Magikeren fra Macondo

Gabriel García Márquez baserer romaner på sitt liv og sitt liv på romaner. Nå foreligger den første offisielle biografien om ham. Den er kanskje til å stole på.

Av Stian Bromark, Dagbladet
"Enhver forfatter med respekt for seg selv burde ha en engelsk biograf”, har Gabriel García Márquez uttalt. Nå har den colombianske forfatteren omsider fått det. Litteraturprofessor og Latin-Amerika-kjenner Gerald Martin har brukt 17 år på å skrive biografien ”Gabriel García Márquez. A life”. Boka er på 664 sider, men er likevel en forkortet utgave av et lengre, upublisert manus på et par tusen sider, som vil utgis om noen år. Når den nå 81 år gamle Márquez har sluttet å spille sjakk.

Gerald Martin er ingen hoffpoet. Når García Márquez har utpekt ham til sin ”offisielle biograf”, betyr det bare at forfatteren har tolerert at han har snoket rundt, stilt nærgående spørsmål til ham og hans utallige slektninger og intervjuet 300 av hans venner og bekjente, deriblant Cuba-diktator Fidel Castro og den tidligere spanske statsministeren Felipe González. Biografien inneholder opplysninger García Márquez nok ikke er så begeistret for å få løftet fram i lyset, ikke minst fordi de kan avvike fra hans egen selvbiografi, på norsk kalt ”Leve, for å fortelle” (2003). Samtidig har dikteren og journalisten García Márquez et avslappet forhold til et begrep som ”sannhet”. Han har gitt Gerald Martin det videste av mandater: ”Bare skriv det du ser. Uansett hva du skriver, slik kommer jeg til å være”. Slik har det blitt. García Márquez har spunnet myter rundt sitt liv i en mannsalder og det finnes minst et dusin forskjellige varianter av samme anekdote. Biografen må velge. Den mest sannferdige? Den morsomste? Resultatet er en livsskildring like fortryllende som en Márquez-roman.

Gabriel García Márquez’ biografi er variasjoner over samme tema. Han vokste opp med sine besteforeldre i landsbyen Aracaraca. Byen hadde en håndfull innbyggere og de fleste var analfabeter, gjerne lønnet av United Fruit Company. Mormoren var av den nervøse og overtroiske sorten. Drømmer bestemte middagsrettene og García Márquez gikk til sengs vettskremt av hennes historier om gjenferd og overnaturlige hendelser. Morfaren var den myndige og strengt rasjonelle, den som tok med seg den sjenerte og spinkle gutten overalt, slik at han ble introdusert for politikk, historie og samtidens konfliktlinjer. Morfaren var en autoritet i byen. Han forble García Márquez’ forbilde, noe som ifølge biografen er med på å forklare forfatterens senere fascinasjon for maktpersoner, slik den kommer til uttrykk i ”Patriarkens høst” (1977). Disse barndomsårene, fram til foreldrene hentet ham da han var åtte, er formative. De danner bakgrunn for utallige noveller og romaner, spesielt ”Hundre års ensomhet”, men også ”Kjærlighet i koleraens tid” og ”Beretningen om et varslet mord”. Magisk mormor pluss realistisk morfar er lik magisk realisme – en litterær sjanger García Márquez ikke oppfant, men som han gjorde viden kjent etter sitt gjennombrudd i 1967.

Gabriel García Márquez er ikke begeistret for merkelappen ”magisk realisme”. Han beskriver ting slik de var, han bedriver ikke trolldom. Hans imaginære univers, Macondo, som dukker opp i flere historier, er basert på Aracaraca. Huset i ”Hundre års ensomhet” er besteforeldrenes hus. Den livsbejaende telegrafisten i ”Kjærlighet i koleraens tid”, er faren, Gabriel Eligio. ”Beretningen om et varslet mord” er inspirert av et virkelig æresdrap. Bestefaren, oberst Nicolás Márquez, dukker hyppig opp som litterær skikkelse. Novellen ”Ingen skriver til obersten” beskriver bestefarens regelmessige turer til postkontoret for å sjekke om krigspensjonen har kommet. Noe den aldri gjør i novellen. Eller gjorde i virkeligheten. I ”Hundre års ensomhet” beskriver forfatteren en duell mellom bestefaren og en yngre mann. Igjen basert på en virkelig hendelse, noe García Márquez har bekreftet i intervjuer. Men der forteller García Márquez den fiktive versjonen, ikke den virkelige. Det fant aldri sted noen duell. Det var mord. Bestefaren drepte en ubevæpnet mann. Fordi obersten igjen hadde ligget med noen han burde ligget unna.

Gabriel García Márquez’ modne liv fortoner seg som like fantastisk: Han hopper av jusstudiene i Bogotá for å vie seg til en dårlig betalt, men snart lovende journalistisk karriere, med skjønnlitterær skriving på si – påvirket av modernister som William Faulkner, James Joyce, Virginia Woolf, Franz Kafka og Ernest Hemingway. Den gryende sosialisten bivåner de store latinamerikanske revolusjonene på nært hold, den mest innflytelsesrike finner sted på Cuba i 1959. García Márquez utforsker kunstnermyten i Paris i så stor grad at han må plukke mat ut av søppelkasser for å overleve. Han får publisert noen noveller, men kritikken er ofte lunken og publikummet begrenset. Han har historiene, men mangler formen. Som 31-åring gifter han seg med 25 år gamle Mercedes Barcha, som han fridde til 12 år tidligere, da hun så vidt var begynt på puberteten. De får barn, men García Márquez greier ikke å brødfø dem, så han må ta seg jobb med å redigere dameblader. Mannen, som nærmer seg 40 år, er i ferd med å gi opp skrivingen. Så løsner det plutselig: Macondo kan ikke være, som det har vært til nå, et symbol på hans egen, lille verden. Ikke en gang et symbol på Colombia. Det må være et Latin-Amerika i mikrokosmos. Familien er på vei til en etterlengtet ferie i Acapulco. Han snur, selger bilen og skriver ”Hundre års ensomhet” i løpet av et inspirasjonsrush på 18 måneder. En annen versjon av historien forteller at familien fullførte ferien og at han skrev boka på ett år. Det tok i hvert fall 30 000 sigaretter å skrive den. Og kona måtte pantsette kjøleskapet.

Gabriel García Márquez er i dag en av verdens mest folkekjære forfattere. Han leses av mennesker fra ulike sosiale lag, i motsetning til en rekke andre nobelprisvinnere, som kun dyrkes av eliten. Gabo, som han gjerne kalles, har vært Latin-Amerikas fremste identitetssamler de siste 40 årene. Han er en megakjendis med store kjendisvenner; Bill Clinton, Francois Mitterand, Fidel Castro. Minst én av disse tre vitner riktignok om at hans politiske gangsyn ikke alltid har vært på høyden med hans litterære teft. Økonomisk sans har han til gjengjeld. Han eier syv luksushjem i fem forskjellige land, og takker gjerne nei til et halvtimes intervju, selv om det lokkes med 50 000 dollar. Hans litterære arv kan ikke overvurderes. ”Hundre års ensomhet” er en merkestein i latinamerikansk litteratur, men også den første virkelig globale romanen, ifølge Gerald Martin. Han avslutter med å skildre Gabriel García Márquez’ 80-årsdag 26. mars 2007. Flere tusen mennesker deltar i festlighetene, deriblant Bill Clinton, den spanske kongen og fem colombianske eks-presidenter. I sin takketale snakker García Márquez om sine mange år som fattig, ukjent og desillusjonert. Etterpå tar han sin biograf til side og sier: ”Jeg er glad du var tilstede, så kan ingen etterpå komme og si at dette bare er noe vi har diktet opp.”
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Memoarer eller roman?
Gabriel García Márquez’ memoarbok minner om en roman.
Skillet mellom ”liv og poesi” er ofte utvisket i Marquez’ verden, noe han selv bekrefter i memoarboka ”Leve, for å fortelle”, som blant annet forteller kjærlighetshistorien mellom moren og faren nærmest identisk som i ”Kjærlighet i koleraens tid”. Da memoarboka utkom i 2002, ble det sagt at den skulle etterfølges av to andre. Siden har han erklært at han har sluttet å skrive, mens våren 2008 ble det opplyst at han snart er ferdig med en ny kjærlighetsroman. García Márquez begynte å skrive på memoarene sine etter at han fikk en kreftdiagnose i 1999.

Notis II: Den siste? ”Alle mine triste horer” er Gabriel García Márquez’ siste roman.
Den handler om en 90 år gammel mann som aldri har hatt sex med andre enn horer, og som til sin bursdag ønsker seg en 14-åring. Det er mulig García Márquez drev research til denne romanen allerede som ung. Hans sexdebut var på et horehus og han ble lurt dit av sin far. Etterpå følte han seg voldtatt. Siden ble det en vane, og han frekventerte horehus fram til han giftet seg i 1958. Midt på 1950-tallet bodde han på et bordell i ett år. Biograf Gerald Martin antyder at ”Alle mine triste horer” trolig er García Márquez’ siste verk.

Gerald Martin:
“Gabriel García Márquez. A life”
Bloomsbury Publishing