Udemokrati i Amerika

USA er en av verdens fremste mislykkede stater, ifølge den amerikanske rabulisten Noam Chomsky.

Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no
Du tror kanskje det er Iran som er verdens fremste skurkestat? Eller Nord-Korea? Sudan? Feil. Svaret er USA. Hvis vi skal tro den populære, men kontroversielle amerikanske aktivisten og språkforskeren Noam Chomsky. En rekke av hans bøker har tidligere utkommet på norsk, og han har en relativt stor gruppe dedikerte fans her hjemme, ikke minst ytterst til venstre. Hans siste foreligger i disse dager med navnet ”Mislykkede stater. Maktmisbruk og angrep på demokratiet”. Hvilke land sikter tittelen til? Somalia? Haiti? Pakistan, Burma eller Bangladesh? Feil igjen. USA er svaret. Verdens fremste terroriststat.

Det er mange grunner til ikke å ta Noam Chomsky seriøst. Mange gjør det heller ikke. Han er litt som landsmann Michael Moore; kranglesjuk, stormunnet og polemisk. Der Moore bruker humor og manipulerende fortellerteknikk som våpen, er Chomskys sterkeste sider overgrundig dokumentasjon og en forførende argumentasjonsteknikk. Du tar deg i å nikke ja, ja, det er sånn det er, og før du vet ordet av det har du akseptert påstanden om at USA truer verdensfreden mer enn noen annen nåværende stat. Chomsky vrir, vender og snur på alt. Når USA hevder de vil spre demokrati til resten av verden, forsøker de egentlig å spre anarki. Amerikanske statsledere frykter demokratiet mer enn noe annet.

Det høres unektelig litt kokko ut, all den tid USA siden 1776 har vært demokratiets anfører og målestokk. Men Chomsky har sine poenger. At USA har proklamert gode hensikter, er ikke det samme som at hensiktene er gode. Man bør vurdere et land etter hva de faktisk gjør og konsekvensene av handlingene. Amerikanerne har intervenert utallige ganger de siste hundre årene, med varierende hell, som i Vietnam. De har støttet diktatorer, som Chiles Pinochet og Indonesias Suharto, hvis det har passet dem. De har løyet for sin befolkning, når det var greiest, som i forkant av Irak-invasjonen. Amerikanerne følger sin egen selvsentrerte agenda, koste hva det koste vil. Irak-krigen handler derfor ikke om masseødeleggelsesvåpen. Eller om å skape demokrati i Midtøsten. Det handlet om olje. Og å vise at USA kan gjøre som de vil.

Dette er USA, ifølge Chomsky. Men det høres ut som et hvilket som helst land med ambisjoner. Kolonimakter som Storbritannia, Frankrike og Spania har mer blod på samvittigheten enn USA kommer til å få i uoverskuelig framtid. Amerikanske statsledere har muligens innskrenket borgerrettigheter etter 11. september, men kritiske journalister blir ikke skutt, som i Russland. USA betaler ikke sin gjeld til FN, mens Norge betaler villig sin, og gjerne mer til. Det er fordi det er i de små landenes egeninteresse at stormaktene blir holdt i tøylene av en verdensorganisasjon. FN gir Norge mer makt. FN tar fra USA makt. Begge gjør det som tjener landets interesser. Men de økonomiske og militære midlene til rådighet, er forskjellig.

Noam Chomsky er så oppsatt på å kontre enhver vedtatt sannhet, at han ofte går seg vill i selvmotsigelser og fiffig argumentasjon. Chomsky påstår at USA allerede på 1920-tallet bestemte seg for å få ”ubestridt makt i det ny globale systemet” og å sikre ”begrensningen av enhver utøvelse av suverenitet” av stater som kunne tenkes å blande seg inn i landets planer. startet allerede på 1920-tallet. Denne politikken har fortsatt, skriver Chomsky, ”med taktiske modifikasjoner og endrede rettferdiggjørelser tilpasset omstendighetene”.

Men Chomskys påskudd for å skrive boka er å advare mot at ”det amerikanske systemet” er i store vanskeligheter og at vi trolig ser slutten på ”de verdier det historisk sett har hatt, nemlig likhet, frihet og meningsfullt demokrati”. Hvis Bush den yngre bare viderefører en over 80 år gammel tradisjon, hvor ligger da bruddet? Når stod egentlig disse verdiene sterkest? Det er uklart, men etterkrigstiden antydes, altså rundt den tiden Joseph McCarthy terroriserte amerikanske annerledestenkende, USA var et rasesegregert land, Den kalde krigen brennhet og Korea-krigen raste utenfor stuevinduet.

Det virker rett og slett som om Chomsky tidvis har altfor høye tanker om USA. Det virker som en paradoksal påstand, all den tid han anklager landet for både folkemord, krigsforbrytelser og til å fremskynde ”apokalypse snart”, med sin miljøforurensning og sine kjernefysiske ambisjoner. Men det er som om Chomsky forventer at USA skal ha en moralsk ryggrad ingen andre forventer av dem. Det virker som om han er sjokkert over at amerikanere ikke gjør noe som er ”uhensiktsmessig for USA”. Nei, hvorfor skulle de gjøre det?

Chomsky slår knallhardt ned på Bushs politikk, både fordi han prioriterer skattelette til de rikeste i USA og fordi han bedriver messiansk utenrikspolitikk. Sjokkerende? I deler av USA, og i Europa, har man ikke gjort noe annet enn å vekselvis latterliggjøre og kritisere mannen siden valgkampen i 2000. Uansett. Mannen er ute av kontoret om et halvt år. Så får vi nok en president som tenker på velferden til tyskere enn amerikanere.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Et liv som dissident
Noam Chomsky, som vokste opp med jødiske foreldre i Philadelphia, Pennsylvania, skrev sin første artikkel som tiåring. Den handlet om handlet om fascismens utbredelse i kjølvannet av den spanske borgerkrigen. Som tenåring utviklet han sympati for anarkismen. Han skapte seg et navn utenfor professor-kretser i 1967 med sin Vietnam-protest i The New York Review of Books under tittelen ”The Responsibility of Intellectuals”. Hans skarpe kritikk av USAs utenrikspolitikk har skaffet ham mange dødstrusler og han har ofte måttet ha livvakter på jobb. (1967-artikkelen kan leses her: www.nybooks.com/articles/12172)

Notis II: Essensen av Chomsky
Noam Chomsky kan snart feire at han har vandret på denne planeten i 80 år.
I den anledning har USAs mest markante uavhengige forlag, The New Press, utgitt en best-of-samling av Chomskys tekster gjennom 50 år, kalt ”The Essential Chomsky”. Boka, som er på nær 500 sider, inneholder både lingvistiske og politiske tekster, samt utdrag fra populære bøker som ”Manufacturing Consent” (1988), Hegemony or Survival (2003) og ”Failed States” (2006, på norsk i disse dager med tittelen ”Mislykkede stater”).