I seng med fienden

Brutale beretninger fra et fortrengt kapittel i europeisk
krigshistorie.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
I krig og kjærlighet er alt lov. Hva med kjærlighet i krig? Helt akseptabelt, så lenge du holder deg til dine egne. Foretrekker du en av de andre, blir du utstøtt. Du risikerer å bli snauklippet, få tegnet hakekors i panna og bli dratt gjennom gatene halvnaken til allmenn spott og spe. Bare spør et ukjent antall norske kvinner, kjent under skjellsordet «tyskertøser». Deres kropp var nasjonens eiendom. Privatlivet en politisk ytring.

Polemisk
Temaet provoserer, og det er lite som taler for at tysk-norske Ebba D. Drolshagens bok «De gikk ikke fri» vil dempe gemyttene. Hun har snakket med kvinner fra ulike europeiske land, hvori opptatt Norge, som føler seg brennemerket som landsforrædere og horer. Det er en rystende, harmdirrende og dyptpløyende rapport fra krigens mørke skygger, som strekker seg langt inn i vår opplyste samtid. Drolshagens engasjement vises i hver setning. Her får du både et historieverk og en debattbok til prisen av én. Det heter for eksempel at det norske Hjemmefrontmuseets «framstilling av krigshistorien er så ensidig at man nesten kan kalle det en forvrengning».

Verdighet
Drolshagens blikk er todelt: På den ene siden vurderer hun handlingene til datidas menn og kvinner etter 1940-tallets moralske normer, på den annen side bruker hun feminismens moderne frigjøringsretorikk for å sette oppgjøret i relieff. På 1940-tallet ble kvinnen betraktet som mannens (og nasjonens) eiendom. Hennes seksualitet var ikke noe hun kunne gi bort. Når da en norsk, ung kvinne ikke bare tok friheten i egne hender, men også valgte en mann fra den andre siden, utførte hun et dobbelt svik. Den norske mannen ble dobbelt ydmyket. Hennes valg kunne ikke ha noen annen forklaring enn at hun var en pelskledd nazihore full av ekle kjønnssykdommer. Forfatterens uttalte målsetting er å gi disse kvinnene verdigheten tilbake. Som kvinner.

Verstinger
I Norge burde Drolshagens bok vekke debatt. Vi er komfortable med forestillingen om at vi er best i test, men det sprer ikke akkurat selvtillit å få vite at vi også var Europa-mestere i å være brutale mot forsvarsløse kvinner. Gjennom Radio London kunne man høre denne appellen våren 1941: «Og de kvinner som ikke vil regnes til de prostituerte, skylder de beste og sunneste krefter i det norske folk å holde seg borte fra moralsk og fysisk nedverdigelse». I Trøndelag ble engelske kondomer med tysk språk innsatt med kløpulver. Sabotasje på sitt mest effektive. Drolshagen kaller det «en skandale» at ingen historiker i Norge på en seriøs måte har forsøkt å finne ut hvor mange kvinner som ble internert i leire i 1945. Tallet nå varierer mellom 3000 og 5000. Hvor mange «tyskertøser» det var totalt, er også usikkert. Drolshagen nevner både tallet 40 000 og 80 000.

Generaliserende
«De gikk ikke fri» vil nok være en øyeåpner for mange. Den er polemisk, men også veldokumentert. Følelsesladet, men analytisk kvass, selv om Drolshagen tidvis blir i overkant psykologiserende og generaliserende om kjønn. Det heter for eksempel at «makt er som kjent et afrodisiakum. Det øker mannens tiltrekningskraft, gjør ham mer sexy.» Og dumme, blonde og villige kvinner er like opphissende, som kjent? Noen vil sikkert savne et mer utfyllende bilde av krigens lidelser og nazismens råskap, som forklaring på hvorfor hevnen ble som den ble. Men det får man finne i alle de andre krigsbøkene på markedet for tida. Denne handler om forelskede kvinner.

«De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater»
Ebba D. Drolshagen
Oktober