Bøddelens historie
Den som kommer seg gjennom de tusen sidene i Jonathan Littells verdenssuksess ”De velvillige” blir belønnet med et intenst og konstruktivt ubehag.
Av Stian Bromark, Dagbladet
Seierherrene skriver historien. Slik må det nesten være, siden motstanderen gjerne sitter i fengsel, er på flukt eller har blitt henrettet. Døde mennesker skriver ikke interessante historiebøker. Det er litt synd. Det er nyttig å lese harmdirrende moralleksjoner om serbiske masseovergrep på 1990-tallet skrevet av norske eller amerikanske papirintellektuelle, men ville det ikke blitt mer eksplosiv litteratur dersom krigsforbryter Radovan Karadzic (f. 1945) fikk utbasunere sitt usminkede forsvar for etnisk rensning? Er ikke historien mer utfordrende sett fra taperens ståsted?
Omtrent slik må den amerikansk-franske forfatteren Jonathan Littell (f. 1967) ha tenkt før han satte seg ned for å skrive ”De velvillige”. Jødeutryddelsen under annen verdenskrig er romanens dreiepunkt. Det er en kjent, gjennomskrevet historie, som regel videreformidlet av ofrene, deres venner og allierte. Men hva var det som drev tyskerne? Hva var forholdet mellom staten, altså Hitler, og den gjennomsnittlige bøddel i konsentrasjonsleirene? Spørsmålene, mer enn svarene, resulterte i hovedpersonen Maximilien Aue, som er en høyt betrodd løytnant i SS (Schutzstaffel), med et motvillig, men målrettet grep om jødespørsmålet. Vi følger ham gjennom annen verdenskrig, fra jødemassakrer i Ukraina via slaget om Stalingrad til konsentrasjonsleire, Berlins fall og påfølgende flukt til Frankrike. ”De velvillige” er hans memoarer, nedfelt årtier senere i skjul i Frankrike, skrevet uten anger, uten forsøk på rettferdiggjørelse eller med empati for krigens ofre. Max Aue var en drittsekk da, og er en drittsekk nå, men han er vår drittsekk.
Slik er det gjerne med romaner skrevet i jeg-form, i motsetning til analytiske, kildetunge og temperamentsløse sakprosaverk om samme emne. Forfatteren tar oss med inn i hodet til hovedpersonen. Gradvis utvikler vi en samforståelse med ham, uansett hvor avstumpet mannen framstår. Jødene blir drept på bestialsk vis i ”De velvillige”, men det er likevel Max Aue vi synes synd på, siden han er nødt for å bivåne alt dette sprutende blodet og hjernegørra. Det er også budskapet til Jonathan Littell – eller fra Max Aue til leseren: ”Jeg er skyldig, dere er det ikke, det er greit. Men dere burde likevel kunne si til dere selv at det jeg gjorde, det ville dere også gjort. Kanskje med mindre flid, men kanskje også med mindre fortvilelse, i alle fall på en annen måte. Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; og unnskyld meg, men det er små sjanser for at akkurat du ville gjøre unntaket, like lite som jeg gjorde det”. Spør godtfolk i Rwanda eller i det tidligere Jugoslavia. Noen der vil trolig bifalle utsagnet.
Slike påstander kan provosere. Jonathan Littels ”De velvillige” har solgt nær en million eksemplarer i Frankrike siden lanseringen i 2006 og er under utgivelse i over 30 land. I Frankrike ble den kritikerrost, prisbelønt og sammenlignet med klassikerforfattere som Flaubert, Stendhal og Celine. I Tyskland, derimot, var mottagelsen delvis ramsalt. Når man skriver historien fra bøddelens ståsted, vil man ikke unektelig gå langt i å forstå og dermed unnskylde ugjerningene? Mottagelsen i de to landene kunne vitnet om to ulike lesekulturer, der den ene siden hevder at umoralsk litteratur sprer lumske holdninger mens den andre like hardnakket påstår at vi blir moralsk stålsatt i møte med ondskap, forbrytelser og annen uetisk atferd. Det er nok ikke tilfellet. Forskjellen skyldes nok heller at tyskerne ennå har et villet anstrengt forhold til Holocaust. Alle er ikke like begeistret for å lese en historie som forfekter ideen om at det ubehagelig kan skje igjen, i framtiden. I Tyskland. Littells jødiske bakgrunn har stagget de verste ukvemsordene fra å komme til overflaten.
Max Aues militære løpebane er ikke det eneste som provoserer i ”De velvillige”. Aue er en kompleks hovedperson. Hans instrumentelle tilnærming til jødespørsmålet kontrasteres av hans kaotiske privatliv. Erotisk flørting med tvillingsøsteren i barndommen utvikler seg til seksuelle sammenstøt, løfte om evig troskap og seinere besatthet fra vår hovedpersons side når søsteren blir giftet bort. Den incestuøse kjærligheten stenger alle andre kvinner ute. Fraværet kompenseres med unge gutter. Og med ville fantasier og smårare aktiviteter: ”I et av pikeværelsene stilte jeg meg på knærne på den smale sengen og stakk et stearinlys i anus, jeg tente det som best jeg kunne og manøvrerte på det, fikk store dråper varm stearin på rumpa og bak på testiklene, jeg brølte, med hodet klemt inn mot sengegjerdet av jern; etterpå satt jeg på huk og skeit i den tyrkiske doen i tjenernes dunkle avlukke, jeg tørket meg ikke, men runket stående i kjøkkentrappen, gned min bedritne rumpe mot gelenderet så lukten stakk meg i nesen og det gikk rundt for meg; og da jeg kom, holdt jeg på å ramle ned trappene, jeg fikk tatt meg for i siste liten og lo og så på dritten på treverket […]” Max Aue er som antydet tvetydig i sine filosofiske livsanskuelse. Han forsvarer jødeutryddelsen, men liker ikke landsmennenes klappjakt på homofile. Det er ingen menneskerett å få lov til å være jøde, men å bruke endestykket som lysestake er helt naturlig.
”De velvillige” er en prøvelse å komme gjennom. Angivelig, ifølge The New York Times, bedrev Jonathan Littell research i fem år før han skrev romanen i et raptus på fire måneder. Den er virkelig imponerende i sin detaljrikdom. Især nitidige beskrivelser av militære bevegelser og byråkratiske betenkninger kan minne om rene historieleksjoner for spesielt interesserte. Du blir ekspert på språkfloraen i Kaukasus, enten du vil eller ei. Likevel er den ikke uten poetiske kvaliteter. Landskap og karakterer males ut til de minner om fotografier. Aues utallige surrealistiske drømmer er skildret i blendende, fargesprakende prosa. Det er nok likevel i tankemønstret leseren blir utfordret mest. Bøddelen har sitt eget tankesett. Én ting er at du kunne vært han og han deg og at den tause bivåneren er like skyldig som den handlekraftige, men hva skal man svare til den absurde påstanden om at massakrene på jødene var et bevis på ”menneskehetens fryktelige, urokkelige solidaritet”? Tyskerne, forklarer Max Aue, fant ingen glede i å drepe millioner av jøder, sigøynere, handikappede og homofile. Men de fant glede i å utføre sine ordrer skikkelig. De var pliktoppfyllende, kort sagt. Og hvem vil ikke være det?
Stian Bromark er journalist og forfatter.
Notis I: Globetrotteren Littell
Jonathan Littells jødiske besteforeldre utvandret fra Polen til USA på slutten av 1800-tallet.
Likevel betrakter han seg ikke som jøde og er en krass kritiker av Israel. Under oppveksten pendlet han mellom Frankrike og USA. Fransk statsborgerskap ble han innvilget i 2007, selv om han bor i Barcelona med sin belgiske kone. Fra 1994 til 2001 arbeidet Littell for den humanitære organisasjonen Action Against Hunger, blant annet oppholdt han seg i lengre tid i Tsjetsjenia. Nærstudier av krig og massemord i blant annet Tsjetsjenia, Bosnia og Kongo inspirerte til skrivingen av romanen ”De velvillige”.
Notis II: Prisbelønte Littell”
De velvillige” ble årets boksensasjon i Frankrike i 2006.
Den solgte 300 000 eksemplarer på de første seks ukene og ble belønnet med både Goncourt-prisen og Det franske akademis romanpris. Det er ikke så mange amerikanere forunt. Men Littell er en sky mann som ikke liker fokus på forfatteren, så han takket pent nei til begge prisene. Han gir også sjelden intervjuer. Littell er i det hele tatt ukomfortabel med all oppmerksomheten: ”Det er bare rart og helt ærlig skjønner jeg ikke hvorfor romanen har blitt et sånt fenomen. Den forhindrer meg fra å bevege meg videre i livet, fra å gjøre nye ting.”
Av Stian Bromark, Dagbladet
Seierherrene skriver historien. Slik må det nesten være, siden motstanderen gjerne sitter i fengsel, er på flukt eller har blitt henrettet. Døde mennesker skriver ikke interessante historiebøker. Det er litt synd. Det er nyttig å lese harmdirrende moralleksjoner om serbiske masseovergrep på 1990-tallet skrevet av norske eller amerikanske papirintellektuelle, men ville det ikke blitt mer eksplosiv litteratur dersom krigsforbryter Radovan Karadzic (f. 1945) fikk utbasunere sitt usminkede forsvar for etnisk rensning? Er ikke historien mer utfordrende sett fra taperens ståsted?
Omtrent slik må den amerikansk-franske forfatteren Jonathan Littell (f. 1967) ha tenkt før han satte seg ned for å skrive ”De velvillige”. Jødeutryddelsen under annen verdenskrig er romanens dreiepunkt. Det er en kjent, gjennomskrevet historie, som regel videreformidlet av ofrene, deres venner og allierte. Men hva var det som drev tyskerne? Hva var forholdet mellom staten, altså Hitler, og den gjennomsnittlige bøddel i konsentrasjonsleirene? Spørsmålene, mer enn svarene, resulterte i hovedpersonen Maximilien Aue, som er en høyt betrodd løytnant i SS (Schutzstaffel), med et motvillig, men målrettet grep om jødespørsmålet. Vi følger ham gjennom annen verdenskrig, fra jødemassakrer i Ukraina via slaget om Stalingrad til konsentrasjonsleire, Berlins fall og påfølgende flukt til Frankrike. ”De velvillige” er hans memoarer, nedfelt årtier senere i skjul i Frankrike, skrevet uten anger, uten forsøk på rettferdiggjørelse eller med empati for krigens ofre. Max Aue var en drittsekk da, og er en drittsekk nå, men han er vår drittsekk.
Slik er det gjerne med romaner skrevet i jeg-form, i motsetning til analytiske, kildetunge og temperamentsløse sakprosaverk om samme emne. Forfatteren tar oss med inn i hodet til hovedpersonen. Gradvis utvikler vi en samforståelse med ham, uansett hvor avstumpet mannen framstår. Jødene blir drept på bestialsk vis i ”De velvillige”, men det er likevel Max Aue vi synes synd på, siden han er nødt for å bivåne alt dette sprutende blodet og hjernegørra. Det er også budskapet til Jonathan Littell – eller fra Max Aue til leseren: ”Jeg er skyldig, dere er det ikke, det er greit. Men dere burde likevel kunne si til dere selv at det jeg gjorde, det ville dere også gjort. Kanskje med mindre flid, men kanskje også med mindre fortvilelse, i alle fall på en annen måte. Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; og unnskyld meg, men det er små sjanser for at akkurat du ville gjøre unntaket, like lite som jeg gjorde det”. Spør godtfolk i Rwanda eller i det tidligere Jugoslavia. Noen der vil trolig bifalle utsagnet.
Slike påstander kan provosere. Jonathan Littels ”De velvillige” har solgt nær en million eksemplarer i Frankrike siden lanseringen i 2006 og er under utgivelse i over 30 land. I Frankrike ble den kritikerrost, prisbelønt og sammenlignet med klassikerforfattere som Flaubert, Stendhal og Celine. I Tyskland, derimot, var mottagelsen delvis ramsalt. Når man skriver historien fra bøddelens ståsted, vil man ikke unektelig gå langt i å forstå og dermed unnskylde ugjerningene? Mottagelsen i de to landene kunne vitnet om to ulike lesekulturer, der den ene siden hevder at umoralsk litteratur sprer lumske holdninger mens den andre like hardnakket påstår at vi blir moralsk stålsatt i møte med ondskap, forbrytelser og annen uetisk atferd. Det er nok ikke tilfellet. Forskjellen skyldes nok heller at tyskerne ennå har et villet anstrengt forhold til Holocaust. Alle er ikke like begeistret for å lese en historie som forfekter ideen om at det ubehagelig kan skje igjen, i framtiden. I Tyskland. Littells jødiske bakgrunn har stagget de verste ukvemsordene fra å komme til overflaten.
Max Aues militære løpebane er ikke det eneste som provoserer i ”De velvillige”. Aue er en kompleks hovedperson. Hans instrumentelle tilnærming til jødespørsmålet kontrasteres av hans kaotiske privatliv. Erotisk flørting med tvillingsøsteren i barndommen utvikler seg til seksuelle sammenstøt, løfte om evig troskap og seinere besatthet fra vår hovedpersons side når søsteren blir giftet bort. Den incestuøse kjærligheten stenger alle andre kvinner ute. Fraværet kompenseres med unge gutter. Og med ville fantasier og smårare aktiviteter: ”I et av pikeværelsene stilte jeg meg på knærne på den smale sengen og stakk et stearinlys i anus, jeg tente det som best jeg kunne og manøvrerte på det, fikk store dråper varm stearin på rumpa og bak på testiklene, jeg brølte, med hodet klemt inn mot sengegjerdet av jern; etterpå satt jeg på huk og skeit i den tyrkiske doen i tjenernes dunkle avlukke, jeg tørket meg ikke, men runket stående i kjøkkentrappen, gned min bedritne rumpe mot gelenderet så lukten stakk meg i nesen og det gikk rundt for meg; og da jeg kom, holdt jeg på å ramle ned trappene, jeg fikk tatt meg for i siste liten og lo og så på dritten på treverket […]” Max Aue er som antydet tvetydig i sine filosofiske livsanskuelse. Han forsvarer jødeutryddelsen, men liker ikke landsmennenes klappjakt på homofile. Det er ingen menneskerett å få lov til å være jøde, men å bruke endestykket som lysestake er helt naturlig.
”De velvillige” er en prøvelse å komme gjennom. Angivelig, ifølge The New York Times, bedrev Jonathan Littell research i fem år før han skrev romanen i et raptus på fire måneder. Den er virkelig imponerende i sin detaljrikdom. Især nitidige beskrivelser av militære bevegelser og byråkratiske betenkninger kan minne om rene historieleksjoner for spesielt interesserte. Du blir ekspert på språkfloraen i Kaukasus, enten du vil eller ei. Likevel er den ikke uten poetiske kvaliteter. Landskap og karakterer males ut til de minner om fotografier. Aues utallige surrealistiske drømmer er skildret i blendende, fargesprakende prosa. Det er nok likevel i tankemønstret leseren blir utfordret mest. Bøddelen har sitt eget tankesett. Én ting er at du kunne vært han og han deg og at den tause bivåneren er like skyldig som den handlekraftige, men hva skal man svare til den absurde påstanden om at massakrene på jødene var et bevis på ”menneskehetens fryktelige, urokkelige solidaritet”? Tyskerne, forklarer Max Aue, fant ingen glede i å drepe millioner av jøder, sigøynere, handikappede og homofile. Men de fant glede i å utføre sine ordrer skikkelig. De var pliktoppfyllende, kort sagt. Og hvem vil ikke være det?
Stian Bromark er journalist og forfatter.
Notis I: Globetrotteren Littell
Jonathan Littells jødiske besteforeldre utvandret fra Polen til USA på slutten av 1800-tallet.
Likevel betrakter han seg ikke som jøde og er en krass kritiker av Israel. Under oppveksten pendlet han mellom Frankrike og USA. Fransk statsborgerskap ble han innvilget i 2007, selv om han bor i Barcelona med sin belgiske kone. Fra 1994 til 2001 arbeidet Littell for den humanitære organisasjonen Action Against Hunger, blant annet oppholdt han seg i lengre tid i Tsjetsjenia. Nærstudier av krig og massemord i blant annet Tsjetsjenia, Bosnia og Kongo inspirerte til skrivingen av romanen ”De velvillige”.
Notis II: Prisbelønte Littell”
De velvillige” ble årets boksensasjon i Frankrike i 2006.
Den solgte 300 000 eksemplarer på de første seks ukene og ble belønnet med både Goncourt-prisen og Det franske akademis romanpris. Det er ikke så mange amerikanere forunt. Men Littell er en sky mann som ikke liker fokus på forfatteren, så han takket pent nei til begge prisene. Han gir også sjelden intervjuer. Littell er i det hele tatt ukomfortabel med all oppmerksomheten: ”Det er bare rart og helt ærlig skjønner jeg ikke hvorfor romanen har blitt et sånt fenomen. Den forhindrer meg fra å bevege meg videre i livet, fra å gjøre nye ting.”
posted by Stian Bromark | 8:28 a.m.
<< Home