Tortur til ære for kamera

Et puslespill av groteske fotografier satt sammen til meningsfull, elegant og viktig litteratur.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
I begynnelsen var bildene: Av mannen med hetta over
hodet, kledd i en hjemmesnekret teppeponcho. Av den unge
kvinnen som holder en fange i bånd, som om hun lufter en
bikkje. Av sju nakne menn, slengt oppå hverandre, en
sammensunket, menneskelig pyramide. I slutten av april 2004
ble disse fotografiene fra Abu Ghraib-fengselet offentliggjort
på tv-programmet «60 Minutes». USA opplevde sitt svarteste
øyeblikk så langt i Irak-krigen. De symbolmettede bildene
overlot ikke mye til fantasien, i det internasjonale
samfunnets øyne: USA bekjempet terror med terror.

Vitnene
Hvem tok disse bildene, og hvorfor? Hva slags mennesker
fotograferer seg selv mens de begår forbrytelser? Var de klar
over at de trådte over til den andre siden? Hvordan - og
hvorfor - ble bildene lekket til pressen? Disse spørsmålene
stilles i journalist Philip Gourevitch og filmskaper Errol
Morris' rapport fra Iraks mest beryktede fengsel og
torturkammer. Spørsmålene springer ut av tilværelsens
gråsoner, og kan bare besvares med uklarhet og tvisyn. Det er
stoff for eksistensialister. Som en av vokterne sier det i
ettertid: «Hvis man skulle skrive ei bok om det, måtte det bli
en roman, for ingen ville trodd på noe av den jævelskapen. Jeg
var der, og selv ikke jeg tror på det.» Men vi tror på det,
fordi vi har sett bildene. Ingen bilder, ingen forbrytelser.
«Stående ordre» er ingen roman, men en litterær
dokumentarberetning med betydelige kvaliteter.
Gourevitch/Morris har skapt et fortettet drama ut av utallige
rapporter og intervjuer med soldater, slik at man underveis
nærmest kjenner på kroppen den klaustrofobiske, stinkende og
destruktive atmosfæren som etter hvert kom til å prege Abu
Ghraib.

Planlagt
Fortellerstemmen preges ikke av indignert patos, men av en
analytisk, konstaterende prosa, som står i grell kontrast til
galskapen i fotografiene. Djevelen skjuler seg i detaljene,
også her. At soldatene kler fangene nakne og trer rosa
dametruser over hodene deres, er forunderlig nok, men det gjør
enda større inntrykk å få vite at det amerikanske forsvaret
har gått til innkjøp av kasser med slike rosa truser.
Nedverdigelsen er planlagt og satt i system, sanksjonert og
akseptert fra oven.
Omtrent halvveis henvender fortellerne seg til leseren: «Hvis
du har kommet helt hit i denne avskyelige historien, føler du
nok behov for en pause nå (..) et avbrekk hvor rettferdigheten
endelig bryter inn i historien, eller bare et lite glimt av
godhet (..) Men du vil vel helst høre sannheten? For det
finnes ingen slik lindring eller trøst i denne historien.»

Dyster lesning
«Stående ordre» er dyster lesning. En lykkelig slutt må
oppsøkes andre steder. Fotografene og soldatene på bildene
blir straffet, men ingen med ansvar og myndighet. Du skal
heller ikke forvente svar på spørsmålene ovenfor. Bare
antydninger, hypoteser, sannsynligheter. I en roman kunne man
konstruert plausible beveggrunner, men i virkeligheten er det
ingen som vet. Det bare ble sånn. Og tre av fire mishandlede
fanger i Abu Ghraib var uskyldige.

Philip Gourevitch/ Errol Morris
«Stående ordre. På innsiden av Abu Ghraib»
Gyldendal Arena
Oversatt av Lisa Vesterås
Forord av Bernt Hagtvet