De sa han ikke kunne gjøre det…

En innsiktsfull, sober og nervepirrende (faktisk) analyse av Obamas vei til Det hvite hus.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
På tampen av valgkampen ble det gjort et siste krampaktig forsøk på å sverte Barack Obama: Fra konservativt hold ble det sendte ut en skremselsvideo av Obamas gamle pastor, Jeremiah Wright, beryktet for å ha erklært at USA kunne klandre seg selv for 11. september. Newsweek ville gjerne ha en kommentar fra Obama, og fikk dette svaret tilbake fra en fremstående rådgiver: ”Zzzzzzzzzz”.

Drama
Denne selvsikre replikken er illustrerende for ”Obama-no-drama”-kampanjen. Det inntrykket får man stadfestet etter å ha lest denne enestående bak kulissene-historien, skrevet av en gruppe medarbeidere fra magasinet Newsweek. Journalistene fikk være fluer på veggen under valgkampen mot et løfte om ikke å publisere noe før vinneren var utropt. Barack Obama er hovedpersonen i denne storpolitiske feiden, men mye plass er også viet livet bak scenen hos rivalene, Hillary Clinton og John McCain. Et trekantdrama, om man vil, der personen med mest karakterstyrke til slutt kan glise bredest. De store linjene er kjent fra dagspressen, men de ørsmå detaljene og de illustrerende anekdotene bidrar til å kaste nytt lys over aktørenes skavanker og slagkraft – og drivkraft. Newsweeks team sender ros og ris i øst og vest, men enten har de en svakhet for Den ene, eller så er USAs nye president simpelthen perfekt.

Spillet
Hovedfokuset er valgkampstrategi: Kløktige og mindre lure utspill, samspillet – om man vil – mellom de ulike aktørene, hvordan de reagerer på motpartens trekk, skittkastingen, valg av visepresident, de tv-overførte debattene, kunsten å holde en tale, kunsten å fenge grasrota, kunsten å tro på det du gjør og stå for det du sier – i det minste overbevise velgerne om at du er bunnsolid treverk. Obama gjør alt riktig. Han nedlater seg ikke til å bedrive gjørmebryting, selv om konkurrenten er aldri så yppete. Når det blåser som barskest, står han stille til vinden har løyet, pønsker på hvor veien bør gå herfra, og spaserer dit hen, med stoisk ro. Det irriterer McCain-leiren grønn. De hisser seg mer og mer opp, forsøker alle mulige sprell for å vippe Obama av pinnen, men McCain framstår bare som vinglete, irritert og ute av kontroll. Lite presidentaktig.

Rakrygget
Boka ”Yes we can” har opplagt en avsender, men den/de er oppsiktsvekkende fraværende, som om det faktisk er en samfunnsinteressert veggflue som muntrer opp offentligheten med hemmeligheter fra en lukket krets. Snarere er dette tradisjonell, politisk reportasjejournalistikk på sitt mest amerikanske, det vil si sitt ypperste, hvor det allvitende, objektive Vi subtilt redigerer aktørenes bevegelser og taletid. Vi får nærgående karakterskildringer, hvor spesielt John McCain overrasker positivt. Flere ganger får han sjansen til, og blir anbefalt av sine nærmeste medarbeidere, å slå til under beltestedet, for eksempel ved å appellere til hopens mest grumsete instinkter: Hudfarge. Han gjør det ikke. Han vil gå ned med humøret på topp og flagget like høyt.

Floskel
”Yes we can” er en innsiktsfull leseropplevelse, men det er vanskelig ikke å la seg distrahere av tittelen. Bagatell, ja, men likevel symptomatisk for tidas vekkelsesstemning. Originaltittelen er ”A long time coming”, som forståelig nok ikke ble mottatt med begeistring av det norske forlaget. Men “Yes we can”? I Obamas munn, i en spesifikk kontekst, funket det som et messiansk mantra, men det er et slagord som har fellestrekk med en elg i solnedgang og en australsk bumerang. Hverdagen kommer. Upopulære beslutninger må fattes. Skal vi bombe Iran? Yes we can! Skal vi drite i europeerne? Yes we can! Obamas seierstale, som forlaget har trykket opp som ekstrabonus, avslutter slik: ”Ja, vi kan. Takk. Gud velsigne dere, og måtte Gud velsigne Amerikas forente stater”.
Det er lov å håpe.


Evan Thomas/Newsweek:
Yes we can. Den amerikanske valgkampen og Barack Obamas historiske seier.
Cappelen Damm
Oversatt av Poul Henrik Paulsen