Den gjengrodde parfymehagen

Islamsk kulturtradisjon syder også av erotikk og seksuelle utskeielser.

Stian Bromark, Dagbladet
Når muslimske talsmenn de siste ukene har insistert på at homofili enten er synd eller ikke-eksisterende blant muslimer, kan man lett sitte igjen med inntrykk av at muslimer generelt er, og alltid har vært, festbremser. Når slørdebatten med jevne mellomrom dukker opp, kan man også bli forledet til å tro at kvinnehår og kvinnehud er, og skal være, amerikanske patenter. Når den marokkanske forfatteren Nedjma for noen år siden utga den seksuelt frisinnede romanen «Mandelen», som for eksempel inkluderte pirrende skildringer av fantasifull gruppesex, ble hun framstilt som unntaket som bekreftet ikke bare en intolerant religion, men forestillingen om at muslimer bare har sex når de skal formere seg.

«Mandelen», et kjælenavn på det kvinnelige kjønn, ble utgitt under pseudonym, angivelig av frykt for forfatterens liv. Om frykten er reell eller ei, får man vel aldri vite, men uansett er det en indikasjon på at noen tenker at muslimer og frilynt sexliv ikke hører sammen. Det stemmer ikke.

Folk som insisterer på at muslimer ikke kan være homofile, har også for snever horisont. Taliban forsøkte å utrydde den utbredte homofilien i Kandahar da de kom til makten i Afghanistan, men de kunne like gjerne forsøkt å kverke sola. Homofili var like vanlig som det motsatte, skal vi tro en New York Times-artikkel fra februar 2002, publisert bare noen måneder etter Talibans fall. Forhold mellom yngre og eldre menn ble karakterisert som «kultur». Altså afghansk kultur.

Fundamentalistiske ideologer, med islam som hovedpreferanse, kan ha mange gjennomtenkte argumenter mot seksuell frisluppenhet.

Blant de dårlige er påstanden om at dette er tegn på vestlig dekadanse og ergo bør forbys. Ikke nødvendigvis fordi det er dekadent, men vestlig.

For eksempel mente den pakistanske journalisten og teologen Sayyid Abul Ala Maududi (1903-1979), en av de mest innflytelsesrike islamistene i det forrige århundre, at seksualmoralens inntog i muslimske land inntrådte med kolonialismen.

Det var Vesten som innførte pornografi, prostitusjon, utroskapskultur, og altså homofile, i land som Pakistan, Afghanistan, Iran, og så videre. Hans antikolonialistiske opprørsoffensiv var å insistere på at kvinner måtte dekke seg til, holde seg innendørs og ikke snakke, såfremt de ikke ble tilsnakket av menn.

Maududi fikk senere en viss innflytelse på pakistansk politikk, men var mislikt av religiøst lærde og ble flere ganger fengslet for statsfiendtlig virksomhet på grunn av sin kompromissløse agitasjon.

Ideen om at frigjort sexliv er en vestlig oppfinnelse, hører man fortsatt fra bin Laden-typer. Det har ført til en viss utbredelse av påtvungen kvinnekyskhet i noen muslimske land, som Saudi-Arabia. Men det hele beror altså på en misforståelse.

Man trenger ikke argumentere mot tradisjonsrytterne med å henvise til vestlige påfuglfjær som likestilling og ytringsfrihet, det holder at man holder opp deres egen tradisjon som et speil de kan reflektere sin morskhet i.

Det fornøyeligste eksemplet er «The Perfumed Garden» av tunisieren Sheikh Nefzaoui, islams svar på indiske «Kama Sutra», utgitt en gang på begynnelsen av 1400-tallet.

Boka er skrevet som en bruksanvisning til hvordan ha underholdende og oppfriskende sex, og inneholder blant annet en liste med fargerike navn som kan brukes om det kvinnelige og mannlige kjønnsorgan. Den gjengir også flere erotiske fortellinger, ment til privat opphisselse og høytlesning for allmuen på torget. Den beskriver sex mellom kvinner, men ikke menn, noe oversetter og forord-skribent Sir Richard Burton i 1886 synes var merkelig, tatt i betraktning «hvor utbredt det er blant arabere». Den beskriver sex i og utenfor ekteskapet, 39 stillingsvarianter og forfekter ofte en heller løssluppen moral.

Den ble skrevet til herskeren i Tunis, og påkaller Gud som sannhetsvitne rett som det er. Kvinnekroppen og sex er Guds gave til menneskeheten, kan vi lese flere steder. Og kvinner elsker kun menn som er talentfulle og erfarne elskere, står det også. Derfor må mannens lem helst være tre håndsbredder, blant annet. La oss tro de hadde små hender på den tiden.

Vi kan godt late som om Sheikh Nefzaoui er den eneste muslimen i historien som kan forbindes med erotikk, men det er ikke sikkert det er så klokt i lengden. «The Perfumed Garden» rappet utallige tips fra foregående verk, noen av de erotiske historiene er lånt av den persiske historikeren Abi Ja’far Muhammad Ibn Jarir al-Tabari (838-923). En av de mest aktede sufi-poetene, Ibn al-Farid (1181-1235), fylte sine dikt med erotiske symboler. Blant de mest kjente er en kjærlighetshyllest til en ung slaktergutt.

I visse historiske epoker og perioder har kristendommens voktere utvist en langt større puritanisme enn sine islamske motparter. Kristne kritiserte hyppig den homofile praksisen hos ottomanerne, på engelsk kalt tellak, der eldre menn regelmessig tok, fikk eller kjøpte yngre gutter som sexpartnere. Da Sir Richard Francis Burton (1821-1890) oversatte «Tusen og én natt» til engelsk i 1885, som blant annet inneholder erotiske historier fra islamsk fortellertradisjon, sensurerte han bort de mest vågale sexskildringene, av frykt for at britiske, viktorianske lesere ikke var modne nok for den slags frivolitet. På 1800-tallet var et diffust «Østen» vestlige forfatteres forbilde når det gjaldt seksuelle fantasier om uhemmet, fri sex. Den franske forfatteren Gustave Flaubert (1821-1880) skrev for eksempel etter en tur til Egypt:

«For å more folkemengden tok Muhammed Alis narr en dag en kvinne i en av Kairos basarer, satte henne på en butikkdisk og paret seg med henne i full offentlighet mens butikkinnehaverne rolig røkte sin pipe. På veien fra Kairo til Shubra for ei tid siden, lot en ung mann seg ta bakfra av en stor ape - som i ovenstående historie, for å skape et godt inntrykk av seg selv og for å få folk til å le. For ei tid siden døde en marabut - en idiot - som i lengre tid hadde gått for å være en helgen, utpekt av Gud; alle de muslimske kvinnene gikk for å besøke ham og masturberte ham - til slutt døde han av utmattelse - fra morgen til kveld pågikk en evinnelig runking…» Men som den avdøde palestinsk-amerikanske forfatteren Edward W. Said (1935-2003) har skrevet om denne passasjen i boka «Orientalismen»: Nettopp fordi de mange vestlige forfattere fikk utløp for sine undertrykte seksuelle fantasier i møte med Østen, kunne bildet av østlig frigjorthet anta form av overdrivelser og klisjeer; haremer, prinsesser, slaver, slør, dansende piker og gutter, salver, parfymer, etc.

Islam har i dag fortrengt sin sans for erotikk og livsglede, hevder den pakistansk-britiske forfatteren Tariq Ali i boka «Fundamentalistenes kamp» (2005). Hvis det er riktig, skyldes det i så fall ikke mangel på tradisjon og historiske forelegg. Som Said skriver i «Orientalismen»: På 1800-tallet var «Orienten et sted der man kunne søke seksuelle erfaringer som var uoppnåelige i Europa.»

Hva folk gjør i senga på kammerset i dag, trenger offentligheten stort sett ikke å blande seg inn i. Men som samfunn bør vi være såpass inkluderende at vi aksepterer at skapet på soverommet står åpent, slik at folk kan gå ut og inn som det måtte passe dem. All kjærlighet er uforbeholdent godt, sa den muslimske poeten Hasrat Mohani (1875-1951). Med det mente han også fysisk kjærlighet mellom menn og kvinner, menn og menn, kvinner og kvinner.

Stian Bromark er journalist og forfatter.