom Ny Tids forløper Orientering for første gang. Hvilken del av arven fra 1950-tallet kan revitaliseres i dag?

Stian Bromark og Halvor F. Tretvoll, Ny Tid
Den 19. februar 1953 var det første ordinære nummeret av Orientering på gata. Avisa var uavhengig, skulle komme hver fjortende dag, og hadde åtte magre, men velfylte sider. Forfatteren og journalisten Sigurd Evensmo sto som redaktør, Finn Gustavsen var redaksjonssekretær og utenriksminister Halvard Langes bror August hadde blitt avisas første styreformann. Da Evensmo og en til i ukene før lanseringen formulerte retningslinjene for avisdriften, var begrepet om Det tredje standpunkt, som siden skulle bli bumerket til avisa, ennå ikke ferdig formulert. De like viktige liberale honnørordene var imidlertid på plass. Her skulle det bringes «fordomsfri debatt», «opplysende stoff og frisk meningsytring». Oppmerksomme lesere, og dem var det mange av, la nok også merke til følgende setning: «Orientering vil… støtte positive trekk i bildet både i Øst og Vest, men ser det som en særlig viktig oppgave nå å belyse maktpolitikkens farlige følger innad på begge sider».

Mye av særpreget som skulle komme til å kjennetegne avisa, både under navnet Orientering og senere da den het Ny Tid, var altså synlig allerede i det første nummeret – for den som ville se. Det ble sitert flittig fra utenlandske aviser (New Statesman, Le Monde, «kommunistavisa» New York Post) og markante skribenter ble dyrket og bidro til å markedsføre avisa. Artiklene redaksjonen hadde valgt ut lå i skjæringspunktet mellom tradisjonell referatjournalistikk og kommentarer.
Mye handlet om USA og Stalin, men det var også en del om den såkalte «tredje verden», særlig Indokina og India. Sistnevnte land ble hyllet av sosiologen Vilhelm Aubert, fordi landets stilling som «brubygger mellom øst og vest er nokså enestående i verden». «I dette gamle, tradisjonsrike kulturlandet er det tredje standpunkt blitt den offisielle kursen i utenrikspolitikken», skrev han. Dermed var også begrepet brakt på banen.

I Sigurd Evensmos leder lå vekta på at bladet ikke ville overleve dersom det nøyde seg med å si nei, være tilbakeskuende og et talerør for dem som ønsket status quo: «En politisk opposisjon som ikke har annet å si enn et NEI! – vil som regel få kort levetid.» Evensmo understrekte også at Orientering ikke hadde et fiks ferdig program som lydig skulle følges av avisas skribenter og tilhengere: «Alle skal ha klart for seg nå ved starten at menneskene bak bladet ikke utgjør noen ferdigstøpt politisk gruppe med sensasjonelle patentløsninger i kofferten og en drønnende selvgodhet som fanfare». Slike var det mange nok av i Arbeiderpartiets ledelse.

En av de første i Norge som åpent tok til motmæle mot Arbeiderpartiets utenriks- og forsvarspolitiske linje etter krigen – og som ikke var kommunist – var legen og politikeren Karl Evang. Riktignok tilhørte han den radikale Mot Dag-gruppa på 1920- og 30-tallet, og var dermed medlem av kommunistpartiet i 1927-1929, men Evang meldte overgang til Arbeiderpartiet i 1936, da gruppa ble nedlagt. Som helsedirektør og Arbeiderpartipolitiker etter krigen, var han respektert. Som bror av etterretningssjef Vilhelm Evang, visste han også en del om hva slags meningsavvik som ble tolerert i et Norge der sentrale Arbeiderpartifolk hadde en tendens til å se kommunismens spøkelse på høylys dag. Evang var en sentralt plassert Arbeiderpartipolitiker, men han var likevel av den oppfatning at det var noe fundamentalt galt med norsk samfunnsliv i overgangen mellom 1940- og 1950-tallet.

I et innlegg mot to ledere i Arbeiderbladet i januar 1949, tok han et oppgjør med ideen om at Norge militært måtte velge side i Den kalde krigen: «Det finnes... et tredje alternativ,» skrev han, «som i dag er den naturlige løsning for Norge og de andre skandinaviske land: fortsatt aktivt å arbeide for en fredelig løsning av de motsetninger som er til stede mellom stormaktene».

Én ting var at utenrikspolitikken var på feil spor, noe annet og viktigere var det at debatten om norsk sikkerhetspolitikk uteble. Nordmenn ble holdt i mørke: «Som medlem av Atlanterhavspakten har vi allerede tatt standpunkt, vi har valgt venner og fiender. Vi er ikke lenger objektive og sannferdige. Selv om det er en forferdende tanke for mange, våger jeg den påstand: Vi som lever i Norge i dag får ikke vite det som faktisk foregår i verden,» skrev Evang.

I november 1950 ba han NRK om å få holde et foredrag om temaet. Året etter kom foredraget i bokform. Tittelen var Mere frimodighet, og boka inneholdt alle trekkene ved det som senere skulle bli standardrepertoaret for en venstreradikaler og tilhenger av det tredje standpunkt. Verken krig eller atomvåpen er noen løsning, og det er mindre interessant å fordele skylden for den økte spenningen i verden mellom Vesten og kommunismestatene. Det mest alvorlige, mente han, var at både russerne og vestmaktene bedrev krigføring i Østen, i land som allerede var utarmet. De «hvite menn» forgrep seg igjen mot «såkalte fargete folk». Det var kolonialismen i ny forkledning. Evang tok også avstand fra rasisme: «Nedvurderingen av de såkalte fargete folkeslag, rasefordommer, den inngrodde mistillit og forakt overfor folk som antas å stå på et annet og lavere sosialt trinn og kulturtrinn, gjør seg gjeldende like ned i det daglige samvær.»

Evangs hovedpoeng var å ta et oppgjør med samtidens forenklede verdensbilde, i nær sagt alle sine former. Den som insisterte på at det bare fantes to alternativer, kommunisme eller antikommunisme, benyttet seg av den samme simple retorikken som Hitlers propagandaminister Paul Joseph Goebbels, hevdet han.
Det var kraftige ord, og Karl Evang ble også en sterk advokat for det tredje standpunkt i Norge, og en inspirasjonskilde for Evensmo da han brøt ut av Arbeiderpartiet. Flere enn én gang brukte Evensmo Evang, eller gikk i allianse med ham, for å få sin vilje gjennom i Orientering-sammenheng. Evang var i det hele tatt så viktig for Orienteringskretsen at den tidvis også gikk under navnet «kretsen rundt Evang».

På 1950-tallet var Orientering en luftekanal, og ble ikke sjelden sendt innpakket til abonnentene av frykt for sladder og skeptiske blikk. Først og fremst lå Orienterings kraft utover tiåret i dens blotte eksistens. Orientering var noe annet. Det var motmakt, vilje til opprør og intellektuell standhaftighet. Dette er vanskelig å sette seg inn i for en leser som opplever meningsmangfoldet anno 2008 som en naturtilstand, men ytringsfrihetens kår i Norge på 1950-tallet var skrale. «Bare Orientering markerte seg som annerledes,» som Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen skriver i boken om ytringsfrihetens historie – Hvor fritt et land?

Orienterings medarbeidere var balansekunstnere, i det minste ble summen av alle skribentene en ganske balansert publikasjon. Det er grunn til å tro at Evensmo kan tilskrives mye av æren for det, ikke minst fordi denne forsiktigheten passet hans lynne godt. Selv Haakon Lie gir Evensmo et klapp på skulderen for evnen til tvisyn. «Så lenge forfatteren Sigurd Evensmo var bladets redaktør, ble denne linjen fulgt. Det manglet så visst ikke på kritikk av norsk innenriks- og utenrikspolitikk, men det skal sies at kritikken verken var ondsinnet eller sjofel. Da Finn Gustavsen tok over ledelsen av avisen, skjedde det en fullstendig omlegging,» skriver den ellers så hardtslående kommunistskeptikeren.

Har en slik avistradisjon noen rolle å spille i 2008? Orientering utviklet seg på 1950-tallet til å bli en intellektuell avis. Den skrev om, og ble skrevet av, kulturfolk, og redaksjonen mente at ethvert kulturuttrykk er verdt å tolke, så lenge det har et politisk eller samfunnsrelevant tilsnitt. En slik holdning, der kulturen «setter problemer under debatt», er ikke mindre betydningsfull i dag. Igjen er «fordomsfri debatt» og «frisk meningsytring» nødvendig. Som på 1950-tallet trenger Norge markante skribenter, med overraskende meninger. Helt fra starten ga Orientering plass til de uregjerlige pennene og det vittige viddet, ofte i form av Evensmos egen spalte Det lille vi.

Orientering var også løsningsorientert. Som Evensmo skrev, ville redaksjonen ikke bare dyrke nei-et, slik venstresiden tradisjonelt har gjort (nei til Nato, nei til EU, nei til nye Nato, nei til nye EU). De ville også komme med konstruktive innspill til hvordan verden burde se ut.

Avisa skrøt dessuten av at den trolig var den eneste i landet med en fast bidragsyter i India. Om redaksjonen var forutseende nok til å se at India skulle bli en sentral aktør i vår tids globaliserte verden er vel heller tvilsomt, men «dette gamle, tradisjonsrike kulturlandet», har i alle fall ikke mistet sin betydning ved overgangen til det 21. århundre. I 2008 er det ikke lenger noen klamme begrensninger på ytringsfriheten i norsk presse, men får vi som i dag lever i Norge innsikt i det som med Evangs ord «faktisk foregår i verden»?

Gamle Orientering så alltid kritisk på maktpolitikken i øst og vest, men avisa hadde ikke noe imot menneskene, verken på den ene eller den andre siden av jernteppet. Den politiske kapitalisme-kommunisme-aksen, som Orientering orienterte seg etter, er ikke like relevant i dag. Men det finnes nye konfliktlinjer som påkaller verdens oppmerksomhet i tilsvarende grad, spesielt den noen har forsøkt å trekke opp mellom Islam og Vesten. Kan ikke det tredje standpunkt «oversettes» til denne nye situasjonen? Gjelder det ikke i dag å skille mellom Bush og den jevne amerikaner, mellom Bin Laden og den jevne muslim?

Primært handler dette, som for Evensmo og Evang på 1950-tallet, om hva slags menneskesyn politikken skal tuftes på. Evang tok et oppgjør med det han kalte en nedvurdering av «de såkalte fargete folkeslag, rasefordommer, den inngrodde mistillit og forakt overfor folk som antas å stå på et annet og lavere sosialt trinn og kulturtrinn». Her er det fortsatt en jobb å gjøre.

Stian Bromark er tidligere Ny Tid-redaktør, nå forfatter og spaltist i Ny Tid. Halvor Finess Tretvoll er forfatter og bokansvarlig i Ny Tid. Sammen skriver de nå den første biografien om Sigurd Evensmo, den første redaktøren til Orientering, Ny Tids forløper.