Fanget av fortiden

Historien delte Kypros. Kan den også samle øya igjen?

Av Stian Bromark, Ny Tid
I skrivende stund tikker gladmeldinger ut fra nyhetsbyråene. Dette er den beste sjansen siden 1974, sier noen. Andre tyr til årstallet 2004, da FNs generalsekretær la hele sin pondus på forhandlingsbordet. Forventningene er betydelige. Hvis Dimitris Christofias og Mehmet Ali Talat ikke greier å gjenskape fred og kjærlighet på Afrodites øy, hvem skal da få det til?

Kypros-president Dimitris Christofias gikk til valg i februar på at han skulle starte opp samtalene igjen. Mehmet Ali Talat, den tyrkiskkypriotiske lederen i nord, har flere ganger uttrykt ønske om forsoning. De er gamle, venstreradikale partifeller. Venstresiden på Kypros har tradisjonelt vært langt mer ivrig på å kutte båndene til Hellas og Tyrkia enn høyresiden. Og som Christopher Hitchens dokumenterer i ”Hostage to History. Cyprus from the Ottomans to Kissinger” (1984), skyldes de fleste av kypriotenes problemer utenlandsk innblanding, spesielt fra USA, Storbritannia, Hellas og Tyrkia.

Det internasjonale samfunnets søkelys har blitt trukket fram som en årsak til at den såkalte Annan-planen ble forkastet i 2004 (66 prosent av tyrkiskkypriotene stemte for, 76 prosent av greskkypriotene mot.): Kypriotene følte ikke eierskap til prosessen. Nå er det annerledes. Prosessen har blitt drevet fram av øyboerne selv, med Talat og Christofias i spissen.

Mindre kjent er det at Norge har hatt en rolle. Det vil si fredsforskningsinstituttet PRIO, der direktør Stein Tønnesson har vært en entusiastisk pådriver. Kypros-senteret er den eneste faste utestasjonen instituttet har, og siden midt på 1990-tallet har senteret bedrevet dialogarbeid i det stille mellom de to partene. Konkret har PRIO-ansatte sittet i arbeidsgrupper som ble nedsatt for å forberede fredsbestrebelsene. PRIO har også trukket i trådene i arbeidet for å starte et nytt kultur- og dialogsenter i buffersonen, finansiert med norske kroner. I slutten av november arrangerer de en konferanse i Nikosia med overskriften ”One Island, Many Histories.” Bakgrunnen er blant annet et forskningsarbeid senteret har utført hvor skolebøker på hver side ble gjennomgått med den andre sidens perspektiv for øye.

Ikke overraskende ble konklusjonen at bøkene er uhyre nasjonalistiske og fiendtlig innstilt til hele konseptet om samling av den etnisk delte øya. Historien brukes til å legitimere politikken av i dag. Det er ikke tilfeldig at Hitchens åpner sin Kypros-bok med Milan Kundera-sitatet om at menneskets kamp mot makten er hukommelsens kamp mot glemselen. FN kan snakke så varmt de vil om nødvendigheten av å samle øya til ett rike, men de snakker til mennesker som i årevis har blitt fôret med uforsonlig litteratur. For å forandre nåtiden og framtiden, må man forandre historien.

Det er i ferd med å skje, og PRIOs arbeid spiller en vital rolle. Talat beordret at hele pensum skulle byttes ut. Det ble gjort, og tyrkiskkypriotene har fått sitt verdensbilde radikalt forandret i skrift. Greskkypriotenes utdanningsminister var i ferd med å gjøre det samme, men arbeidet har stanset midlertidig opp på grunn av et opphetet debattklima. Forsoningsarbeidet vil ikke gjøre fremskritt før det gjøres historiske innrømmelser på begge sider.

I antologien ”Divided Cyprus (2006), blant annet redigert av tidligere PRIO-forsker Yiannis Papadakis, fortelles det om hvor ødeleggende denne glemselspolitikken har vært for befolkningen på øya. Etter den tyrkiske militære invasjonen i 1974, ble flere hundre tusen mennesker tvangsflyttet til nord eller sør. Mange av disse lengter naturligvis tilbake, til sin landsby, til sitt hus, til sine gamle naboer, men det er en forbudt følelse. Hjemlengsel er blitt betraktet som upatriotisk.
PRIO-direktør Stein Tønnesson håper på positivt utfall av forhandlingene, men ser skjærene i sjøen rundt øya. Christofias forlanger at båndene til Hellas og Tyrkia kuttes helt. Talat, som representerer minoriteten, vil fortsatt ha Tyrkia som garantist. Uansett utfall denne gang: En mer edruelig historieskrivning vil forberede grunnen for gjenforening i framtiden.