Bastarden
Hvis Barack Obama mangler erfaring, så etterlyser man feil erfaring.
Stian Bromark, Ny Tid
Det er noe med sjangeren politiske selvbiografier som inviterer til glorifisering, selvrettferdiggjørelse og floskelspråk. Politikere tenker ikke på lesere når de nedskriver sine tanker, men velgere – i sær når de er aktive. Etterpå handler det om ettermæle. Et sjeldent unntak er Barack Obamas ”Å leve en drøm. Min afrikanske arv”, som nylig ble gjort tilgjengelig for norsklesende. Muligens skyldes det at den ble utmeislet på et tidspunkt da Obamas presidentambisjoner var usynlige. Han forteller om ungdommelige kokainutskeielser og kritiserer amerikanere for å være kunnskapsløse om verden. Ingen av delene er utpreget smart å gjøre hvis du samler på velgere. Boka fra 1995 er en overbevisende indikasjon på at vi har å gjøre med en usedvanlig presidentkandidat. Ikke bare i amerikansk målestokk, men i vestlig.
Mange liberale europeere får ikke bestemt seg for om de tror verden mest trenger en kvinnelig eller en farget amerikansk president. Begge utfall borger for noe særskilt og vitner om tidas modenhet, men det betyr ikke at de vil føre en radikalt annerledes politikk enn forgjengerne. Du blir ikke automatisk vidsynt eller forstandig selv om du blir født med pupper eller krusete hår. Men det er noe med Obamas erfaringshorisont som gjør ham bedre egnet som verdenspresident enn Hillary Clinton. Hun (1947-) vokste opp i et monokulturelt, konservativt og religiøst enfoldig nabolag i og utenfor Chicago. Hussein Obama (1961-), med en amerikansk mor og en kenyansk far, vokste delvis opp i Hawaii og på Indonesia, der han hadde en indonesisk stefar og fikk en indonesisk-amerikansk lillesøster. I seg selv er ikke det en kvalifikasjon til å lede verdens mektigste land. Men måten den foregikk på, tyder på at USA kan få sin mest kompetente president noensinne. Les boka, og du vil forstå.
Oppveksten var av den fattige og enkle sorten, blant annet fordi moren stort sett var alene om oppgaven. Han stiftet raskt bekjentskap med rasesegregering. Da moren og faren giftet seg, var det fortsatt forbudt med blandingsekteskap i mange delstater. Som verken helt svart eller helt hvit, måtte Obama slite for å bli akseptert som ”en av oss” på begge sider. Moren oppdro Obama nokså sekulært, men begge ble fortrolig med islam og muslimer på Indonesia, på et tidspunkt da landet var på sitt mest kaotiske, diktatoriske og voldelige. I modnere alder reiste Obama til Afrika, for å bli kjent med farens og familiens røtter. Så sier man at Obama mangler erfaring? Det han eventuelt mangler av politisk pondus, kompenserer han rikelig med kompetanse i kulturell kompleksitet. Er det noe verden trenger nå, er det en verdenspresident med evne til empati overfor, og kunnskap om, hvordan det er å tilhøre jordas mindre privilegerte. Barack Obama snakker indonesisk, for pokker. Klart han utrydder fattigdom, avblåser sivilisasjonskonflikten og avvæpner terroristene i løpet av null tid. En strek i regningen, for oss her oppe, er det at Barry kjenner Afrika og Asia bedre enn Europa. Det er en rimelig strek å betale.
Stian Bromark, Ny Tid
Det er noe med sjangeren politiske selvbiografier som inviterer til glorifisering, selvrettferdiggjørelse og floskelspråk. Politikere tenker ikke på lesere når de nedskriver sine tanker, men velgere – i sær når de er aktive. Etterpå handler det om ettermæle. Et sjeldent unntak er Barack Obamas ”Å leve en drøm. Min afrikanske arv”, som nylig ble gjort tilgjengelig for norsklesende. Muligens skyldes det at den ble utmeislet på et tidspunkt da Obamas presidentambisjoner var usynlige. Han forteller om ungdommelige kokainutskeielser og kritiserer amerikanere for å være kunnskapsløse om verden. Ingen av delene er utpreget smart å gjøre hvis du samler på velgere. Boka fra 1995 er en overbevisende indikasjon på at vi har å gjøre med en usedvanlig presidentkandidat. Ikke bare i amerikansk målestokk, men i vestlig.
Mange liberale europeere får ikke bestemt seg for om de tror verden mest trenger en kvinnelig eller en farget amerikansk president. Begge utfall borger for noe særskilt og vitner om tidas modenhet, men det betyr ikke at de vil føre en radikalt annerledes politikk enn forgjengerne. Du blir ikke automatisk vidsynt eller forstandig selv om du blir født med pupper eller krusete hår. Men det er noe med Obamas erfaringshorisont som gjør ham bedre egnet som verdenspresident enn Hillary Clinton. Hun (1947-) vokste opp i et monokulturelt, konservativt og religiøst enfoldig nabolag i og utenfor Chicago. Hussein Obama (1961-), med en amerikansk mor og en kenyansk far, vokste delvis opp i Hawaii og på Indonesia, der han hadde en indonesisk stefar og fikk en indonesisk-amerikansk lillesøster. I seg selv er ikke det en kvalifikasjon til å lede verdens mektigste land. Men måten den foregikk på, tyder på at USA kan få sin mest kompetente president noensinne. Les boka, og du vil forstå.
Oppveksten var av den fattige og enkle sorten, blant annet fordi moren stort sett var alene om oppgaven. Han stiftet raskt bekjentskap med rasesegregering. Da moren og faren giftet seg, var det fortsatt forbudt med blandingsekteskap i mange delstater. Som verken helt svart eller helt hvit, måtte Obama slite for å bli akseptert som ”en av oss” på begge sider. Moren oppdro Obama nokså sekulært, men begge ble fortrolig med islam og muslimer på Indonesia, på et tidspunkt da landet var på sitt mest kaotiske, diktatoriske og voldelige. I modnere alder reiste Obama til Afrika, for å bli kjent med farens og familiens røtter. Så sier man at Obama mangler erfaring? Det han eventuelt mangler av politisk pondus, kompenserer han rikelig med kompetanse i kulturell kompleksitet. Er det noe verden trenger nå, er det en verdenspresident med evne til empati overfor, og kunnskap om, hvordan det er å tilhøre jordas mindre privilegerte. Barack Obama snakker indonesisk, for pokker. Klart han utrydder fattigdom, avblåser sivilisasjonskonflikten og avvæpner terroristene i løpet av null tid. En strek i regningen, for oss her oppe, er det at Barry kjenner Afrika og Asia bedre enn Europa. Det er en rimelig strek å betale.
posted by Stian Bromark | 5:33 p.m.
<< Home