Plankekjøring
Nordmenn er født med ski på hjernen.
Av Stian Bromark, Dagbladet
Forholdene er lagt godt til rette for skiaktivitet i Norge. Her er det snø om vinteren. Bestandig iskaldt. Terrenget er variert, ofte utgjestmildt. I gamle dager var det dessuten stor avstand mellom folk, og de hadde ikke SUV-er. Så når noen da bestemmer at det skal konkurreres i dette framkomstmiddelet laget av to planker, er det da overraskende at nordmenn gjør det godt? Kunne vi ikke like gjerne arrangert en konkurranse for å se hvilket land i verden som har hatt flest statsministere med navnet Gerhardsen?
Det kommer stadig ut mange skibøker i Norge. Folklorist Thor Gotaas utga i 2003 ”Først i løypa. Historien om langrenn i Norge”. I år har han fordypet seg i stoffet og skrevet om ”Skimakerne. Historien om norske ski”. I 2006 utga den britiske norgesvennen Roland Huntford ”To planker og en lidenskap. Skiløpingens historie”, en oversettelse fra engelsk. Alle er konkurrenter til Karsten Alnæs’ siste utgivelse, ”Jeg spenner mine ski. Historien om norsk skikultur”. Av årets utgivelser har nok Thor Gotaas stått for det spenstigste bidraget. Alnæs er mer traust. Men begge er solide og oversiktelige, men noe forutsigbare gjennomganger av norsk skikultur. Ulempen er at disse bøkene har det med å ligne på hverandre. Mange av anekdotene, kildene og poengene går igjen i alle de fire bøkene. Hovedlinjene er de samme. La oss oppsummere 1800 sider med norsk skihistorie på ett avsnitt:
I gamle dager var planker på beina et framkomstmiddel i Norge, ikke fjas, moro og sport. Så begynte folk i hovedstaden å framheve norsk skitradisjon som et ledd i den nasjonale samlingen. Det ble arrangert konkurranser. Nordmenn ble ofte best, selv om det var én svenske med. Det gjorde oss stolte. Så eksporterte vi idretten og utstyret til resten av verden. Så ble verden også flinke til å stå på ski. De andre der ute kom ikke sjelden med innspill til forbedringer. Da ble vi litt sure. Det er vår idrett og vi skal bestemme. Nymotens oppfinnelser som OL, glassfiberski og skøyting var korrumperende, mente vi. Med andre ord: Siden vi oppfant denne idretten har vi brukt resten av historien på å lengte tilbake til utgangspunktet: En mann, to planker, uendelig vidde.
Grovt forenklende, men det er tross alt det vi har aviser for. Norsk skikultur er tett knyttet opp til vår nasjonalistiske oppvåkning på tampen av 1800-tallet. De siste 100 årenes skriverier om idretten er blitt besudlet av selvgod retorikk. Det har forandret seg, selv om det finnes rester av den i norsk sportsjournalistikk. Både Karsten Alnæs, Thor Gotaas og Roland Huntford minner leserne om at nordmenn ikke oppfant skiene, at fritid og naturdyrking var europeiske importer og at også utlendinger bidro til å vise verden vinterveien – utvide antall idrettsgrener, perfeksjonere utstyret og videreutvikle stilene. Nordmenn har bidratt, bevares, men har ikke vært så enerådende og suverene som historien inntil nylig har villet ha det til. Likevel tar man seg i å ønske at disse bøkene i større grad var i stand til å løfte blikket vekk fra de norske skituppene.
Skihistorien er i utgangspunktet flerkulturell, mangfoldig og global, men det poenget er ofte underbelyst i norske bøker om ski. Ifølge Karsten Alnæs er ikke Fridtjof Nansen i ”Paa ski over Grønland” (1890) i tvil om hvor skisportens vugge ligger: ”Det er Telemark verden kan takke skisporten for”, skriver Alnæs om Nansen. Alnæs, hvis han hadde ønsket, kunne trukket fram et annet sitat fra samme Nansen-bok: ”Vi nordmenn har hittil vært noe tilbøyelig til å betrakte vårt eget land som hjem og vugge for vår kjæreste idrett, skiløpingen. En mer vitenskapelig undersøkelse om emnet, som her er forsøkt for første gang i en større utstrekning, tvinger oss imidlertid til antagelsen av det muligens mindre kjærkomne faktum at vi må høre til de yngste blant de tallrike stammer som har opptatt og driver denne idrett, og at vi ligger i den ytterste utkant av det umåtelig utstrakte strøk, gjennom hvilket bruken av ski synes for en stor del alminneligere enn hos oss”. Hvem lærte vi skikunsten av? Nansen mente at vi ”må i en forholdsvis sen tid ha lært kunsten å bruke ski av lapper og finner”. Ifølge Nansen var det mange andre ”stammer” som drev med ski før oss. Og de første i Norge, det var altså samene. Skal vi tro Nansen. Så takk til samene.
Alnæs, Gotaas og Huntford dementerer en del myter om norsk skihistorie, men andre blir gjentatt og dermed forsterket. Gotaas skriver i forordet at ”Nordmenn og ski hører sammen”. Huntford skriver i sitt forord at Amundsen kom først til Sydpolen fordi han var norsk: ”Nordmennene hadde vunnet fordi alle behersket kunsten å gå på ski”. Gotaas og Huntford er for beskjedne. De kunne skrevet det rett ut: Nordmenn er født med ski på beina. I hvert fall ressurssterke nordmenn. Langrenn i sin moderne form har vært en elitær idrett og søndagssyssel. Trenden startet blant de bedrestilte i hovedstaden. I dag er skiturer igjen mest ubredt blant de bemidlede i øverste, urbane samfunnssjikt. Nordmenn flest går ikke på ski og de drar ikke til fjells i påsken. ”Langrenn er Norges riksmannssport”, som det talende het i avisene for et par år siden. ”Den nye plankeadelen”, kunne også vært en passende tittel.
Norske bøker om skikultur har det med å bråstoppe ved tollen i Svinesund. Det er synd, for vi går glipp av en mengde gode historier. Norske skispor fortsetter langt ut i verden. Som Gotaas skriver: På 1930-tallet eksporterte norske produsenter ski til land som Romania, Marokko, Tyrkia, Ungarn, Nord-Irland, Nederland, Libanon, Chile, Syria, Iran, Hellas, Sør-Afrika, Iran, Japan, etc. Men vi får ikke vite noe mer enn det. Telemarkinger emigrerte til USA og dermed ”førte de den moderne skisporten ut i verden”, skriver Alnæs. Han noterer i en bisetning at Henrik Angell innførte skikunsten i Montenegro. Hvor mye mer spennende og uforutsigbar ville ikke skihistorien vært hvis vi hadde kunnet lese om skiskoler i Montenegro og skientusiaster i Syria? Roland Huntford går lengst i den retningen og flere av hans kapitler handler om utbredelsen av skikulturen i Østerrike, Sveits og USA, samt Montenegro og Frankrike. Det måtte altså en brite til. Roy Andersen har for øvrig skrevet en glimrende bok om kaptein Henrik Angell, med undertittelen: ”En nordmann på tvers” (2000).
Så hvilken skal man velge som julepresang til svigerfar? Det spiller ingen rolle. Det er pene bilder i alle.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Notis I: Plankepatriotisme
Det har vært viktig at norske skiidrettsutøvere bruker norske skimerker.
Men det er ikke alltid skiene har kunne hevde seg i konkurransen. OL i Oslo i 1952 var siste OL samtlige norske utøvere brukte norske merker, skriver Thor Gotaas. På 1960-tallet nekter norske skifabrikker å reparere utenlandske merker og fram til langt ut på 1970-tallet var den norske skieliten forpliktet til å bruke norske merker – selv om utenlandske var eller kunne være bedre. På 1930-tallet fantes det 80 norske skifabrikker. I dag finnes det bare én som er på norske hender, nemlig Åsnes. Madshus er eid av det amerikanske konsernet K2 Sports.
Notis II: Plankenazistene
Under annen verdenskrig produserte nordmenn ski til tyskerne.
Karsten Alnæs skriver at tyskerne forlangte å kjøpe opp alt som ble produsert av ski under krigen, men vi får ikke vite resultatet. Thor Gotaas skriver derimot utførlig om hvordan nesten alle de norske skimakerne leverte hundretusenvis av ski til tyskerne, frivillig eller ufrivillig. De fleste frivillig. Ledelsen i Splitkein var medlem av NS. Skiene ble kalt ”naziski” på folkemunne. Sjefen Peter Østbye ble landsvikerdømt. ”Før krigen så mange på Splitkein og Peter Østbyes skismurning som noe av det stolteste i skinasjonen Norge”, skriver Gotaas.
Av Stian Bromark, Dagbladet
Forholdene er lagt godt til rette for skiaktivitet i Norge. Her er det snø om vinteren. Bestandig iskaldt. Terrenget er variert, ofte utgjestmildt. I gamle dager var det dessuten stor avstand mellom folk, og de hadde ikke SUV-er. Så når noen da bestemmer at det skal konkurreres i dette framkomstmiddelet laget av to planker, er det da overraskende at nordmenn gjør det godt? Kunne vi ikke like gjerne arrangert en konkurranse for å se hvilket land i verden som har hatt flest statsministere med navnet Gerhardsen?
Det kommer stadig ut mange skibøker i Norge. Folklorist Thor Gotaas utga i 2003 ”Først i løypa. Historien om langrenn i Norge”. I år har han fordypet seg i stoffet og skrevet om ”Skimakerne. Historien om norske ski”. I 2006 utga den britiske norgesvennen Roland Huntford ”To planker og en lidenskap. Skiløpingens historie”, en oversettelse fra engelsk. Alle er konkurrenter til Karsten Alnæs’ siste utgivelse, ”Jeg spenner mine ski. Historien om norsk skikultur”. Av årets utgivelser har nok Thor Gotaas stått for det spenstigste bidraget. Alnæs er mer traust. Men begge er solide og oversiktelige, men noe forutsigbare gjennomganger av norsk skikultur. Ulempen er at disse bøkene har det med å ligne på hverandre. Mange av anekdotene, kildene og poengene går igjen i alle de fire bøkene. Hovedlinjene er de samme. La oss oppsummere 1800 sider med norsk skihistorie på ett avsnitt:
I gamle dager var planker på beina et framkomstmiddel i Norge, ikke fjas, moro og sport. Så begynte folk i hovedstaden å framheve norsk skitradisjon som et ledd i den nasjonale samlingen. Det ble arrangert konkurranser. Nordmenn ble ofte best, selv om det var én svenske med. Det gjorde oss stolte. Så eksporterte vi idretten og utstyret til resten av verden. Så ble verden også flinke til å stå på ski. De andre der ute kom ikke sjelden med innspill til forbedringer. Da ble vi litt sure. Det er vår idrett og vi skal bestemme. Nymotens oppfinnelser som OL, glassfiberski og skøyting var korrumperende, mente vi. Med andre ord: Siden vi oppfant denne idretten har vi brukt resten av historien på å lengte tilbake til utgangspunktet: En mann, to planker, uendelig vidde.
Grovt forenklende, men det er tross alt det vi har aviser for. Norsk skikultur er tett knyttet opp til vår nasjonalistiske oppvåkning på tampen av 1800-tallet. De siste 100 årenes skriverier om idretten er blitt besudlet av selvgod retorikk. Det har forandret seg, selv om det finnes rester av den i norsk sportsjournalistikk. Både Karsten Alnæs, Thor Gotaas og Roland Huntford minner leserne om at nordmenn ikke oppfant skiene, at fritid og naturdyrking var europeiske importer og at også utlendinger bidro til å vise verden vinterveien – utvide antall idrettsgrener, perfeksjonere utstyret og videreutvikle stilene. Nordmenn har bidratt, bevares, men har ikke vært så enerådende og suverene som historien inntil nylig har villet ha det til. Likevel tar man seg i å ønske at disse bøkene i større grad var i stand til å løfte blikket vekk fra de norske skituppene.
Skihistorien er i utgangspunktet flerkulturell, mangfoldig og global, men det poenget er ofte underbelyst i norske bøker om ski. Ifølge Karsten Alnæs er ikke Fridtjof Nansen i ”Paa ski over Grønland” (1890) i tvil om hvor skisportens vugge ligger: ”Det er Telemark verden kan takke skisporten for”, skriver Alnæs om Nansen. Alnæs, hvis han hadde ønsket, kunne trukket fram et annet sitat fra samme Nansen-bok: ”Vi nordmenn har hittil vært noe tilbøyelig til å betrakte vårt eget land som hjem og vugge for vår kjæreste idrett, skiløpingen. En mer vitenskapelig undersøkelse om emnet, som her er forsøkt for første gang i en større utstrekning, tvinger oss imidlertid til antagelsen av det muligens mindre kjærkomne faktum at vi må høre til de yngste blant de tallrike stammer som har opptatt og driver denne idrett, og at vi ligger i den ytterste utkant av det umåtelig utstrakte strøk, gjennom hvilket bruken av ski synes for en stor del alminneligere enn hos oss”. Hvem lærte vi skikunsten av? Nansen mente at vi ”må i en forholdsvis sen tid ha lært kunsten å bruke ski av lapper og finner”. Ifølge Nansen var det mange andre ”stammer” som drev med ski før oss. Og de første i Norge, det var altså samene. Skal vi tro Nansen. Så takk til samene.
Alnæs, Gotaas og Huntford dementerer en del myter om norsk skihistorie, men andre blir gjentatt og dermed forsterket. Gotaas skriver i forordet at ”Nordmenn og ski hører sammen”. Huntford skriver i sitt forord at Amundsen kom først til Sydpolen fordi han var norsk: ”Nordmennene hadde vunnet fordi alle behersket kunsten å gå på ski”. Gotaas og Huntford er for beskjedne. De kunne skrevet det rett ut: Nordmenn er født med ski på beina. I hvert fall ressurssterke nordmenn. Langrenn i sin moderne form har vært en elitær idrett og søndagssyssel. Trenden startet blant de bedrestilte i hovedstaden. I dag er skiturer igjen mest ubredt blant de bemidlede i øverste, urbane samfunnssjikt. Nordmenn flest går ikke på ski og de drar ikke til fjells i påsken. ”Langrenn er Norges riksmannssport”, som det talende het i avisene for et par år siden. ”Den nye plankeadelen”, kunne også vært en passende tittel.
Norske bøker om skikultur har det med å bråstoppe ved tollen i Svinesund. Det er synd, for vi går glipp av en mengde gode historier. Norske skispor fortsetter langt ut i verden. Som Gotaas skriver: På 1930-tallet eksporterte norske produsenter ski til land som Romania, Marokko, Tyrkia, Ungarn, Nord-Irland, Nederland, Libanon, Chile, Syria, Iran, Hellas, Sør-Afrika, Iran, Japan, etc. Men vi får ikke vite noe mer enn det. Telemarkinger emigrerte til USA og dermed ”førte de den moderne skisporten ut i verden”, skriver Alnæs. Han noterer i en bisetning at Henrik Angell innførte skikunsten i Montenegro. Hvor mye mer spennende og uforutsigbar ville ikke skihistorien vært hvis vi hadde kunnet lese om skiskoler i Montenegro og skientusiaster i Syria? Roland Huntford går lengst i den retningen og flere av hans kapitler handler om utbredelsen av skikulturen i Østerrike, Sveits og USA, samt Montenegro og Frankrike. Det måtte altså en brite til. Roy Andersen har for øvrig skrevet en glimrende bok om kaptein Henrik Angell, med undertittelen: ”En nordmann på tvers” (2000).
Så hvilken skal man velge som julepresang til svigerfar? Det spiller ingen rolle. Det er pene bilder i alle.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Notis I: Plankepatriotisme
Det har vært viktig at norske skiidrettsutøvere bruker norske skimerker.
Men det er ikke alltid skiene har kunne hevde seg i konkurransen. OL i Oslo i 1952 var siste OL samtlige norske utøvere brukte norske merker, skriver Thor Gotaas. På 1960-tallet nekter norske skifabrikker å reparere utenlandske merker og fram til langt ut på 1970-tallet var den norske skieliten forpliktet til å bruke norske merker – selv om utenlandske var eller kunne være bedre. På 1930-tallet fantes det 80 norske skifabrikker. I dag finnes det bare én som er på norske hender, nemlig Åsnes. Madshus er eid av det amerikanske konsernet K2 Sports.
Notis II: Plankenazistene
Under annen verdenskrig produserte nordmenn ski til tyskerne.
Karsten Alnæs skriver at tyskerne forlangte å kjøpe opp alt som ble produsert av ski under krigen, men vi får ikke vite resultatet. Thor Gotaas skriver derimot utførlig om hvordan nesten alle de norske skimakerne leverte hundretusenvis av ski til tyskerne, frivillig eller ufrivillig. De fleste frivillig. Ledelsen i Splitkein var medlem av NS. Skiene ble kalt ”naziski” på folkemunne. Sjefen Peter Østbye ble landsvikerdømt. ”Før krigen så mange på Splitkein og Peter Østbyes skismurning som noe av det stolteste i skinasjonen Norge”, skriver Gotaas.
posted by Stian Bromark | 8:21 p.m.
<< Home