Politisk apokalypse

Anmeldelse av Simon Malkenes' "Apokalypse nå igjen?" i Dagbladet.

Les den, før verden går under

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Hva har George Bush den yngre, Varg «Greven» Vikernes og miljøbevegelsen til felles? De er alle storleverandører av påstander om snarlig dommedag. De opptrer gjerne som selvutnevnte profeter med en særlig innsikt i samtidas utfordringer. De oppfordrer sine disipler til å følge dem i kampen for å utrydde fienden, det onde, slik at vi igjen kan gjenopprette paradisiske tilstander. Denne retorikken er vi alle fanget av, skal vi tro litteraturviter Simon Malkenes i den korte, essayistiske boka «Apokalypse nå igjen?»

Den utvalgte
Malkenes framstår som en spenstig, kunnskapsrik og velartikulert tolker av vår samtid. Religiøse tekster og kollektive myter, ispedd moderne populærkultur og litteraturteori, brukes for å avkle politikernes forførende tale. Han vier plass til folk som Greven og Al Gore, men det er hovedsakelig Bush-regimets retorikk i krigen mot terror som blir avmaskert.

Malkenes trekker linjer fra USAs grunnleggere og hevder at den amerikanske kulturen har en iboende forestilling om sin utvalgte plass på jorda, som blant annet innebærer at amerikanerne skal redde folk hele tida. «Vi amerikanere er det utvalde folket – vår tids Israel. Vi er berarar av Arka med verdas fridom», som forfatteren Herman Melville formulerte det i 1850. Bush er et barn av denne nasjonalmytologien, skal vi tro Malkenes.

Før vi gliser for overbærende av amerikanernes selvhøytidelighet, bør det skytes inn at også nordmenn har en forestilling om seg selv som utvalgt, ifølge Malkenes: «I norsk kosmologi er Norge ein fredsnasjon med historisk og guddommelig innsikt i fred».

I den ferske utgivelsen «Mord i Amsterdam» påviser forfatter Ian Buruma hvordan nederlenderne historisk har betraktet seg som et særegent humanistisk og tolerant folkeslag. Britene mente de hadde plikt til å kolonisere verden for å spre sivilisasjon, opplysning og dannelse. Det kan virke som om å forestillingen om «det utvalgte folket» ligger innbakt i nasjonstankegangen. Alle vil redde verden, men ingen vil bli reddet.

Postulater om slike grandiose nasjonalmytologier blir lett selvbekreftende og brukt som påskudd for ansvarsfraskrivelse. Hvis Bush’ skjebne blir bestemt av den amerikanske urfortellingen, kan han da gjøre noe annet enn blindt å følge den?

Selvoppfyllende
Simon Malkenes argumenterer solid for sin påstand om at apokalypsen er «ein sentral del av vår kultur», men tar nok munnen for full når han hevder at det «aldri [har] vore så mange menneske som er opptekne av apokalyptisk retorikk, nokon gong». I så fall innebærer det at religionsinspirert tankemønster står sterkere enn noensinne. Mer påtakelig enn i middelalderen, da det virkelig ikke fantes alternativer mellom himmel og helvete?

Barn av Den kalde krigen vil kunne fortelle om en massefrykt for total atomutslettelse som knapt artikuleres i dag. Malkenes avslutter med å advare mot overforbruk av den apokalyptiske retorikken fordi den i «verste høve kan legitimere ekstreme løysingar» og med en teori om at trusler om verdens undergang nettopp kan føre til verdens undergang. Det er i seg selv et apokalyptisk utsagn, men denne gangen kommer den til uttrykk, har vi mistanke om, med glimt i øyet.

Hvis vi alle er fanget av den apokalyptiske språkbruken, er Malkenes det også. Eller er han den utvalgte med en særlig innsikt?