Krig og eventyr
To klassiske Max Manus-bøker utgis nå på nytt. Historieskrivning eller røverhistorier?
Stian Bromark, Dagbladet
Jeg har en “ualminnelig levende fantasi”, skriver Max Manus i ”Det vil helst gå godt” (1945) og ”Det blir alvor”(1946), som i disse dager utgis i ett bind. Max Manus’ sentrale posisjon som fallskjermjeger, sabotør, spion og agitator i motstandskampen har gjort ham til en verdifull kilde for historikere. Samtidig er bøkene av det samme stoffet som myter, eventyr og helteepos lages av. Max Manus er en begavet historieforteller. Her er det dramatikk og suspens som i en spenningsroman. Men tonen er også eplekjekk og skrytete, som om anekdotene gjenfortelles sent en fuktig barkveld. Bøkene minner i det hele tatt om gode, gamle røverhistorier.
I ”Det vil helst gå godt” forteller Manus om sin lange loffetur rundt i Latin-Amerika. Der opplever han en rekke ”utrolige eventyr”, som skriver. Det er eventyr som, ifølge anmelder Hans Heiberg i 1946, ”ikke engang virket særlig sannsynlig”. Det er slagsmål, sanseløs drikking og skjønne kvinner. Og mer drikking: ”Vi trampet og gikk i to måneder over pampasen, hadde små eventyr med skjønne senoritas med barter, drakk vidunderlig vin i Rio Negro-dalen og jaktet på puma med revolver i Andesfjellene”.
Senere melder Manus seg til tjeneste i Vinterkrigen, og blir sendt av gårde til Finland med hornmusikk og dårlige taler. ”Det var en ganske vidunderlig følelse å bli dyrket som en helt”. Når han kommer hjem igjen i april 1940, er Norge okkupert av tyskerne. Han griper til våpen, men må snart gå under jorda. ”Vi var amatører i alt, men hadde spiriten. Alt var i grunnen moro den gangen”. Så starter et to år langt utenlandsopphold, en reise som går fra Sverige via Sovjetunionen til Nord-Afrika, og derfra til Storbritannia. I Stockholm møter han mange storskrytende ”hjemmefrontledere”. I Odessa er kvinnene usedvanlig vakre og høyreiste, og med ”den flotte bysten som en ellers bare ser hos kvinnene i Mexico og Cuba”.
Så nærmer han seg Østen, og da kryper orientalisten ut av flaska. I Istanbul er det fest: ”Bananlikør, tyrkisk kaffe og vannpipe, samt et par lekre småpiker som vrikket i vei til sin klagende tam-tam-musikk, hva mer kan en trett nordens kriger forlange”. I Port Said er han konstant beruset, hvilket kanskje kan forklare de noe pussige utsagnene: Pyramidene er ”nesten like imponerende som rådhuset i Oslo”, får vi vite. I ørkenen støter han på et harem, og det er akkurat som å tråkke inn i en hønsegård. Så sitter de på med en sykkeldrosje, ”som ble trukket av noen kolossale negere som var krigsmalt og utspjåket som fa’en selv, med svære, vaiende fjærpryd”.
Max Manus er ikke blottet for selvinnsikt og forteller at han, og andre nordmenn han møter, har det med å overdrive og skryte: ”Det var ofte svært vanskelig for oss å holde kjeft, jeg antar at det er en nasjonal egenskap hos oss dette at vi har så vanskelig for å bevare en hemmelighet for oss selv.[…] Det er akkurat som med å skryte, det er ofte ille hvordan vi skryter av all ting.[…] Vi overgikk hverandre i fantastiske heltegjerninger og snakket om fallskjermhopping, som om vi aldri skulle ha gjort annet. Vi var i det hele tatt fa’en til karer”.
Ingen betviler Max Manus’ vilje og evne til å stikke kjepper i hjulene på den tyske krigsmaskinen, men han var like talentfull som iscenesetter av sin egen mytologi, spesielt i ”Det vil helst gå godt”. I første bind framstår Max Manus som ”den dristige piraten som opplever eventyr”, mens han i oppfølgeren er ”den trenede partisan som gir leserne del i sin sakkunnskap”, for å bruke Heibergs ord. Symptomatisk nok er han mest fantasifull i de anekdotene som vanskelig lar seg etterprøve, enten fordi han var alene eller fordi vitnene var døde da bøkene utkom. Det siste er i seg selv en indikasjon på at krigen ikke bare var et harmløst eventyr. Historikerne får vurdere Max Manus’ troverdighet. Den jevne leser kan vende seg til bøkene med en forventning om få servert spennende anekdoter og saftige skrøner, i den gode fortellingens tjeneste, og i forvissning om at de i grove trekk er basert på faktiske hendelser.
Stian Bromark, Dagbladet
Jeg har en “ualminnelig levende fantasi”, skriver Max Manus i ”Det vil helst gå godt” (1945) og ”Det blir alvor”(1946), som i disse dager utgis i ett bind. Max Manus’ sentrale posisjon som fallskjermjeger, sabotør, spion og agitator i motstandskampen har gjort ham til en verdifull kilde for historikere. Samtidig er bøkene av det samme stoffet som myter, eventyr og helteepos lages av. Max Manus er en begavet historieforteller. Her er det dramatikk og suspens som i en spenningsroman. Men tonen er også eplekjekk og skrytete, som om anekdotene gjenfortelles sent en fuktig barkveld. Bøkene minner i det hele tatt om gode, gamle røverhistorier.
I ”Det vil helst gå godt” forteller Manus om sin lange loffetur rundt i Latin-Amerika. Der opplever han en rekke ”utrolige eventyr”, som skriver. Det er eventyr som, ifølge anmelder Hans Heiberg i 1946, ”ikke engang virket særlig sannsynlig”. Det er slagsmål, sanseløs drikking og skjønne kvinner. Og mer drikking: ”Vi trampet og gikk i to måneder over pampasen, hadde små eventyr med skjønne senoritas med barter, drakk vidunderlig vin i Rio Negro-dalen og jaktet på puma med revolver i Andesfjellene”.
Senere melder Manus seg til tjeneste i Vinterkrigen, og blir sendt av gårde til Finland med hornmusikk og dårlige taler. ”Det var en ganske vidunderlig følelse å bli dyrket som en helt”. Når han kommer hjem igjen i april 1940, er Norge okkupert av tyskerne. Han griper til våpen, men må snart gå under jorda. ”Vi var amatører i alt, men hadde spiriten. Alt var i grunnen moro den gangen”. Så starter et to år langt utenlandsopphold, en reise som går fra Sverige via Sovjetunionen til Nord-Afrika, og derfra til Storbritannia. I Stockholm møter han mange storskrytende ”hjemmefrontledere”. I Odessa er kvinnene usedvanlig vakre og høyreiste, og med ”den flotte bysten som en ellers bare ser hos kvinnene i Mexico og Cuba”.
Så nærmer han seg Østen, og da kryper orientalisten ut av flaska. I Istanbul er det fest: ”Bananlikør, tyrkisk kaffe og vannpipe, samt et par lekre småpiker som vrikket i vei til sin klagende tam-tam-musikk, hva mer kan en trett nordens kriger forlange”. I Port Said er han konstant beruset, hvilket kanskje kan forklare de noe pussige utsagnene: Pyramidene er ”nesten like imponerende som rådhuset i Oslo”, får vi vite. I ørkenen støter han på et harem, og det er akkurat som å tråkke inn i en hønsegård. Så sitter de på med en sykkeldrosje, ”som ble trukket av noen kolossale negere som var krigsmalt og utspjåket som fa’en selv, med svære, vaiende fjærpryd”.
Max Manus er ikke blottet for selvinnsikt og forteller at han, og andre nordmenn han møter, har det med å overdrive og skryte: ”Det var ofte svært vanskelig for oss å holde kjeft, jeg antar at det er en nasjonal egenskap hos oss dette at vi har så vanskelig for å bevare en hemmelighet for oss selv.[…] Det er akkurat som med å skryte, det er ofte ille hvordan vi skryter av all ting.[…] Vi overgikk hverandre i fantastiske heltegjerninger og snakket om fallskjermhopping, som om vi aldri skulle ha gjort annet. Vi var i det hele tatt fa’en til karer”.
Ingen betviler Max Manus’ vilje og evne til å stikke kjepper i hjulene på den tyske krigsmaskinen, men han var like talentfull som iscenesetter av sin egen mytologi, spesielt i ”Det vil helst gå godt”. I første bind framstår Max Manus som ”den dristige piraten som opplever eventyr”, mens han i oppfølgeren er ”den trenede partisan som gir leserne del i sin sakkunnskap”, for å bruke Heibergs ord. Symptomatisk nok er han mest fantasifull i de anekdotene som vanskelig lar seg etterprøve, enten fordi han var alene eller fordi vitnene var døde da bøkene utkom. Det siste er i seg selv en indikasjon på at krigen ikke bare var et harmløst eventyr. Historikerne får vurdere Max Manus’ troverdighet. Den jevne leser kan vende seg til bøkene med en forventning om få servert spennende anekdoter og saftige skrøner, i den gode fortellingens tjeneste, og i forvissning om at de i grove trekk er basert på faktiske hendelser.
posted by Stian Bromark | 2:45 p.m.
<< Home