Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

13. mar. 2009

Hvis alle bare ikke var som meg

Hellas har mange minoriteter, men anerkjenner kun én av dem. Det bare er én mer enn for 2500 år siden.

Stian Bromark, Ny Tid
Vi har en tendens til å menneskeliggjøre samfunn, land og historien. Samkvem mellom stater blir gjerne beskrevet i metaforer av typen brorskap, vennskap eller naboskap. I vestlig historietradisjon kan man forstå Hellas som barndom, middelalderen som den forvirra ungdomstida, opplysningstiden perioden på universitetet, romantikken forelskelse og reproduksjon, mens modernismen er tida da individet blir voksent og modent. Hva så med samfunn bestående av majoriteter og minoriteter? Majoriteten er familien, så klart, men hva er minoriteten? En gjest? En au-pair? En tyv i natten?
Landet som var åstedet for sivilisasjonens fødsel, Hellas, kan muligens kaste lys over problemstillingen. De gamle grekerne hadde et uforsonlig syn på alle som ikke hørte hjemme i den greske familien, og ble av 1880-tallsideologene trukket fram som et forbilde i kampen for nasjonalismens framvekst – tegnet opp som en kontrast til Romerrikets mer kosmopolitiske utsyn. Hellas var ikke bare sivilisasjonens fødsel, men ble også framstilt som nasjonens fødsel. Det må ha vært inspirerende tale, for som en konsekvens av alle frigjøringskrigene (fra Det Osmanske riket – den syke mann i Europa), kan de siste hundre årene i Hellas betraktes som et vellykket renhetsprosjekt. Hellas er i dag mer etnisk homogent enn på lenge. De fleste muslimer er blitt utvekslet med Tyrkia. Unntaket er rundt 100 000 mennesker som hovedsakelig er bosatt i det området i nord som kalles Thrakia, og som er den eneste minoritetsgruppa Hellas anerkjenner.

Vest for Thrakia ligger imidlertid en annen region som stadig volder Hellas hodebry, nemlig greske Makedonia. Hellas benekter at det i det hele tatt finnes en tyrkisk og makedonsk minoritet i landet, noe FN i en fersk rapport ber dem om å slutte med. Makedonerne i Hellas får ikke praktisere sitt språk og sin kultur fritt, og de opplever ofte diskriminering og trakassering, ifølge FN-rapporten. På 1930-tallet ble det beordret at alle landsbyer, elver og fjell i greske Makedonia fikk greske, ikke makedonske, navn. Makedonere måtte også skifte sine etternavn, fra makedonske til greske. Likevel er de opprinnelige navnene fortsatt i bruk, og FN ber nå om at greske makedonere igjen skal få lov til å kalle seg hva de vil. Alle innbyggere i Hellas som flyktet under borgerkrigen (1946-49), ble fratatt sitt statsborgerskap og sine eiendommer. En lov fra 1982 gjør det klart at alle grekere som vil returnere, kan gjøre det. Men denne loven gjelder ikke for de som definerer seg som etniske makedonere.

FN-rapporten tegner et bilde av et Hellas som har et nokså umodent forhold til sine minoriteter. Det gjelder ikke bare tyrkere og makedonere, men også alle som snakker en slavisk dialekt som minner om de som snakkes i nabolandene, som i Bulgaria. Roma-minoriteten blir også systematisk diskriminert, ifølge rapporten.
Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia ønsker rapporten velkommen. Landet har lenge vært i konflikt med Hellas om området, dens innbyggere, retten til navnet og spørsmålet om hvorvidt Alexander den store var gresk eller makedonsk (en effektiv måte å gjøre ham liten på), og ser derfor rapporten som en seier for deres sak. Hellas framstår som en bølle som mobber Makedonia, for å holde oss til menneskelige metaforer. Problemet er bare at Makedonia er en vel så stor bølle mot sine egne etniske minoriteter. Hvem fortjener vår sympati da, når én og samme er offer og overgriper?

Det var med nasjonalismens framvekst at stater fikk et menneskelig ansikt. Det er på ett vis forståelig, siden det er mennesker som skaper både land, samfunn og historien. Men underveis fra individ til stat slår noe feil, noe som viser faren ved å humanisere et i utgangspunktet abstrakt system. Individer flest er tolerante, siviliserte og inkluderende. Stater er som regel det motsatte. Vi kan godt fortsette å gi land menneskelige karaktertrekk, men da bør vi samtidig innrømme at det er våre verste egenskaper som tas i bruk. Hellas er i så henseende fortsatt på bleiestadiet.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun