Mangfoldsåret 1968

I år markerer vi Mangfoldsåret. Takket være 1968.

Stian Bromark, Dagbladet
Hendelsen den kvelden, 16. oktober 1968, var for mange like skjellsettende som innføringen av fargefjernsyn noen tiår tidligere. Parallellen er ikke tatt helt ut av lufta, for hadde det ikke vært for tv-overføringen av premieutdelingen under OL i Mexico City, ville få fått med seg Black Power-hilsenen til 200-meterløperne Tommie Smith og John Carlos. Kameraet zoomet inn på seierspallen. Derfor ble mange tv-tittere forledet til å tro at publikum på tribunen også sto med knyttede never. Verden så et utsnitt av en folkebevegelse.

1968 var året for opprør og fri flyt av verdier. En del 68-ere var mest opptatt av å røyke hasj, utveksle celler og sekret med dama til bestekompisen og å vandre rundt i flagrende, psykedeliske gevanter. Vietnam-protest var en bigeskjeft. Man måtte gå i noen antikrigsdemonstrasjoner for å få lov til å ha mange sengepartnere. For andre handlet 1968 om å skape for seg, og sine, en bedre, mer rettferdig framtid. Det gjaldt kvinnebevegelsen, og det gjaldt ulike minoritetsgrupper. I USA var noen av de ivrigste slektningene til slavene, de som overlevde frakten over havet fra Afrika. På 1960-tallet var de trøtte av å bli behandlet som om de fortsatt var den hvite manns byrde.

De amerikanske løperne var selvsikre i Mexico. Hanskene, som de hadde på den hevede hånda, var innkjøpt på forhånd. Tommie Smith og John Carlos tok for gitt at de kom til å vinne. Og når de vant ville de få utdelt medaljene sine av den 81 år gamle presidenten for Den olympiske komité, Avery Bundage. Mange betraktet ham som en rasistisk, kvinnefiendtlig anakronisme. Smith og Carlos ønsket ikke å få hendene besudlet når de måtte håndhilse på ham. Men i siste liten ble Brundage sendt til et annet arrangement. Planen måtte forandres.

1968 var et mangfoldsår. Men ikke alle begivenheter så umiddelbart ut til å signalisere framskritt. 8. februar 1968 samlet omkring 200 mennesker seg på South Carolina State University i protest mot rasesegregering. Bakgrunnen var at en lokal bowlinghall bare tillot hvite gjester. Politiet åpnet ild, drept tre og skadet 27. I april skjedde det samme igjen, da i Baltimore. Hele 5 000 soldater og politimenn ble kalt inn for å stanse raseopptøyene. Seks ble drept, 700 skadet og 4 500 mennesker ble arrestert. 7. april fikk også den amerikanske, halvmilitante organisasjonen Black Panther sin første martyr. Bobby Hutton, regnet som Black Panthers første medlem, var bare 18 år da han ble drept av politiet i California. Hutton, sammen med åtte andre medlemmer, ble «overfalt» av politiet, og noen av dem søkte dekning i en kjeller, der de ble beskutt. Hutton ville etter hvert overgi seg. Han gikk ut, med hendene over hodet, og ble skutt av politiet. 12 ganger.

En epoke var over for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, som arbeidet mot diskrimineringen av svarte amerikanere, da dens fremste leder, Martin Luther King Jr. ble skutt og drept 4. april 1968 i Memphis, Tennessee. Han var inspirert av Gandhis provokative ikke-voldslinje. Hvis den skulle være effektiv, var den avhengig av motreaksjon. Den kortvokste inderen var aldri så tilfreds som når britene gikk til motoffensiv, enten ved å fengsle ham, eller ved å slå ned på fredelige demonstrasjoner med vold. 1968 var full av slike episoder i borgerrettighetsbevegelsens historie. Da det viste seg at Kings morder var white trash (James Earl Ray), brøt det ut masseprotester og opptøyer i 125 amerikanske byer. President Lyndon B. Johnson måtte sende ut sine beste menn. Noen av dem var så flinke at de drepte et titall unge svarte amerikanere. Tusenvis ble skadd og arrestert.

For Tommie Smith og John Carlos var også Black Power-hilsenen en protest mot samtidas urettferdighet. Og resultatet ble mer urettferdighet. Både Smith og Carlos stilte opp på pallen uten sko, iført svarte sokker, som symboliserte de svartes fattigdom. Det var en politisk markering som Den olympiske komité sterkt mislikte, men det verste var at Black Power-hilsenen ble utført mens den amerikanske nasjonalsangen ble spilt. Det kunne ikke komiteen leve med. Spesielt Brundage var rasende. Han insisterte på at Smith og Carlos skulle bli utvist fra det olympiske området innen 48 timer. Det ble også resultatet. Derfor var markeringen så virkningsfull. Brutaliteten, og urettferdigheten, ble så altfor åpenbar for en hel sportsinteressert verden.

Flere utøvere tok opp hansken (-e) etter Smith og Carlos i dagene som fulgte, men OL-ledelsen fant stadig på snurrige påskudd for hvorfor disse utøverne ikke skulle bli utvist, slik Smith og Carlos ble. Flere stilte opp til seremonien i svarte sokkelesten. 400-metervinnerne Evans, James og Freeman mottok sine medaljer iført svart beret og med hevede knyttnever. Men dette skjedde ikke da nasjonalsangen ble spilt, noe som angivelig var mindre politisk ladet. Ledelsens handlingslammelse og sprikende budskap synliggjorde i hvor stor grad Den olympiske komité, representert ved dinosauren Avery Brundage, var i utakt med tidas insisterende og ugjendrivelige bevegelser.

1968-hendelser som Mexico-OL og drapet på Martin Luther King jr. forandret den amerikanske opinionen. Gradvis utover på 1960-og 1970-tallet forvandlet opprøret seg til ansvarlighet og makt, spesielt på universitetene. Radikale lærere endevendte pensum, forskjøv fokus fra den hvite mann til et mer representativt og inkluderende perspektiv, hvori opptatt kvinner, fargede, homofile, og andre grupper som sto på krava. På slutten av 1980- og 1990-tallet var det gått så langt at motreaksjon kom, spesielt fra eldre hvite professorer som mente at det beste fra den europeiske idéhistoriske arven var blitt kastet ut med badevannet, til fordel for sekunda, men politisk korrekt, vare. Men tiden var løpt fra dem.

Den videre skjebnen til menneskene bak hendelsen i Mexico-OL, er talende for utviklingen siden 1968. Smith har mottatt en rekke dekorasjoner og havnet i diverse Hall of Fame-samlinger. I 1999 ble han kåret til en av det mest betydningsfulle idrettsutøverne i århundret. Carlos har også fått mange utmerkelser. I tillegg har han fått oppreisning i form av at Den amerikanske olympiske komité gjentatte ganger har bedt om hans bistand. I 2005 ble en statue av Smith og Carlos, slik de framstod på seierspallen i Mexico, satt opp på San Jose State University i California. Andreplassen, som gikk til australske Peter Norman, er tom.

Peter Norman støttet sine to løpekompiser i 1968. På jakka bar han et Olympic Project for Human Rights-merke, en organisasjon som arbeidet mot rasisme i sportsverdenen. På spørsmål om hvorfor han gjorde det, svarte Norman at det var i protest mot Australias segregeringspolitikk. Det førte til at Norman fikk en reprimande fra forbundet, og at han ikke fikk delta i OL fire år seinere, selv om han var overkvalifisert.
Norman var ikke like heldig med sin videre karriere som Smith og Carlos. Alkohol og depresjoner bidro til at han døde av hjerteattakk i oktober 2006, bare 64 år gammel. Hans nevø Matt Norman har imidlertid nylig laget filmen «Salute» som en hyllest til de tre idrettsutøverne. Den virkelige taperen i fortellingen om det berømte 40 år gamle Black Power-bildet, er OL-presidenten. Avery Brundage døde omstridt og forhatt i 1975. Hans grav i Chicago blir regelmessig skjendet av representanter for ymse minoriteter.
Stian Bromark er journalist og forfatter.