Drømmefangeren

Det var en gang en fattiggutt som skapte verdens beste drømmefabrikk. I dette fantastiske eventyret møter vi Walt Disney i rollen som seg selv.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det finnes voksne mennesker som ikke kjøper kostbare libanesiske viner, mugne oster og Kieslowski-dvd-er. I stedet bruker de alle sine sparepenger på stadig nye luksusbind og samleutgaver av Donald. De har barn, men avkommet får ikke røre relikviene. Spør om helsetilstanden, og du får tåkete svar: ”Donald var best da Carl Barks tegnet ham” eller ”Disney-filmer fra 1930-tallet er stor kunst”. Kanskje setter de på ”Fantasia”, den mest surrealistiske av dem alle, der Mikke Mus dirigerer Beethoven, Bach og noen russere. Dette er det postmoderne høydepunkt, vil de trolig si. Alt annet er kopier.

Det er betydelig trolldomskunst: Walt Disney er på samme tid en kult og massehysteri. Alle har anekdoter, favorittfigurer og formative opplevelser knyttet til Disneys univers. Noen verner bare om sine barndomsopplevelser bedre enn andre. Hvordan har det seg at mannen som vokste opp under kummerlige kår i midtvesten, ble mishandlet av sin far, tilbrakte ungdomstida langs en avisrute og som drømte om å bli vittighetstegner, ble USAs mest populære kunstner, underholder og forretningsmann? Hva var hemmeligheten? Oppskriften er basal, skal vi tro biograf Neal Gabler: Vær best i test. Det var slik reklametegner Walter Elias Disney (1901-1966) slo gjennom på tampen av 1920-tallet med den smårampete figuren Mikke Mus. Disney hadde en klokketro på kvalitet. Der andre selskaper og animatører betraktet tegnefilm som inntektsbringende venstrehåndsarbeid, gikk Walt Disney inn for å skape minneverdige opplevelser av første klasse.

På grunn av depresjon og overskudd på arbeidskraft, fikk Walt Disney på 1930-tallet samlet USAs beste tegnere under seg. Studioet ble ladet med en avantgardistisk stemning der alle gjorde mer enn sitt for å tilfredsstille sjefens ambisiøse visjoner. Drivkraften var dette, skal vi tro Neal Gabler: Å perfeksjonere kunsten å skape liv i det livløse. Animasjon er jo i utgangspunktet bare kruseduller på blankt papir. Hvordan puste liv i dem? Walt Disney ville gjenskape en idealforestilling om en tapt, harmonisk barndom og ble besatt av å mestre teknikken, bransjen og omgivelsene. Han bør huskes ”som kontrollens mester”, skriver Gabler. Kontrollfriken hadde 1200 ansatte under seg og visste likevel hvor mange lyspærer det var igjen på lageret. Han bestemte alt, absolutt alt, i sykelig forstand. Og han var alltid fire skritt foran konkurrentene: ”Steamboat Willie” (1928) var den første tegnefilmen som ble laget med tanke på lyd. ”Snehvit” (1937) var den første helaftens animasjonen. Han innførte troverdige handlinger, gjorde figurene realistiske og ga dem personlighet. Han introduserte farger, tyngdekraft og tredimensjonalitet. Han var tidligst ute med å koble kinofilmer til tv-mediet og han konstruerte den fornøyeligste fornøyelsesparken i verden.

I dag er Disney-konsernet en pengebinge. Slik var det ikke i begynnelsen. Walt Disney var nonchalant, for ikke å si foraktfull, i forhold til budsjetter og tidsfrister. Derfor ble det knapt overskudd fra de filmene vi i dag kjenner som klassikere, for eksempel ”Pinocchio”, ”Dumbo” og ”Bambi”. Selskapet overlevde så vidt annen verdenskrig, ved å lage undervisnings- og propagandastoff for myndighetene. Konkursspøkelset hang over selskapet fram til Walt Disney kastet seg på tv-bølgen på 1950-tallet med programposten ”Disneyland”, som for ham utelukkende var reklame og finansieringskilde for hans nye besettelse: Fornøyelsesparken i California. En gigantisk kopi av kopien. Etter krigen hadde piffen gått ut av ham. På samme måte som Mikke Mus gikk fra å være en rebell til å bli en tannløs tøffelhelt, gikk Walt Disney fra å være en nyskapende outsider til å bli hele USAs favorittonkel – i stor grad som en følge av han egen selviscenesettelse. Disney-selskapet ville ikke lenger støte noen. Disney lagde kos for hele familien. Walt Disney trakk seg tilbake, bygde en gigantisk modelljernbane i hagen, overvåket renholdsdriften i Disneyland og initierte en tilsvarende park i Florida. Storrøykeren døde ensom av lungekreft i 1966.

Det var for tidlig å si snipp, snapp, snute. Da Onkel Walt hadde gitt opp animasjonskunsten fordi det ikke ga ham flere utfordringer, kom den tidligere Disney-animasjonstegneren Carl Barks på banen og skapte liv i fiksjonsuniverset Andeby. Onkel Barks, som han gjerne kalles innenfor kulten. Han er en av ”vår tids største eventyrfortellere”, ifølge forlegger Anders Heger, som angivelig lærte å lese av mannen. Walt Disney, og hans utallige fantasifigurer, har fortsatt en magnetisk tiltrekningskraft på barn og voksne i alle aldre. Også smarte radikalere. På 1930-tallet ble han elsket av de intellektuelle. På 1950-tallet ble han mainstream og da forsvant entusiasmen. På 1960-tallet var ikke Disney-produkter progressive lenger, men symboler på konformitet. Han ble beskyldt for å disneyfisere jordkloden. Hans kunstige verden var i ferd med å erstatte den virkelige. Et tiår seinere fikk han en slags oppreisning. Liberale akademikere begynte å studere massekulturen seriøst. I Norge utkom boktittelen ”Donaldisme. En muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden” (av Jon Gisle, 1973). Postmodernismen var på vei, og Walt Disney, framfor noen, var postmodernismens stamfar. I nyere tid har vi fått bøker som hevder at Walt Disney skapte ungdomsopprøret, banet vei for det multikulturelle samfunnet og utdannet generasjoner med miljøvernere.

Professor, journalist og Hollywood-historiker Neal Gabler er et barn av denne akademiske frigjøringen, der grensen mellom høy og lav kultur ble diffus. Walt Disney, skriver han, var ”overraskende moderne når det gjaldt livssyn” og det antiautoritære, antimaterialistiske og internasjonale i hans utsyn finnes det utallige spor av i filmene. Biografien ”Walt Disney. Mannen og myten“ gir et nærbilde av skaperens tankemønster og den grundige dokumentasjonen gjør at vi får følelsen av å følge hans arbeidsprosess fra dag til dag. Selv om Walt Disney riktignok utviklet seg fra radikal til konservativ, avliver Gabler en del seiglivede myter om ham, som for eksempel at han var antisemittisk, rasistisk og født i Spania. Biografien gir samtidig et panoramabilde av Hollywoods energiske og kreative miljø i første halvdel av 1900-tallet, der oppkomlingen Walt Disney ble betraktet som et utskudd, en stygg andunge, en elefant med altfor store ører, en askepott. På 1930-tallet, skriver Neal Gabler, tilhørte Disney-animatørene ”en kult”. Han bruker det ordet. En kult. Walt Disney var en mester i å finne fram til kulturelle nervepunkter i det moderne samfunnet og skapte det 20. århundrets mest innflytelsesrike arketyper. Derfor fortsetter vi å dyrke ham, både de lykkelige få og vi andre uinnvidde. Mikke Mus og muggen ost er en utmerket kombinasjon.
Stian Bromark er journalist, forfatter og bokanmelder i Dagbladet

Neal Gabler:
Walt Disney. Mannen og myten
Cappelen Damm
Oversatt av Stein Gabrielsen


Notis I: Underholderen
Walt Disney var verdens mest kjente kulturpersonlighet da han døde i 1966.
Det året var det 240 millioner mennesker i USA som så en Disney-film, ifølge biograf Neal Gabler. 100 millioner kikket på et Disney-fjernsynsshow ukentlig. 80 millioner leste en Disney-bok. 140 millioner leste en Disney-tegneserie. 50 millioner hørte en Disney-plate. Sju millioner besøkte Disneyland. 80 millioner kjøpte andre Disney-produkter, som t-skjorter, matbokser, q-tips, etc. I tillegg kom utenlandssalget. Mange av Disneys filmer solgte bedre i utlandet enn i USA.

Notis II: Radikaleren
Walt Disney var radikal som ung, konservativ som gammel.
Men det var som ung han påvirket Disney-profilen mest. Derfor kunne Douglas Brode i 2004 utgi boka ”From Walt to Woodstock: How Disney Created the Counterculture”, der han hevder det tittelen sier: Disney skapte 68er-opprøret. I 2006 utga Brode oppfølgeren, ”Multiculturalism and the Mouse”, der han kunne dokumentere at Disney-selskapet var tidlig ute med å framstille minoriteter i et positivt lys. I boka ”The Idea of Nature in Disney Animation” (2008) viser David Whitley hvordan miljøverntenkning gjennomsyrer mange av Disneys filmer.