Overleve, for å fortelle

Førsteklasses litterær journalistikk om den napolitanske mafiaen

Roberto Saviano
Gomorra
Mafiaen i Napoli
Aschehoug

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no

Hva er en mann uten utdanning, men med pistol?
En dust med pistol.
Hva er en mann med utdanning uten pistol?
En dust med utdanning.
Hva er en mann med utdanning og pistol?
En mann, pappa!

Flink gutt, sier Roberto Savianos far. Han er tolv år, Roberto, og faren skal lære ham å skyte med en Beretta. Han treffer til slutt noen flasker på et bilvrak deponert på stranda. Premien er en fotball i ekte lær. ”Smellene fra skytingen plager meg forferdelig den dag i dag”, forteller journalist og filosof Roberto Saviano i sin historie om camorraen, altså mafiaen i Napoli-området. Faren tilhører ikke organisasjonen. Han er en vanlig ambulansesjåfør.

Synd å redde liv
”Gomorra” er en fantastisk historie. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den har blitt en internasjonal bestselger, oversatt til 42 land, nå filmatisert. Roberto Saviano (1979) ble nokså sikkert født for å fortelle den. Han vokste selv opp i Napoli. Byen, i en NATO-publikasjon karakterisert som ”Ville Vesten”, er forgiftet av mafiaens altomfattende virksomheter – fra narkotika- og våpensalg via bygge- og søppelindustri til drap, vold og korrupsjon, alltid i skjæringspunktet mellom legal og illegal forretningsdrift.

Derfor kan historien om den brutale organisasjonen fortelles som en barndomserindring og en dannelsesreise. Saviano vet hva som er sant fordi han har sett det. Hans far ble en dag banket til blods. Synden? Han hadde tatt med en såret mann i ambulansen. Den uskrevne loven tilsa at sårede skulle bli liggende, slik at bøllene kunne komme tilbake og fullføre jobben. Å være en ambulansesjåfør i Napoli er ikke en egnet jobb for folk med samvittighet.

Ondt er godt
Som ung voksen stifter Saviano nærmere bekjentskap med camorraen. Han tar seg strøjobber som tilsynelatende er harmløse, men snart befinner han seg i en liten båt i gryningen og losser kasser fulle av smuglergods. Senere bestemmer han seg for å undersøke organisasjonen nærmere. Han oppsøker folk og steder mer systematisk for å få et innblikk i framgangsmåte og livsanskuelse. Funnene er nedslående.

Nesten alle vokser opp med ett siktemål, nemlig å bli en del av Systemet, som det kalles, der alt er snudd på hodet: Ondt betraktes som godt, godt betraktes som ondt. Og ingen, nesten ingen, våger å bryte med Systemet, verdens største kriminelle organisasjon. Det har for lengst vokst seg ut av Napoli og infiltrerer i dag hver krok av verdensøkonomien. Nesten alle varene som kommer fra Kina til Europa går via havna i Napoli. All narkotika som introduseres i Europa har gått veien innom Napoli. Skuespiller Angelina Jolie har stilt opp på Oscar-utdeling i en hvit kjole sydd innenfor det svarte camorra-systemet.

Død ereksjon
”Gomorra” er en dokumentarbok med litterære kvaliteter utenom det vanlige. Dokumentasjonen er overbevisende og historien er nervepirrende, men det er språket og fortellergrepet som løfter den opp i en klasse for seg. Saviano har et filosofisk og poetisk blikk på mafiaens vesen og krydrer det med bisarre og grusomme detaljer, som når han forteller om første gang han så et lik. Han er 13 år og på vei til skolen: ”Så åpnet politifolkene døren slik at liket gled ut på bakken som en smeltende isbit. Vi så på uforstyrret, og ingen sa til oss at dette ikke var en forestilling for barn. Ingen moralsk hånd kom og dekket øynene våre. Den døde hadde ereksjon”.

”Gomorra” framstår som en eksistensiell reise i dilemmaer. Saviano forstår sin barndoms verden, samtidig skjønner han ikke at det må være sånn. Han vil forandre, men ser at det er umulig. Det eneste redskapet han har er språket. Ord. Denne boka. Om det hjelper? Han har i hvert fall fått seg politibeskyttelse. Trolig på livstid. De siste ordene i boka er fulle av trass: ”Jævla drittsekker, jeg er fortsatt i live!”.
Å lese ”Gomorra” er trolig en god gjerning.