Ut av mørket

Sabotøren Asbjørn Sunde vant krigen, men tapte freden. Fordi han var kommunist. Nå gis hans dramatiske erindringsbok ”Menn i mørket” fra 1947 ut på nytt.

Stian Bromark, Dagbladet
Max Manus, Gunnar Sønsteby, Jens Chr. Hauge, og nå lederen av den såkalte ”Osvald-gruppa”, Asbjørn Sunde. Gamle krigshelter har fått nytt liv i det 21. århundret; mellom stive permer, på hvite duker og som her – på grått avispapir. Hvem skulle trodd det for bare 10-15 år siden, da manuskripter med annen verdenskrig som tema var garantert en prompt enveistur til forlagsredaktørens søppelbøtte? Nå står krigsgenerasjonen fram med rak rygg, beundret og hyllet av det frihetselskende norske folk, og de insisterer på at de har noe essensielt å lære bort: Viktigheten av samhold, styrke, mot, innsatsvilje… Og vi, vi lytter andektig.

Manus, Sønsteby og Hauge er de virkelige superheltene. De stjal rampelyset i maidagene 1945, erobret sentrale posisjoner i etterkrigstida og fikk diktere seierherrenes historieskrivning i tiår framover. Asbjørn Sunde, derimot, det er en annen historie. Han var vinneren som ble taperen. Slik var det å være kommunist. Under krigen ble deres motstandsvilje verdsatt, selv om de, sett fra regjeringen og Milorgs ståsted, slet med disiplinærproblemer. Selv om de ble beskyldt for å være kriminelle eventyrere. I 1945 fikk Norges Kommunistiske Parti 11 representanter på Stortinget og partiavisa Friheten hadde et eventyrlig opplag. Men så kom Den kalde krigen, med tilbakevirkende kraft. Krigshelter var ikke lenger krigshelter. Statsminister Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948 ble startskuddet for en uforsonlighet overfor kommunistene som varte godt inn i vår samtid.

Nå er vi modnere. Muren ble sønderknust for snart 20 år siden. Asbjørn Sunde er på vei ut av skyggen og inn i solsteika. Hans erindringsbok, som strekker seg fra borgerkrigen i Spania fram til freden i 45, utkom første gang i 1947. Nå har Spartacus forlag funnet det rimelig å utgi ”Menn i mørket” på nytt, utstyrt med et oppdatert forord av historiker Lars Borgersrud. Boka er ikke bare en eventyrlig beretning om en fascinerende skikkelse, fylt av kamp på liv og død, slagsmål, oppfinnsomme forkledninger, hjemmesnekret bomber, ustanselig fyll og sure sigaretter. Sunde skriver fletta av de ovennevnte. Poetiske skildringer av sorgløse utflukter med barn og kone kontrasteres med høydramatiske øyeblikksbilder fra livsfarlige sabotasjeaksjoner. I en legendarisk aksjon mot okkupasjonsmaktens arbeidskontor i Oslo, blir hovedpersonen sterkt såret, og leseren registrerer handlingen bare gjennom tåkete og forvirrende øyne: ”Omgivelsene oppfattet jeg i spredte, sjeldne glimt – en klokke som slo, et ansikt som bøyde seg over meg, et solgløtt gjennom et vindu, en stemme som sa noe jeg ikke forsto. Alt var vage sanseinntrykk. Intet av det fostret tanker eller fikk meg til å føle noe bestemt. Jeg flakket om i grenselandet mellom liv og død”.

I ”Menn i mørket” kommer de påfallende forskjellene mellom de ulike norske motstandsbevegelsene tydelig fram. Sett fra Osvaldgruppas ståsted stammet Milorgs ledelse fra småborgerskapet. Helvetes overklassedritt, som det så fintfølende blir sagt. Osvald-gruppa var arbeiderklasse. Selv skriftlig banner den gamle sjømannen Asbjørn Sunde som seg ikke hør og bør i dannet selskap. ”Faen ta alle fordømte jenter som gned seg opp til fordømte grønnkledde jævler.” Osvald-gruppa foretok en del oppgaver som Milorg oppfattet som for risikable og for skitne, som likvidasjoner av angivere. Osvalds menn og kvinner er i det hele tatt langt røffere i kantene enn sine motstandskolleger. I sin siste samtalebok sier Sønsteby at ytterst få nordmenn har lært å hate. ”Vi har aldri lært det, vi”. Selv ikke under krigen, legger han til. Glansbildeversjonen? Ja, ifølge Asbjørn Sunde. Osvald-gruppa ble drevet av hat: ”Hatet ga motstandskraften næring”, skriver han. ”Bare hatet holdt oss oppe og knyttet oss sammen i et tankeløst, altomfattende hat til fienden, tyskerne der ute og i vårt eget sinn, forræderen der ute og vi vårt eget sinn, morderen der ute og i vårt eget sinn, usseldommen, faenskapet, råttenskapet der ute og i vårt eget sinn”.

Det er også en annen avgjørende forskjell på beretningene til Manus, Sønsteby, Hauge og Sunde, hvis man skal tolke ut fra de bøkene som har utkommet om disse krigsheltene det siste halve året: Olav Njølstads biografi om Jens Chr. Hauge, samtaleboka mellom Gunnar Sønsteby og Finn Robert Jensen, Max Manus’ erindringsbøker og ”Menn i mørket”. Hauge, Manus og Sønsteby er mest opptatt av Norge. Asbjørn Sunde kjempet for en idé som overskrider nasjonalstaten, og republikaneren har et nokså ambivalent forhold til kongeriket. Kampen mot nazismen er overordnet: ”Vi skal slåss til det ikke finnes en nazijævel igjen på jorda. Vi skal bombe dem. Vi skal sprenge dem i filler. Vi skal rydde dem ut med alt deres jævelskap”. Nå skal man vel være forsiktig med å sette opp slike forenklede motsetninger, men det er ikke til å komme bort fra at det nasjonale versus det internasjonale perspektivet er noe som forfølger disse krigsheltene også etter at freden har senket seg over fedrelandet. Osvaldgruppas innsats fra 1940 til 1945 ”ble nærmest sporløst fjernet fra den nasjonale fortellingen” i etterkrigstida, som Borgersrud skriver i forordet.

Einar Gerhardsens tale i Folkvang forsamlingshus på Kråkerøy 29. februar 1948 startet klappjakten på kommunistene i Norge. Der sa han: ”Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiet og dets innflytelse mest mulig”.
Ikke viktig, ikke en av de viktigste, men den viktigste.
Den korte talen ble umiddelbart sendt til landets aviser og dagen etter møtte 15 000 mennesker opp i Oslo for å protestere mot kuppet i Tsjekkoslovakia. Mange gikk til Folkets Hus, der NKP holdt møte. Slagordene var av typen ”Ned med NKP”, ”Kast lakeiene ut!” og ”Vi vil vestlig kurs!”. I 1949, året etter Gerhardsens mest berømte tale, røk partiet ut av Tinget.

Så kan man lure på om det er et paradoks eller et ”en takk for sist” at det nettopp var motstandskollega Jens Chr. Hauge som i størst grad sørget for å skyve Asbjørn Sunde og de andre kommunistene ut i kulda. Han bygde opp den tjenesten som bidro til at rundt 30 000 kommunister ble overvåket i etterkrigstida. I 1954 ble Asbjørn Sunde dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Da Sunde slapp ut igjen, ble det etterlyst krigspensjon for ham, men de fleste politikere var imot det. Da skal Hauge ha oppsøkt Sunde hjemme. De satt visstnok oppe halve natta og snakket sammen, helt til Hauge hadde forsikret seg om at Sunde tross alt var en ”god nordmann”, ifølge biograf Olav Njølstad. Deretter støttet han pensjonskravet. Slik var det i Norge nesten 20 år etter krigens slutt: De virkelige krigsheltene kunne fortsatt definere hvem som var gode nordmenn. Asbjørn Sunde døde i 1985 uten å ha fått noen utmerkelser for sin krigsinnsats av den norske stat.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I:Max Manus-forfatter bak ny Sunde-film
To filmer om motstandshelten Asbjørn Sunde er underveis.
Til sommeren kommer journalist Morten Conradi med en ny dokumentarfilm om Asbjørn Sunde, og Thomas Nordseth-Tiller, som skrev manuset til den publikumsvennlige Max Manus-filmen, har annonsert at han nå jobber med et manus basert på Sundes erindringsbok. Historiker Lars Borgersrud har vært konsulent. Nordseth-Tiller har sagt om ”Menn i mørket” er den er det mest spennende og interessante han har lest siden bøkene til Max Manus.

Notis II: Kommunistenes historiker
Historiker Lars Borgersrud har trukket kommunistens krigsinnsats fram fra glemselen.
Ved siden av Asbjørn Sundes erindringsbok ”Menn i mørket”, og et par titler av historiker Egil Ulateig og andre, er det Lars Borgersrud som i størst grad har bidratt til å kaste nytt lys over kommunistenes rolle under annen verdenskrig. I 1997 utga han ”Nødvendig innsats”, som er den første helhetlige framstillingen av Osvald-gruppas (og dens forgjenger, Wollweber-organisasjonen) historie fra begynnelse til slutt. ”Fiendebilde Wollweber” fra 2001 handler om krigskommunistenes skjebne etter krigen.