Den andre Robert Capa

Hun er kjent som kjæresten til verdens beste krigsfotograf, Robert Capa. Men nå er fotograf Gerda Taro i ferd med å tre ut av hans skygge for godt. Det gjør hun som Robert Capa.

Stian Bromark, Dagbladet
Robert Capa regnes for å være tidenes fremste krigsfotograf. ”Den fallende soldat”, tatt under Den spanske borgerkrigen, er et av fotohistoriens mest kjente bilder. Mindre kjent er det at Robert Capa var et pseudonym for André Friedmann (1913-1954). Enda mindre kjent er det at Robert Capa i en periode også var et pseudonym for Gerda Taro, som egentlig het Gerda Pohorylle (1910-1937). Bak enhver stor mann, står det en enda større kvinne. Det vet alle.
I 1937 dør hun. Året etter utgir han deres bilder i bokform, men tar seg ikke bryet med å fortelle hvilke bilder som er tatt av hvem. Gerda Taro er i ferd med å bli visket ut av historien.

Slik har hun vært lenge. Utvisket. Hennes jødiske familie overlevde ikke første halvdel av 1940-tallet og dermed var det heller ingen som kunne forvalte arven, fotografiene. Dessuten døde Taro på jobb under Den spanske borgerkrigen, og den stod ikke spesielt høyt i kurs i Vesten under Den kalde krigen, fordi kommunistene var helter i kampen mot fascistene i Spania. Den første ordentlige biografien om henne, kalt ”Gerda Taro”, ble skrevet av tyske Irme Schabers i 1994. Den ble først utgitt på engelsk i 2007, i forbindelse med at den første store utstillingen av Taros bilder ble arrangert i New York. Katalogen inneholdt tre hundre bilder man er sikker på stammer fra henne. Nylig åpnet den første utstillingen av hennes bilder i Europa, nærmere bestemt i London. Og nå foreligger en ny biografi på engelsk, skrevet av franskmannen Francois Maspero, med tittelen ”Out of the Shadows. A Life of Gerda Taro”. Begge argumenterer overbevisende for at Gerda Taro burde trekkes fram fra bak kameraet og inn i blitzlyset.

I Alex Kershaws Robert Capa-biografi ”Blood and Champagne” kan vi lese om ”mannen som oppfant seg selv”. I virkeligheten er det hun som oppfinner ham. Gerda Pohorylle vokser opp i en solid, jødisk middelklassefamilie i Stuttgart, Tyskland, mens André Friedmann kommer fra en økonomisk ustabil, jødisk familie i Budapest, Ungarn. Begge flykter til Paris på begynnelsen av 1930-tallet for å unngå nazismen og for å realisere seg selv. I september 1934 søker Friedmann etter en modell til en reklamekampanje for et sveitsisk forsikringsselskap, og valget faller på Ruth Cerf. Hun kjenner til Friedmanns rykte som skjørtejeger, og tar derfor med seg sin beste venninne som anstand, Gerda Pohorylle. Friedmann forfører ikke Ruth, som forventet, men Gerda. Muligens er det omvendt. Hun er vakker, intelligent og kjent for å legge under seg mannfolk, hvis de er behagelige å ligge på. To menneskeforbrukere har funnet hverandre.

Det er hun som forvandler ham til den selvsikre dandyen vi kjenner fra myten. Til gjengjeld lærer han henne alt om fotokunsten. Hennes sekretærjobb i fotobyrået Alliance Agency sikrer dem en leilighet og et utagerende caféliv, omgitt av lovende emner som Henri Cartier-Bresson, Walter Benjamin, Arthur Koestler og Willy Brandt. Det er ingenting i veien med ambisjonene til disse menneskene. André Friedmann drømmer om å bli rik, berømt, fascinerende – og amerikansk. Gerda svarer: Ja, hvorfor ikke? På begynnelsen av året 1936 kommer hun opp med dette geniale markedsføringsstuntet: Freidmann tar bilder, og hun selger dem til byrået hun jobber i. Siden denne Robert Capa er en verdensvant og erfaren amerikansk fotograf, kan han ta tre ganger så høy pris for sine fotografier. Snart tar de begge bilder under dette navnet, selv om Gerda Pohorylle på samme tid skiftet sitt eget navn til Gerda Taro. Skifter de navn for å skjule sin jødiske identitet? Det kan ha vært noe av beveggrunnen, men de gjør det vel så mye for å tjene penger. Og for å ha det moro.

Sommeren 1936 blir fotografkjæresteparet sendt til Spania, der de snart får selskap av andre kamplystne intellektuelle som Ernest Hemingway, John Dos Passos, George Orwell, Louis Aragon, Ilya Ehrenburg, Pablo Neruda og André Malraux. Gerda og André drar fra Paris til Barcelona sammen med kollega David ”Chim” Seymour, bevæpnet med et Rolleiflex og et Leica. Det er denne borgerkrigen som er fødselsøyeblikket for den verdensberømte fotografen Robert Capa. Bildet ”Den fallende soldat” er omdiskutert. Ser vi en mann som blir skutt eller er døden iscenesatt? Biograf Masperos vier plass til spørsmålet om hvem som har tatt bildet. Trolig er det André Friedmann, men ifølge Seymour – som var tilstede og i 1947 en medgrunnlegger av det legendarisk fotobyrået Magnum – er det høyst usikkert. Det kan ha vært ham selv, Friedmann eller Taro. Det var ikke så viktig på det tidspunktet. Bildet ble først berømt en stund senere, da Life og Paris Soir trykket det opp som illustrasjon til en tekst av Antoine Saint-Exupéry.

I nesten ett år knipser de i Spania. Fra februar av er bildene kreditert Capa et Taro. Fra mai trykker internasjonale aviser fotografier av fotograf Gerda Taro. Hun vil stå på egne ben. Men så, i juli, på vei tilbake fra frontlinjen, blir bilen hun sitter i påkjørt av en russisk tanks på avveie. Freidmann er et annet sted, i Paris, på vei til Kina. På sykehuset blir hun operert, men til ingen nytte. Hun spør etter sitt kamera og en sigarett, før hun trekker pusten for siste gang. Begynnelsen er slutten.

Når var Robert Capa én og når to? Det er uråd å vite. Ved noen tilfeller har de fotografert samme motiv. Biograf Maspero gjør en kvalifisert gjetning basert på hvilket kamera de gjerne brukte, og konkluderer med at Taros fotografier er mer reflekterte og harmoniske, mens Capas er røffere og mer spontane i uttrykket. I en blindtest ville ni av ti sagt at hennes bilder var best, mener han. Det sier noe om hva slags fotokunstner verden gikk glipp av sommeren 1937. Robert Capa gjorde aldri noe forsøk på å klargjøre hvem som tok hvilke bilder før han tråkket på en landmine i 1954. Gerda Taro var et vondt minne for ham. Han fridde til henne, men hun avviste forespørselen. Hun ville være friere enn den frie.

Gerda Taro regnes for å være den første kvinnelige krigsfotografen. Det stemmer ikke helt, siden hun dekket borgerkrigen sammen med i hvert fall to andre kvinnelige kolleger, ungarske Kati Horna og italienske Tina Modotti. Men hun var den første kvinnelige krigsfotografen som døde ved frontlinjen. Gerda Taro var en banebryter innen faget, og et feministisk ikon. Hun lærte seg guttas spill før gutta skjønte at de spilte. Kvinnebedårer Robert Capa møtte sin overmann i kvinnen Gerda Taro. Hun opprettet aliaset Robert Capa, gikk inn i det som lærling og kom ut igjen som fullbåren krigsfotograf, nå under navnet Gerda Taro. I 60-70 år har hun vært glemt. Ordene på hennes gravmonument i Père Lachaise-kirkegården i Paris, laget av den sveitsiske kunstneren Alberto Giacometti, er nå nesten utvisket. Det skjer altså samtidig med at hun på nytt er i ferd med å skape seg et navn. Først som Robert Capa, deretter som Gerda Taro.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Notis I: Slik er krig
Hva har Capa og Taro med Irak anno 2008 å gjøre?
Det forsøker Barbican Art Gallery i London å besvare i disse dager. 17. oktober åpnet tre utstillinger samtidig: Én med Robert Capa, der man kan se fotografier og dokumenter som aldri er stilt ut før. Den andre er viet Gerda Taro, og det er første gang hennes bilder er stilt ut i Storbritannia. Den tredje viser fram nyere fotografier fra den siste Irak-krigen. Hensikten med de tre parallellutstillingene er å vise likheter og forskjeller i krigsdekningen, før og nå. Fotografiene stilles ut fram til 25. januar.

Notis II: En ulykke?
Ble Gerda Taro drept av kommunistene?
Det spurte nylig den britiske journalisten Robin Stummer i magasinet New Statesman. Han støtter seg blant annet på Taros tyske biograf og tidligere kansler Willy Brandt. Sistnevnte deltok også i Den spanske borgerkrigen. Begge antyder at Taro ble drept fordi hun var for lite Moskva-lojal. Hun tok trolig bilder som viste at kommunistene tapte terreng på et kritisk tidspunkt da de hadde behov for å framstille et nederlag som seier. Kameraet hennes ble aldri funnet.