En ode til Kong Vinter

Hvorfor er det ingen forfattere som lovprisen naturen lenger?

Stian Bromark, Dagbladet
Hvor har det blitt av alle bondepoetene, spurte forfatter og
journalist Ben Myers i avisa The Guardian nylig.
Utgangspunktet var 250-års jubileet for den skotske
nasjonalskalden Robert Burns (1759-1796), som jobbet i åkeren
på dagtid og skrev sine romantiske dikt på natta. I Norge kan
vi spørre likedan, men gjerne utvide spørsmålet: Hvor er det
blitt av alle naturlyrikerne, som skriver i tradisjonen fra
romantikere som Henrik Wergeland eller modernister som Rolf
Jacobsen? Eller i romanform, for den saks skyld, av Mikkjel
Fønhus' støpning? Det er ikke akkurat som om vi verken har
bondegårder eller natur i Norge anno 2009.
Nå trenger ikke svaret å være komplisert: Den rådende
postmoderne tidsånden har skjøvet skogen, blomstene og biene i
bakgrunnen til fordel for metaforer hentet fra den urbane og
populærkulturelle sfæren. Det som skal utforskes er
identitetsforvirring, fremmedgjøring og fragmentering, og da
egner mennesker og byer seg bedre som hovedpersoner og miljøer
enn elger og fjelltopper.

Dette betyr ikke nødvendigvis at naturinteressen er mindre
blant folk flest eller potensielle bokkjøpere. Kanskje tvert
imot, hvis man skal dømme etter de siste åras voksende
interesse for fjellvandring, ekstremsport og hagedyrking. Det
ser bare ut som om vi i dag foretrekker å lese om den slags i
sakprosabøker. Lars Monsen kan i hvert fall underskrive på
dét. Likeledes forlag som utgir polarlitteratur. Eller Bjørn
Gabrielsen, som forsøkte å sjølberge seg gjennom vinteren i en
skogshytte («Veien ut», 2006), for å nevne et lite utvalg. Det
kan kalles et framskritt, siden naturromantikk har hatt en
tendens til å bli mer kvalmende i dikt enn i faglitteratur.

Et glitrende eksempel på det, er en fersk britisk utgivelse
som synes å være utgitt med tanke på norske forhold akkurat
nå: «The Snow Tourist. A search for the world's purest,
deepest snowfall», av avisredaktør og vinterentusiast Charlie
English. Det er en velskrevet, kunnskapsmettet og
underholdende bok, selv for oss som helst så at det var
tropenetter i Norge året rundt. Utgangspunktet for londoner
Charlie English er en dyp lengsel etter, og kjærlighet til,
snøen. Han vil flytte til mer landlige omgivelser, men det vil
ikke kona og de tre ungene. Kompromisset er at han får lov til
å dra på en lengre ekspedisjon, på jakt etter den vakreste
snøen i verden, fra Alaska til alpene.

English viser at naturen, i dette tilfellet snøen, fortsatt
evner å spille på hele det menneskelige følelsesregistret.
Snø, for mange, forbindes med skjønnhet og glede, men også med
risiko og død. Barndom og nostalgi, men også irritasjon og
stress, som innbyggerne i et lammet London nylig erfarte.
Snøjakten tar ham ikke til Norge, men han vier plass til
Fridtjof Nansens ekspedisjon over Grønland i 1888 og hans
refleksjoner omkring samer, snø og ski. I «The Snow Tourist»
får du vite alt du trenger å vite om snø, og mer til. Den
inneholder en håndbok med snodige fakta og lister over tidenes
beste snøfortellinger, snøfall, snøkunstverk, etc. Visste du
at det falt rosa snø i Colorado 9. januar 1932? Blå snø i New
York januar 1955? At det snødde i Sahara-ørkenen 18. februar
1979?

Charlie English blir kurert for sin eventyrlyst, i møte med en
overivrig fjellklatrerinstruktør som presser ham urimelig høyt
og langt ut mot kanten av stupet. Han vil hjem, til ungene,
kona, og det trygge, forutsigbare livet i byen. De flytter
ingen steder.
English avslutter med et Nansen-sitat. Vår polarhelt hevdet at
skigåing, gjerne i total ensomhet på vinterhvit snø i urørt
naturidyll, visker ut sivilisasjonen fra våre tanker. I dag
kan man oppnå akkurat det samme ved å tilbringe to timer foran
tv-en en lørdag formiddag.