Bhuttos arv
Vestlige intellektuelle har startet krangelen om Benazir Bhuttos arv.
Stian Bromark, Dagbladet.
Etter at den pakistanske opposisjonspolitikeren Benazir Bhutto (1953-2007) ble drept 27. desember, har omtalen av henne i vestlige medier stort sett vært rosenrød. Slik er det gjerne. Politikere er sjelden så folkekjære som etter sin død.
I en overpompøs artikkel av den franske såpefilosofen Bernard-Henri Lévy, blant annet publisert i The Wall Street Journal 30. desember, er det ikke måte på hvor demokratisk og moderne hun var. Artikkelen åpner slik: ”De har drept en kvinne, en vakker kvinne”. Hvis du lurer på hvem ”de” er, så er det muslimer, de samme som drepte journalisten Daniel Pearl og drapstruet Salman Rushdie, skal vi tro franskmannen. Samtidig mener han at hun representerte håpet, ikke bare for pakistanere, men for alle muslimer i hele verden.
Christopher Hitchens er en annen forståsegpåer som har latt seg blende av Bhuttos ytre. I en Slate-artikkel minnes han hvordan hun ”løy så vakkert” for ham når hun snakket om landets fredelige kjernefysiske program.
Det finnes vestlige debattanter med bakkekontakt. India- og Pakistan-kjenner William Dalrymple skrev forrige uke en artikkel i New York Times under overskriften ”Bhuttos dødelige arv”. I den minner han om at det var under Benazir Bhuttos (trolig) korrupte ledelse på 1980- og 1990-tallet at Taliban og andre fundamentalistiske grupper i Pakistan ble bygget opp med bistand fra de hemmelige tjenestene. Han minner også om at Bhuttos regjering i sin tid ble grundig kritisert av Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner på grunn av mishandling, bortføring og tortur av politisk opposisjonelle.
Bhutto kviet seg heller ikke for å forby demonstrasjoner, hvis hun mislikte det politiske innholdet. Hun erklærte seg leder på livstid i sitt eget parti. Hun lignet mer en autokrat enn en demokrat. Den kanadiske feministen Irshad Manji er også kritisk i artikkelen ”Bhutto mislyktes i å modernisere Pakistan”. Hun nevner spesielt at Bhutto unnlot å forandre kvinnediskriminerende lover, blant annet en som straffet kvinner hvis de ble voldtatt. Manji avslutter artikkelen med et håp; at Bhuttos død vil demokratisere Pakistan mer enn hun selv var i stand til i live.
Stian Bromark, Dagbladet.
Etter at den pakistanske opposisjonspolitikeren Benazir Bhutto (1953-2007) ble drept 27. desember, har omtalen av henne i vestlige medier stort sett vært rosenrød. Slik er det gjerne. Politikere er sjelden så folkekjære som etter sin død.
I en overpompøs artikkel av den franske såpefilosofen Bernard-Henri Lévy, blant annet publisert i The Wall Street Journal 30. desember, er det ikke måte på hvor demokratisk og moderne hun var. Artikkelen åpner slik: ”De har drept en kvinne, en vakker kvinne”. Hvis du lurer på hvem ”de” er, så er det muslimer, de samme som drepte journalisten Daniel Pearl og drapstruet Salman Rushdie, skal vi tro franskmannen. Samtidig mener han at hun representerte håpet, ikke bare for pakistanere, men for alle muslimer i hele verden.
Christopher Hitchens er en annen forståsegpåer som har latt seg blende av Bhuttos ytre. I en Slate-artikkel minnes han hvordan hun ”løy så vakkert” for ham når hun snakket om landets fredelige kjernefysiske program.
Det finnes vestlige debattanter med bakkekontakt. India- og Pakistan-kjenner William Dalrymple skrev forrige uke en artikkel i New York Times under overskriften ”Bhuttos dødelige arv”. I den minner han om at det var under Benazir Bhuttos (trolig) korrupte ledelse på 1980- og 1990-tallet at Taliban og andre fundamentalistiske grupper i Pakistan ble bygget opp med bistand fra de hemmelige tjenestene. Han minner også om at Bhuttos regjering i sin tid ble grundig kritisert av Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner på grunn av mishandling, bortføring og tortur av politisk opposisjonelle.
Bhutto kviet seg heller ikke for å forby demonstrasjoner, hvis hun mislikte det politiske innholdet. Hun erklærte seg leder på livstid i sitt eget parti. Hun lignet mer en autokrat enn en demokrat. Den kanadiske feministen Irshad Manji er også kritisk i artikkelen ”Bhutto mislyktes i å modernisere Pakistan”. Hun nevner spesielt at Bhutto unnlot å forandre kvinnediskriminerende lover, blant annet en som straffet kvinner hvis de ble voldtatt. Manji avslutter artikkelen med et håp; at Bhuttos død vil demokratisere Pakistan mer enn hun selv var i stand til i live.
posted by Stian Bromark | 5:28 p.m.
<< Home