Orientalisten Hamsun
Hamsun mislikte jøder, men var betatt av muslimer
Stian Bromark, Dagbladet
Hamsunåret: Knut Hamsun foraktet jødene i Europas midte. Men andre «fremmede» folkeslag ble ikke nødvendigvis utsatt for samme mistenksomhet. Tvert imot var Hamsun, som sine forgjengere Voltaire, Goethe og Wergeland, betatt av østlig kultur. Den var et forbilde for Vesten, mente han. Dette synet preger hans to 1903-utgivelser, «I Æventyrland» og «Dronning Tamara».
På begynnelsen av 1900-tallet reiste Hamsun til Kaukasus og ble nyforelsket i Orienten, muslimer og det kulturelle mangfoldet. «Hvis han ikke er blit demoralisert av vesterlændinger», er orientaleren full av storhet, mente Hamsun. Han finner verdighet i hver eneste muslim han møter mellom handelsbodene: «Det kunde være indehavere av grøn turban vi kom til. De kunde ha gjort sine tre reiser til profetens grav, de hadde set Mekka, de var fromme og hellige, vi var så å si i fornemt selskap. Og her var værdigheten storslagen.» Få nordmenn nevner ordene verdighet, fornemhet og islam i samme setning i dag. Fordi sammenhengen ikke lenger finnes? Fordi muslimene har forandret seg? Eller vi?
I «I Æventyrland» reiser Hamsun til fremmede strøk, men føler seg «hjemme» i langt større grad enn under sin Amerika-reise noen år tidligere. Han sammenlikner ikke bare naturen i Kaukasus og Nordland, men også de to kulturene: «Vi skal ha fåt ganske mange av vore religiøse forestillinger fra de iranske folk. De gamle israelitter forblev ingenlunde åndelig upåvirkede av de omboende folkeslag, noget fik de fra Ægypten under opholdet der, noget fra Assyrien, Babylon, Persien».
Hamsun ble seinere en renhetsdyrker, men på reisa er det kulturmangfoldet som fascinerer ham. I Kaukasus lever folk fredelig side om side – jøder og armenere, tyrkere og arabere, tyskere og russere, persere og tatarer. I Tbilisi, Georgia, har Hamsun lest seg til, tales det hele 70 forskjellige språk. «Og her var alt fredelig, ingen hadde hast, østerlandenes ro hvilte over menneske.»
I «Dronning Tamara», en kjærlighetshistorie mellom en kristen dronning og hennes muslimske fange, skriver Hamsun også fordelaktig om muslimer. Tamara sier til sin muslimske venninne og tjener, Fatimat:
«Hør her hvad jeg gjorde for hans skyld i nat; jeg bad til Allah for ham at han vilde beseire min egen Gud. Jeg skjældte din profet ut at han ikke hadde gjort ham godt alle dager, men gjort ham til fange.»
Overfor Khanen gjør hun så det utenkelige: Kristne Tamara løfter sløret. Hun vil at han skal se henne. Elske henne slik hun elsker ham. Når Khanen blir drept, sørger Tamara og lover at hun aldri skal forsøke å omvende sine muslimske naboer og undersåtter med makt.
Hamsuns forhold til jødene er det skrevet rikelig om, men mindre om hans forhold til muslimer. Den danske forfatteren Carsten Jensen er et unntak, som i boka «Opprør mot tyngdeloven» (2002):
«Det han ble mest betatt av, var muslimene. […] Her blant muslimer følte han seg hjemme. Her var det gudshengivenhet, ro og verdighet. Muslimene minnet ham om bøndene i barndoms Nordland, som også var skjebnetro og forsto å lide og tåle uten protest. Så dro den norske Hamsun hjem til Kristiania, den moderne storbyen han hadde beskrevet i romanen Sult, og led av hjemlengsel etter muslimene i Kaukasus».
Hamsun var et barn av sin tid. Jødene representerte det urbane, det rotløse, det kosmopolitiske – en trussel mot det opprinnelige, den nasjonale egenarten. Østens åndelighet ble brukt som kontrast til Vestens materialisme. Østen var tradisjon, Vesten var overflatisk modernitet.
Det er begrenset hvor stor overføringsverdi disse 100 år gamle betraktningene har til dagens debatt om kristne og muslimer, men noe kan vi raske med oss: Hamsun søkte likhet der vi ofte fester oss ved forskjeller. Han så likheter på tvers av kulturer, slik at Nordland hadde flere likhetstrekk med Kaukasus enn Kristiania. Dessverre inkluderte han ikke jødene i dette fellesskapet.
Stian Bromark, Dagbladet
Hamsunåret: Knut Hamsun foraktet jødene i Europas midte. Men andre «fremmede» folkeslag ble ikke nødvendigvis utsatt for samme mistenksomhet. Tvert imot var Hamsun, som sine forgjengere Voltaire, Goethe og Wergeland, betatt av østlig kultur. Den var et forbilde for Vesten, mente han. Dette synet preger hans to 1903-utgivelser, «I Æventyrland» og «Dronning Tamara».
På begynnelsen av 1900-tallet reiste Hamsun til Kaukasus og ble nyforelsket i Orienten, muslimer og det kulturelle mangfoldet. «Hvis han ikke er blit demoralisert av vesterlændinger», er orientaleren full av storhet, mente Hamsun. Han finner verdighet i hver eneste muslim han møter mellom handelsbodene: «Det kunde være indehavere av grøn turban vi kom til. De kunde ha gjort sine tre reiser til profetens grav, de hadde set Mekka, de var fromme og hellige, vi var så å si i fornemt selskap. Og her var værdigheten storslagen.» Få nordmenn nevner ordene verdighet, fornemhet og islam i samme setning i dag. Fordi sammenhengen ikke lenger finnes? Fordi muslimene har forandret seg? Eller vi?
I «I Æventyrland» reiser Hamsun til fremmede strøk, men føler seg «hjemme» i langt større grad enn under sin Amerika-reise noen år tidligere. Han sammenlikner ikke bare naturen i Kaukasus og Nordland, men også de to kulturene: «Vi skal ha fåt ganske mange av vore religiøse forestillinger fra de iranske folk. De gamle israelitter forblev ingenlunde åndelig upåvirkede av de omboende folkeslag, noget fik de fra Ægypten under opholdet der, noget fra Assyrien, Babylon, Persien».
Hamsun ble seinere en renhetsdyrker, men på reisa er det kulturmangfoldet som fascinerer ham. I Kaukasus lever folk fredelig side om side – jøder og armenere, tyrkere og arabere, tyskere og russere, persere og tatarer. I Tbilisi, Georgia, har Hamsun lest seg til, tales det hele 70 forskjellige språk. «Og her var alt fredelig, ingen hadde hast, østerlandenes ro hvilte over menneske.»
I «Dronning Tamara», en kjærlighetshistorie mellom en kristen dronning og hennes muslimske fange, skriver Hamsun også fordelaktig om muslimer. Tamara sier til sin muslimske venninne og tjener, Fatimat:
«Hør her hvad jeg gjorde for hans skyld i nat; jeg bad til Allah for ham at han vilde beseire min egen Gud. Jeg skjældte din profet ut at han ikke hadde gjort ham godt alle dager, men gjort ham til fange.»
Overfor Khanen gjør hun så det utenkelige: Kristne Tamara løfter sløret. Hun vil at han skal se henne. Elske henne slik hun elsker ham. Når Khanen blir drept, sørger Tamara og lover at hun aldri skal forsøke å omvende sine muslimske naboer og undersåtter med makt.
Hamsuns forhold til jødene er det skrevet rikelig om, men mindre om hans forhold til muslimer. Den danske forfatteren Carsten Jensen er et unntak, som i boka «Opprør mot tyngdeloven» (2002):
«Det han ble mest betatt av, var muslimene. […] Her blant muslimer følte han seg hjemme. Her var det gudshengivenhet, ro og verdighet. Muslimene minnet ham om bøndene i barndoms Nordland, som også var skjebnetro og forsto å lide og tåle uten protest. Så dro den norske Hamsun hjem til Kristiania, den moderne storbyen han hadde beskrevet i romanen Sult, og led av hjemlengsel etter muslimene i Kaukasus».
Hamsun var et barn av sin tid. Jødene representerte det urbane, det rotløse, det kosmopolitiske – en trussel mot det opprinnelige, den nasjonale egenarten. Østens åndelighet ble brukt som kontrast til Vestens materialisme. Østen var tradisjon, Vesten var overflatisk modernitet.
Det er begrenset hvor stor overføringsverdi disse 100 år gamle betraktningene har til dagens debatt om kristne og muslimer, men noe kan vi raske med oss: Hamsun søkte likhet der vi ofte fester oss ved forskjeller. Han så likheter på tvers av kulturer, slik at Nordland hadde flere likhetstrekk med Kaukasus enn Kristiania. Dessverre inkluderte han ikke jødene i dette fellesskapet.
posted by Stian Bromark | 7:50 p.m.
<< Home