Den ytterste horisont

Bør forfattere lese flere stortingsmeldinger, eller politikere flere romaner?

Stian Bromark, Ny Tid
Norske kunstnere burde lære av megastjerner som Brad Pitt, Leonardo DiCaprio og George Clooney, kunne vi lese i en kronikk i Dagbladet nylig, et innlegg skrevet av blant andre Framtiden i våre henders Steinar Lem. De amerikanske skuespillerne bruker sin pondus, kjendisstatus og kunstneriske formidlingsevne til å øke samfunnsbevisstheten omkring miljøspørsmål, mens norske kunstnere tier eller taler høylytt om sine kroniske underlivsproblemer.

Et effektivt og fornøyelig grep. Måtte det ikke bli siste gang miljøbevegelsen slår norske forfattere, musikere og billedkunstnere i hodet med en ubehagelig sannhet, nemlig at de ofte framstår som langt mer overfladiske og mindre samfunnskritiske der oppe på finkulturelle Frogner enn i populærkulturens mekka, Hollywood. Lem og medforfatter Rasmus Hansson (WWF) mener norske kunstnere i for liten grad er opptatt av at vi beveger oss ”mot et sivilisasjonssammenbrudd”. Det lyder som et ekko av forfatteren og journalisten Sigurd Evensmo (1912-1978) som i sin tid mente at hans kolleger ikke engasjerte seg nok i den kalde krigens konflikter og at ”nettopp tendensen til masseflukt fra hovedslaget [er] det mest illevarslende i etterkrigstidens norske kulturliv”. Noe av det mest interessante er at dette ble skrevet på 1950-tallet, et tiår som ifølge myten nettopp var gjennomsyret av politisk engasjement. Evensmo var likevel misfornøyd. Og han gjorde noe med det i sin rolle som dikter. Man kan være fristet til å sende ballen videre (eller tilbake) til Steinar Lem, som skrev fire skjønnlitterære bøker på 1970-tallet, den første (”Signaler”, 1973) ble belønnet med Tarjei Vesaas’ debutantpris. Lem kan, hvis han vil.

Men han vil ikke. Kanskje fordi han frykter mottagelsen fra bokstavlojale kritikere på jakt etter FIVH-propaganda. Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen ble rammet av det i 1999 da han debutert med fiksjonen ”De siste dagers heldige”. Politisk korrekt norsk avføring, kalte anmelder Nøste Kendzior romanen i avisa Nordlys. Samme merkelapp kunne Sigurd Evensmos romaner fått, for også han ble kritisert for å skrive moralsk korrekte romaner. De er begge i godt selskap. Kritikerne mente i 1932 at ”Vidunderlige nye verden” var pappaktig. Aldous Huxleys (1894-1963) figurerer var endimensjonale, ble det sagt. Huxley svarte: Det er poenget! Huxley ville skrive idéromaner. Karakterene symboliserte ideene, for Huxley, ifølge seg selv, bestrebet seg på en total sammensmelting av romanen og essayet. Politisk engasjert litteratur blir etterlyst med jevne mellomrom, og når den kommer, blir den gjerne slaktet. Det kan bero på slett kvalitet, men også fordomsfull anmeldervirksomhet.

Men kan denne type litteratur forandre noe som helst? Er det ikke mer formålstjenlig å få politikere til å lese bøker enn å få forfattere til å lese FN-rapporter? Våre politikere mangler de kvalitetene vi ser i den mest slagkraftige litteraturen; den som er visjonær og dristig, som lar oss oppdage uventede sammenhenger, og som skaper entusiasme og ny erkjennelse. Og viktigst: Øker vår evne til å se og forstå Den andre, som forfatteren William T. Vollmann sier i Riley/Øybø/Langeland-antologien ”Amerikanske tilstander”, en intervjubok med amerikanske forfattere som nettopp kobler samfunnet til litteraturen, slik Lem og Hansson etterlyser fra norske forfatterkolleger. Den canadiske forfatteren Yann Martel, mest kjent for romanen ”Historien om Pi” (2001), har siden april 2007 sendt landets statsminister Stephen Harper en bok annenhver uke, sammen med en liten lesebruksanvisning, ut fra den forestilling at Canada kanskje kan bli et mer humant og vidsynt land dersom landets øverste leder tar seg tid innimellom til å utvide sin horisont. Noen burde plukke opp tråden her hjemme. Et forslag: Første bok til Jens Stoltenberg kan være Steinar Lems ”Utenfor bymuren” fra 1975, som åpner slik: ”Selvfornøyd er denne byen, den høye bymuren er dens ytterste horisont – derfor tror den at den er hele verden.”