Et posthumt liv

Europa opplever en Anne Frank-bølge. Sist ut er den unge jødiske studenten Hélène Berrs dagbøker fra krigsårene i Paris. Hun går i strupen på barbariet med ukuelig livsbejaelse og klassisk poesi.

Stian Bromark, Dagbladet
”Jeg vet godt at hvis vi blir tatt, kommer jeg til å bli deportert for meg selv, uten foreldrene mine, og denne adskillelsen kommer til å bli en kilde til grufull angst for hver av oss, i tillegg til selve deportasjonen. Dermed kommer jeg til å si til meg selv: Hvorfor gjorde du ingen ting for å unngå dette, ettersom du visste det? Hvis noen leser disse linjene, og det har skjedd, vil vedkommende bli slått som av Keats’ hånd, og etterpå vil han si: Ja, hvorfor, hvorfor?”

Hvorfor er blant de beste av alle spørsmål i denne konteksten. Det befinner seg et hvorfor rundt hver sving i Paris i årene 1942 til 1944, i det tidsrommet den talentfulle fransk-jødiske Sorbonne-studenten Hélène Berr skriver sine dagbøker, og det befinner seg et hvorfor i annenhver setning. Det er hennes hvorfor og det er leserens hvorfor, og noen ganger smelter de sammen, som i sitatet ovenfor, skrevet i dagboken 13. desember. Jøder, først bare utenlandske, men etter hvert også franske, blir arrestert daglig. Antall deporterte nærmer seg 100 000 mennesker. Ryktene svirrer. Venner, bekjente og klassekamerater blir arrestert og deportert. 23 år gamle Hélène Berr vet at det bare er et tidsspørsmål før tyskerne eller deres franske håndlangere kommer etter henne og familien. Så hvorfor flykter de ikke? Hun blir i Paris i ”full visshet om hva som kan skje, og det dreier seg om et frivillig valg. Så hvorfor dette valget?”

Hélène Berrs dagbøker var i privat eie fram til 2002, da de ble overlevert det jødiske dokumentasjonssenteret i Paris, Mémorial de la Shoah. Senteret, sammen med Berrs niese, Mariette Job, utga dagbøkene i bokform på nyåret 2008 og sendte et lite jordskjelv gjennom det franske litterære etablissementet. For en litterær følsomhet! For et vitnesbyrd! For et høyt refleksjonsnivå! Opplaget på 24 000 bøker ble revet vekk fra bokhandlerdiskene på to dager. Frankrike har endelig fått sin Anne Frank. Annen verdenskrig er et konfliktfylt tema i fransk åndsliv fortsatt. Det ble ikke tatt et grundig oppgjør med det nazifiserte Vichy-regimet etter krigen, og dermed har det vært duket for mange opprivende etterspill. Rettssaker mot ”quislingene” har blitt avholdt så sent som på 1990-tallet. Nyere franske presidenter er fortsatt uenige om Vichy-regimet var legitimt eller ei. Midt oppi dette Vichy-syndromet dukker Hélène Berr opp og dokumenterer dag for dag hvordan franske statsborgere løper tyskernes ærend. Det er ikke tyskerne som gir henne stygge blikk når hun blir tvunget til å gå med den gule stjerna. Det er naboene.

Det har vært en regelrett Anne Frank-bølge de siste årene. I 2006 utkom det to dagbøker av jødiske ofre for nazistenes forvirrede teorier om menneskeheten. Polske Rutka Laskier (1929-1943) var som Anne Frank knapt en tenåring da tyskerne sendte henne til konsentrasjonsleir (Auschwitz). I månedene januar til april 1943 skrev hun i sin dagbok. I likhet med Berrs dagbok befant den seg i privat eie i over 60 år. I 2005 ble den overlevert et museum. I 2006 kom den ut i bokform på polsk, året etter på engelsk under tittelen ”Rutka’s Notebook”. Man antar at Laskier ble gasset ihjel. Skjebnen til tsjekkoslovakiske Vera Kohnova (1929-1942) er uviss, men hun fikk ett år mindre å leve enn Laskier. Hun skrev i sin dagbok i fem måneder, før tyskerne plukket opp familien i januar 1942 og sendte dem til konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Hennes betraktninger om ondskapen i hverdagslivet ble publisert på tsjekkisk, tysk og engelsk i 2006 (”The Diary of Vera Kohnova”).

Og slik lyder overskriftene: Den tsjekkiske Anne Frank, den polske Anne Frank, den franske Anne Frank. Fra før av har vi den nederlandske Anne Frank, altså Anne Frank selv, som ble født i 1929 – i likhet med Laskier og Kohnova – og døde i 1945. Som Hélène Berr døde Anne Frank av tyfoidfeber og som Berr døde Frank i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Hva med Norges Anne Frank? Hun døde i Auschwitz. Østerriksk-jødiske Ruth Maier (1920-1942) skrev dagbøker fra 1933 til 1942, de siste tre årene tilbrakte hun i Norge. Dagbøkene, som fram til 1990-tallet var i poeten Gunvor Hofmos (1921-1995) eie, ble utgitt på norsk høsten 2007 og vakte betimelig oppsikt. Til våren er den ventet på engelsk. Her er det på sin plass med nye hvorfor: Hvorfor har disse dagbøkene først kommet nå? Hvorfor ble de skjult så lenge? Hvorfor er de skrevet av unge kvinner? Og hvorfor blir man som leser utslått av den sjeldent høye litterære og filosofiske kvaliteten ved disse private betroelsene?

Noen hvorfor er lettere å svare på enn andre. De er skrevet av unge kvinner fordi det hovedsakelig er unge kvinner som skriver dagbøker. Jødiske Victor Klemperers (1881-1960) dagbøker fra Hitler-Tyskland, utgitt på norsk under tittelen ”Jeg skal vitne til siste stund” i 1999, er ubehagelig lesing, men han griper oss ikke like sterkt som disse unge jødiske kvinnenes skjebner. Spørsmålet om hvorfor de ble holdt utenfor offentligheten så lenge, er vanskeligere å besvare, men mye tyder på at den eldre generasjonen som har sittet på disse bøkene, har kviet seg for å rippe opp i gamle sår. Dagbøkene har blitt overlevert andre ved deres bortgang. Det har dessuten vært en heftig oppblomstring i interessen for den annen verdenskrig de siste ti årene. I kjølvannet av denne renessansen har det kommet et forsterket fokus på ofrene, spesielt jødene. Dagbøkene til Anne Frank, Hélène Berr, Vera Kohnova og Rutka Laskier gir oss knivskarpe nærbilder av menneskehetens evne og vilje til barbari, maskert som plikt, arbeidsetikk og modernitet.

Hvorfor den sterke tekstbevisstheten? Hélène Berr er riktignok en litteraturstudent, men hun framstår som uhyre stilistisk moden i sin dagbøker. Hvis de hadde blitt utgitt som roman, ville forfatteren ha blitt berømmet for sine språklige kvaliteter. Hovedpersonen ville blitt karakterisert som kompleks. Hélène Berr er omgitt av hensynsløshet, men opplever likevel noen av sine livs høydepunkter i disse dagene. Hun finner lykken i en blomstereng, i et dikt av Keats, eller i et ord fra sin nye kjæreste, Jean Morawiecki. På det eksistensielle nivået er teksten utfordrende: ”Ikke å vite, ikke å forstå selv når du vet, fordi en dør i deg forblir stengt, den døren som endelig, når den åpner seg, lar deg bli klar over den delen du bare visste. Det er denne tidens enorme tragedie. Ingen vet noe om de menneskene som lider”. Men så er det altså en historie hentet fra virkeligheten. Derfor må den være gjennomarbeidet, slik at sannheten ikke blir ødelagt av språket. Hélène Berr skriver for å ”å avdekke menneskets lidelse i alle dens former” og for å vitne om sin tids inhumanitet. Derfor flykter hun heller ikke. ”For hvordan skal man helbrede menneskeheten, annet ved først å vise den all dens råttenskap?”
Stian Bromark er journalist og forfatter

Hélène Berr:
Dagbok 1942-44
Arneberg forlag
Oversatt av Kjell Olaf Jensen


Notis I: Skjebnefellesskap
Hélène Berr historie har flere likhetstrekk med Irène Némirovskys.
Irène Némirovsky (1903-1942) var en jødisk-ukrainsk-fransk forfatter som ble drept av nazistene i Auschwitz 17. august 1942. Hennes mest berømte romaner har utkommet posthumt. Némirovskys eldste datter Denise satt 50 år på det ufullførte verket ”Suite francaise”, i den tro at det var en fortrolig dagbok. I 2004 utkom første bind i Frankrike, på norsk kalt ”Storm i juni”, og ble en litterær sensasjon. Boka handler om, og er skrevet under, okkupasjonen av Paris i 1941-42. Némirovsky er, i motsetning til Kerr, noe kontroversiell, fordi hun konverterte til katolisismen og skrev tidvis ufordelaktig om jødene.

Notis II: En som overlevde
Mary Bergs dagbøker fra livet i ghettoen er nå utgitt på norsk.
Jødiske Miriam Wattenberg begynte å skrive dagbok som 15-åring. ”Jeg føler meg gammel og ensom. Alle er redd for å gå ut. Tyskerne er her.” Boka, som på norsk har fått tittelen ”Dagbok fra ghettoen i Warszawa”, forteller om fire år under nazistenes råskap. Wattenberg flyktet i 1944 til USA med sine bøker. Der ble de utgitt allerede i 1945, før krigen var over, under pseudonymet Mary Berg. ”Dette er en grusom bok, full av mørke og ondskap, men også en skjønn og inspirerende bok på grunn av det bildet den gir av motet og menneskeligheten blant jødene i ghettoen”, skrev The New Yorker. Boka ble gjenutgitt på engelsk i 2006.