Den tolerante despoten

Akbar den store er større enn noen gang. Den muslimske herskeren er sentral i en ny Bollywood-film og i Salman Rushdies siste roman.

Stian Bromark, Dagbladet
Karakteristikken går igjen og igjen: Akbar den store er den største muslimske herskeren i indisk historie. Det er nesten så man får lyst til å bli filosofisk. Det må være en britisk orientalist som har funnet på dette smør på flesk-kallenavnet, ”Akbar the great”. Akbar betyr den store. På rent norsk burde det derfor lyde Den store den store. Og Den store den store er altså størst. Han er både stor, større og størst.

Akbar, født Abul-Fath Jalaluddin Muhammad (1542-1605), fortjener nye minutter i rampelyset. I en tid der mange betrakter islam i evig krig med Vesten, eller omvendt, framstår Akbar som et forbilde. Han er veien ut av uføret. Av ham kan vi lære at det er viktig å lære, av hverandre. Av ham kan vi lære å være tolerante, selv overfor meninger vi er fundamentalt uenig i. Av Akbar kan vi lære at blandingsekteskap og det flerkulturelle samfunn er en berikelse, ikke en trussel. Akbar var enehersker, altså en despot, og en fryktet kriger, altså en morder, men er først og fremst et symbol i kraft av sin toleranse og sitt vidsyn. Derfor er han både den store, den større og den største.

Det hotteste på Bollywood-fronten for tiden er den påkostede ”Jodhaa-Akbar”. Filmen er regissert av Oscar-vinner Ashutosh Gowariker og hadde premiere i februar 2008. Hrithik Roshan spiller rollen som Akbar, mens Bollywoods vakreste stjerneskudd, Aishwarya Rai, har rollen som hans kone, Jodhaa. Det mogulske imperiet var fortsatt ganske ferskt da Akbar overtok sjefsrollen som 14-åring. Mange fyrstedømmer betraktet de nye muslimske herskerne med mistro. Hvordan få tillit, spurte Akbar seg selv, og fant svaret i Jodhaa. Hun var en fyrsteprinsesse, en hindu. Et blandingsekteskap ville sende det rette signalet, tenkte Akbar og fikk rett. Det startet som et proforma forhold, men som filmen viser: Sakte, men sikkert blir Akbar forelsket i den stolte og selvstendige kvinnen. Han kanaliserer all sin energi og kløkt for å overbevise Jodhaa om at dette handler om ekte, pur og uselvisk, kjærlighet.

Jodhaa var ikke Akbars eneste kone, men hun var visstnok favoritten. Det kommer fram i Salman Rushdies nye roman også, ”The Enchantress of Florence” (2008). Romanen handler om en italiensk reisende som oppsøker hoffet til stormogulen med en fantastisk historie å fortelle. Han hevder å være sønnen til en fortapt mogulsk prinsesse. Europeeren, som kaller seg ”the mughal of love”, er hovedpersonen i romanen, men vi kommer tett innpå Akbars hoff. Jodhaa spiller også en viktig rolle, men hos Rushdie er hun ikke en ekte person, kun en idyllisert drømmeskikkelse som Akbar forguder. Ifølge ham er det hun som er virkelig, mens de andre er oppspinn. Hoffet forholder seg også til Jodhaa som en jordnær person. I romanen kaller Rushdie Akbar ”den største herskeren dette landet noensinne hadde sett”. Stor, større, størst.

Akbar forente India, først primært med våpen, siden hovedsaklig med kloke handlinger. Akbar er nasjonens far, ifølge Indias første selvstendige statsminister, Jawaharlal Nehru (1889-1964), i ”Glimpses of World History” (1934). I Rushdies versjon er Akbar en mann som i økende grad tar avstand fra vold og ønsker å bruke livet på å filosofere, dikte, male og generelt nyte tilværelsens skjønnhet. Han modnes og utvikler seg til å bli en multikunstner, en vegetarianer, en rettferdig hersker. Akbar ønsket å bryte med sine blodtørstige forfedre, som stammet fra mongolene, Djengis Khan og hans etterfølgere. For å være i fred med seg selv, må man også være i fred med andre, resonerte han. Akbar mistet gradvis troen på religion. Er ikke tro bare en vanesak? En arv fra venner, slekt og de nære omgivelser? Hvis hver religion har en kjerne av sannhet, hvordan kan man da velge bare én? Hva om all religion kun er menneskeskapt? Kan den da avskaffes av mennesker? Av meg, den store? Akbar forsøkte til og med å starte sin egen religion, som skulle forene det beste fra primært hinduisme, islam og kristendom. Men folket var ikke modent.

Akbar var en liberaler. Han var overbevist om at Gud ikke var en tyrann. Derfor måtte det råde religionsfrihet i hans rike og alle avvikende stemmer måtte bli hørt. Akbar var en vitebegjærlig liberaler. Derfor bygde han et eget hus som skulle fungere som en diskusjonsklubb, av typen Holmgang og Standpunkt. Der skulle det praktiseres total ytringsfrihet. Der kunne man si hva man ville, uten å risikere straff. Der kunne man betvile Guds eksistens. Der kunne man kreve mogulens avgang. Der kunne man drikke vann, vin eller nyte dop. Akbar var selv glad i børst og andre rusmidler. Han inviterte til enhver tid folk med divergerende oppfatninger om samfunn, religion og politikk. Mystikere, lovkyndige, sikher, hinduer, jøder, ateister, til og med jesuitter fra Europa. I dette bygget var ”argumentet den eneste guden”, skriver Rushdie.

India, og hoffet, pustet friere da Akbar hersket. Ikke bare tillot han ulike religiøse praksiser, men han oppfordret til pluralisme. Hans hærleder var den tidligere erkefienden Raja Man Singh, en sikh. Han oppmuntret til blandingsekteskap. Han fjernet særskattene for ikke-muslimer. Han opphevet sensuren, også på hoffet. Før måtte tre sensorer godkjenne all litteratur som skulle videre til Akbar, slik at han ikke ble utsatt for løgnaktig, obskøn og erotisk litteratur. ”Vi får med andre ord bare lov til å lese de kjedeligste bøkene som er skrevet”, skal ha vært Akbars respons på denne puritanismen. Selv var han analfabet, men fikk lærde til å lese for seg. Han tørstet etter ny viten. Fikk tilsendt enhver ekspert som kunne kaste lys over et tema. Akbar fikk sanskrit-litteratur oversatt til persisk, for bedre å forstå sine undersåtter. Akbar kjente godt til tilstanden i Europa, et kontinent han oppfattet som bakstreversk. Tenk å brenne folk som hevder at jorda ikke er verdens sentrum! Det har vi visst i hundrevis av år, mente Akbar.

Akbar-renessansen de siste årene, som blant annet har resultert i flere indiske tv-serier om den gamle stormogulen, er ikke tilfeldig. I en tid der noen har interesse av å nøre opp under religiøse konflikter, søker andre seg bakover i historien på jakt etter tolerante forbilder. ”Jodhaa-Akbar”-regissør Ashutosh Gowariker har sagt at terrorangrepet 11. september er én av grunnene til at han ønsket å lage filmen. I bøkene ”The Argumentative Indian” (2005) og ”Identity and Violence” (2006) bruker nobelprisvinner Amartya Sen Akbar som dreiepunkt når han skal stake ut kursen for det moderne India. Men Akbar egner seg som rettsnor for flere enn inderne. Ifølge Sen var Akbar den første som introduserte tanken om en moderne sekulær stat. Staten, altså Akbar, skulle ikke blande seg inn i hva folk trodde på og troende kunne konvertere etter smak og behag. På samme tid var Europa hjemsøkt av religionskriger, av ganske primitive årsaker. I dag finnes det land i verden som kunne ha godt av å bli litt mer sekulære. Og det finnes land som kunne blitt flinkere til å forsone seg med tanken om flerkulturelle samfunn. Akbar er fortsatt stor. Akbar er stor fordi vi andre er så små.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Notis I: Akbar i bråk
”Jodhaa-Akbar” har skapt kontroverser.
Den nye indiske storfilmen om Akbar var i begynnelsen en større suksess i USA og Storbritannia enn i India. Premierehelgen spilte den inn nærmere 1,5 millioner dollar i USA, og fikk strålende kritikk. Regissøren har gjentatte ganger understreket at filmen er en fiksjon, selv om den er fundert på historiske skikkelser. Likevel forsøkte flere delstater i India å forby filmen, fordi de mente den var historisk ukorrekt og kastet et uheldig lys over Rajasthans prinsesse, Jodhaa. Flere sterke lobbygrupper mener dessuten at hun ikke var gift med Akbar, men en av hans sønner. Kontroversene har gjort filmen til en suksess i India også.

Notis II: Rushdie bygge broer
Salman Rushdie forener to verdener i sin nye roman.
Da forfatteren gikk i gang med å skrive ”The Enchantress of Florence”, trodde han at det var større forskjeller mellom Italia/Europa og India/Asia på 1500-tallet enn det viste seg å være. I Firenze, som ved Akbars hoff i nærheten av Agra, foregikk det brytninger mellom religiøse og humanistiske krefter. Begge steder ble sensualisme og hedonisme dyrket side om side med vitenskaplige og filosofiske utforskninger. Renessansen i Firenze er en stor epoke i europeisk historie, like betydningsfull som det mogulske riket i indisk historie, ifølge Rushdie.