Å hate elva Missouri

Radikaleren Sigurd Evensmo døde for 30 år siden. Han kan inspirere venstresiden til å få et mer avslappet forhold til USA.

Av Stian Bromark og Halvor F. Tretvoll, kronikk i Aftenposten
Skal man dømme etter drømmene i Europas valgkampdekning, vil alt bli fryd og gammen bare en demokrat kommer til makten etter åtte år med Bush-vanstyre. Men det er å lure seg selv.

Vårt ambivalente forhold til USA stikker dypere, og er uavhengig av sittende presidenter. Venstresideveteran Johan Galtungs siste bok er et oppgjør med ”NUL” (den norske utenriksledelsen). Forfatteren vil se Norge utenfra, men ender kanskje likevel med å se USA fra et velprøvd norsk perspektiv.
Han mener Norge er americafilia cronica, og nærer selv et kronisk hat til det amerikanske imperiet. Men ikke til USA, understreker han. Og så gir han sitt bud på den norske lesningen av fadervår: ”Fader vår, du som bor i Washington. Helliget vorde dine bomber, skje din globalisering. Komme ditt imperium som i Amerika så også på jorden. Gi oss i dag vår daglige nød. Og vi forlater deg din skyld, selv om du aldri vil forlate dine skyldrene. For verden er din med din allmakt. Til din ære. Til historiens ende.”

I NRK-journalist Joar Hoel Larsen siste bok ”Dead og alive”, blandes myter og realiteter, politikk og populærkultur. Hoel Larsen tar avstand fra det europeiske hat/kjærlighetsforholdet til USA, men slynger samtidig lassoen rundt følgende idé: Amerikas selvbilde som guds forlengede arm er nybyggermentalitet og en nasjonalhistorisk nødvendighet. ”Spranget […] er ikke så langt fra president Andrew Jacksons kamp mot de 'fem siviliserte stammer' i 1832, til vår tids militære tokter rundt Eufrat og Tigris, et av sivilisasjonens arnesteder. Intet er nytt under solen,” skriver han.

Dette er forutsigbar sjargong og logikk på venstresiden. Veien ut finnes kanskje i fortiden: Sigurd Evensmo (1912-1978), forfatteren av etterkrigssuksessen ”Englandsfarere” (1945) og avisa Orienterings første redaktør, var forkjemper for Det tredje standpunkt mellom Øst og Vest og betraktes i dag som en av venstresidens helter. Overraskende for noen kanskje, var hans USA-syn mer nyansert enn det mange av hans åndelige barn og barnebarn gir uttrykk for i dag.
Høsten 1951 drar den kjente NATO-kritikeren på en lengre USA-tur sponset av det amerikanske utenriksdepartementet, for ”å lære amerikansk samfunnsliv og ’the American way of life’ å kjenne på nært hold”. Han forstår kjapt å skille klinten fra hveten. Det skjer i et middagsselskap i Chicago. I begynnelsen er gjestene reserverte, og samtalene går trått. Til slutt tar Evensmo affære og forteller litt om seg selv, siden han tross alt er hedersgjest. Han snakker om Norge, om sosialismen og om bruddet med Arbeiderpartiet. Da bryter isen, og spørsmålene hagler.

Senere får han en forklaring fra verten. Middagsgjestene var universitetsfolk med liberal legning og fryktet at Evensmo, siden han var på en kostbar sponset tur fra selveste State Departement, var en alliert av de amerikanske myndighetene og dermed en mccartyist. De blir gode venner. Amerikanere er ikke farlig. USAs antikommunistiske politikk har mange svakheter og rammer ikke minst, ja kanskje først og fremst, amerikanerne selv.
Reisen går fra Atlanterhavet til Stillehavet. Han besøker byer som San Francisco og Los Angeles og rekker til og med en reise gjennom sørstatene til New Orleans. Tre, fire dager i hver by. 17 stater, 20 byer. ”Jeg møtte en ubegrenset valgfrihet og velvilje overfor grådige ønsker[…]Fra første øyeblikk kom jeg på bølgelengde med noen av dem som skulle assistere meg, og de var gjerne intellektuelle […] Men de sterkeste føderal-nasjonalister jeg møtte, var norsk-amerikanere, og selskapelig samvær med dem kunne røyne på som ingen andre.”

Sigurd Evensmo får den samme følelsen som andre progressive intellektuelle gjennom tidende har fått i møte med USA: Det er veldig dette landet. Så fullt av energi, så ungdommelig, så kontrastfullt, i motsetning til det sedate Europa. I New York får han til og med oppleve direktesendt tv for første gang.
Evensmo blir forvirret. Som han svarer en amerikansk journalist som spør om Evensmos inntrykk av landet etter noen måneder på veien: ”Jeg kunne ha fortalt deg mine inntrykk etter de første tre ukene. Men nå, etter tre måneder, er jeg helt forvirret. Jeg må vente med å felle noen dommer inntil jeg har rukket å tenke meg om”.

Programmet er mer enn fullt. Han får knapt tid til å svelge inntrykkene. Han er der som ”student”, men vel så mye som journalist. Han intervjuer arbeidere og fagforeningsledere, som han mener representerer ”det andre Amerika”, og han setter seg inn i ”neger-problematikken” i både sør og nord.
Vel hjemme igjen, noen dager før juleaften, blir han intervjuet av Arbeiderbladet om sine opplevelser. Da sier han at hans inntrykk ikke har forandret seg stort, men at det er viktig å få dem bekreftet.
Samtidig understreker han at ”Amerika rommer alt, fra det beste til det dårligste”, og det er ingen liten oppdagelse for en USA-kritisk nordmann på 1950-tallet.
Sigurd Evensmo registrerer selv på reisen at det er noe som kan kalles et europeisk ”Amerika-hat”, et hat som får besøkende ensidig til å fokusere på de negative trekkene og glemme de positive. Dette hatet er uavhengig av sittende presidenter. Allerede i første årgang av Orientering, 11. september 1953, skriver han en leder som behandler temaet, fordi avisa har blitt beskyldt for å være et arnested for skribenter som er ”Amerikafiendtlige”. Å være mot Amerika, er som å være mot floden Missouri, mener han:

”Hele tiden kunne vi ha svart at bare svermere hater eller elsker et land eller et folk og at vi ikke er slike svermere. Den som ’hater’ USA, kunne like gjerne bekjenne et innbidt hat til floden Missouri, og den som like enkelt presenterer seg som ’venn av USA’, kunne like gjerne erklære sin uforbeholdne kjærlighet til Rocky Mountains. Og det bør politikerne heller overlate til poetene”.
Dette er kjernen av problemet. Norge er et land som fortsatt består av USA-hatere og venner av USA, gjerne fordelt til venstre og til høyre i det politiske landskapet.

Landet er mektig, ja, men de formene dekningen av valgkampen inntar, minner mest av alt om sykelig besettelse. Etter åtte år med Bush er forventningene til Obama enorme, ikke minst på venstresiden. De vil bli skuffet, som de alltid har blitt det før, og forsterket i troen på at det er hensiktsmessig å være motstander av elva Missouri.