Et blodig ikon

50 år etter revolusjonen på Cuba står Che-myten sterkere enn noensinne. Dyrker vi et radikalt stilikon eller en kaldblodig drapsmaskin?

Stian Bromark, Dagbladet
Du kan kle deg i Che-effekter fra sandal til hårstrikk. Pc-musa kan ligge på en matte av Che. Vinen kan korkes med Che, som kan nytes i Che-glass mens du leser Che-biografier og hører på Che-musikk. Sigaretter kan oppbevares i Che-etui, som ligger oppi en Che-bag, som henger på veggen under en Che-plakat av Andy Warhol eller Alberto Korda.
Ernesto ”Che” Guevaras ansikt er historiens sterkeste symbol på opprør, noe storkapitalen har lært seg å utnytte til egen fordel. Cubas store revolusjonshelt framstår nå like rebelsk som Wenche Foss. Opprøreren Che har blitt vår tids største klisjé.

Che-kulten har fått et oppsving de siste årene mye takket være nye filmer om mannen. I 2004 kom ”Motorsykkeldagbøkene” og i dag har første del av regissør Steven Soderberghs lange epos om Che Guevara premiere på norske kinoer. Filmen er blitt kritikerrost, men den er også blitt beskyldt for å idyllisere Guevaras revolusjonerende liv og levnet. Første del har fått tittelen ”Argentineren” og viser opptakten til revolusjonen på Cuba. 26. november 1956 ankommer Fidel Castro og 80 andre opprørere den karibiske øya med sikte på å styrte det korrupte Batista-diktaturet. Che er opprinnelig med kun som lege, men utvikler seg snart til å bli en durkdreven geriljaleder, selv om han er over gjennomsnittet plaget av astma. Andre del handler om Ches mislykkede forsøk på å eksportere revolusjonen til Bolivia, der han blir drept av CIA 9. oktober 1967. Ches tidlige død (39 år) er med på å gi ham martyrstatus over hele den latinamerikanske verden, men også i Vesten, der spesielt ungdom trykker Che til, og på, sitt bryst i protest mot USA-imperialismen i den såkalte tredje verden.

Hva er det Che hadde som gjorde ham til et så kraftfullt ikon? Den franske filosofen Jean-Paul Sartre mente Che var ”det mest komplette menneske i vår tid”, mens Sør-Afrikas Nelson Mandela har sagt at Che er en ”inspirasjon for alle mennesker som elsker frihet”. Ingen har forvaltet myten om Che så omhyggelig som Fidel Castro. I boka ”Castro. Mitt liv” av Ignacio Ramonet, skildres Che i flatterende vendinger. Che beskrives som et forbilde for alle. ”Han hadde høy moral og sto høyt over alle i troppen. Jeg ser på ham som en modell for det revolusjonære menneske”. Legen Che pleier omhyggelig de sårede, og han trøster soldater på vei over til den andre siden: ”Og hva gjorde Che? Han ga den døende gutten et kyss. Det gjorde dypt inntrykk på meg […]”. Che karakteriseres som usedvanlig fryktløs, profetisk fremsynt, en intellektuell kjempe og med en karisma ingen kan skåne seg mot: ”Han får alles sympati. Han er av den sorten alle umiddelbart må like på grunn av et naturlig vesen, enkelhet, vennlighet og alle slags gode egenskaper.” Når det gjelder ideologisk overbevisning, hevder Castro at Che var en leninist, ikke en stalinist. ”Han forsvarte Marx, han forsvarte Lenin og han kritiserte Stalin”.

Andre, som Humberto Fontavo i ”Exposing the Real Che Guevara” (2007) og Alvaro Vargas Llosa i ”The Che Guevara Myth” (2006), har innvendt at Che primært ikke var en lege som reddet liv, men en blodtørstig revolusjonær som tok liv. Og hvorfor underskrev Che Guevara flere brev med Stalin II og hvorfor la han ned blomster på Stalins grav i Sovjetunionen i 1960 hvis han mislikte Stalin? I ”Motorsykkeldagbøkene”, der Che beskriver sin revolusjonære oppvåkning gjennom reiser i Latin-Amerika, kan vi lese passasjer om hvordan Che uten nåde akter å drepe tusenvis av fiender og la dem drukne i eget blod. Jo mer blod, desto bedre. ”Vi vil gjøre våre hjerte ondskapsfulle, harde og urørlige”. Etter maktovertagelsen hevdet Che at juridiske prosesser var unødvendig overfor meningsmotstandere. En rettssak er noe borgerskapet har funnet på. I en berømt tale i 1967 snakket han om viktigheten av å bygge opp hatet, slik at mennesket blir ”omskapt til en effektiv, voldelig, selektiv og kald drapsmaskin”. Che mente individualisme var en forbrytelse.

Fidel Castro utnevnte Che Guevara til leder av La Cabana-fengselet, som etter revolusjonen ble fylt opp av ”fiender av revolusjonen”. Der henrettet Che hundrevis av mennesker, de fleste uten dom og mange likviderte han på egen hånd. Blant de henrettede var også barn. I 1960 opprettet Che øyas første ”forbedringsleir” for politiske dissidenter. I løpet av det kommende tiåret ble 14 000 henrettet av Castro og Che, ifølge standardverket ”Kommunismens svartebok” (1997). Deres forbrytelser strakk seg fra drukkenskap til avspilling av amerikansk musikk. Flere millioner har siden flyktet fra Cuba under Castros regime. 77 000 har mistet livet på havet underveis fra Cuba til USA.

Che Guevara-litteraturen er komplisert å forholde seg til, fordi den stort sett er delt inn i kun to kategorier: For eller mot. Che-tilhengerne befinner seg gjerne på venstresiden og er generelt mer vennligstilt overfor Castros bedrifter gjennom 50 år. Che-kritikerne befinner seg på den andre kanten av det politiske spektret, og har ikke sjelden utspring i det store eksilcubanske miljøet i Miami. Det kan synes vanskelig å innta mellomposisjoner. I så fall får de uttrykk i form av paradokser, som den amerikanske journalisten og forfatteren Paul Berman har formulert det: Che var en fiende av frihet, men har likevel blitt et symbol på frihet. Han etablerte et urettferdig sosialt system på Cuba, men blir betraktet som et symbol på kampen mot urettferdighet. Han var en ihuga marxist-leninist, men står som et symbol på fritenkeri. Han er rockens og ungdommens ledestjerne, men hatet selv rock, lediggang og mente ungdom må ”alltid høre nøye etter – med respekt – på råd fra eldre i myndighetsposisjoner”, skrev Che etter at han fikk makt.

Antikapitalisten Ernesto ”Che” Guevara har endt opp som et av kapitalismens sterkeste merkevarer og et populærkulturelt ikon: Che på halsbåndet til Jonny Depp. Che som tatovering på Maradonas arm. Che på Luis Vuitton-veska til Elizabeth Hurley til en verdi av 45 000 dollar. Che på bikinitrusa til supermodellen Gisele Bundchen. Che som sjokolade, is, parfyme, ja, selv i reklamekampanjer for Taco Bell og Financial Times. For et par år siden ble en Che-hårlokk solgt for 119 500 dollar på en auksjon i Texas.
Nøyaktig hva det er alle kaffekopp-, nøkkelring, og t-skjorteprodusentene ønsker å fortelle sine kunder ved å dekorere produktene med ansiktet til Che, er noe uklart. Marxisme? Et kult tryne? Harmløs rebelskhet til livstrøtt middelklasseungdom? I Argentina kan man visstnok få kjøpt t-skjorter med en påskrift som nok taler på vegne av mange moderne tilhengere av Che-kulten: “Jeg har en Che-skjorte, men jeg vet ikke hvorfor”.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Mot Che
Che Guevara er den moderne terrorismens far.
Det hevder den konservative forfatteren og journalisten Humberto Fontava i ”Exposing The Real Che Guevara.” I boka kommer det fram at Che ønsket å sprenge blant annet Frihetsgudinnen i New York og at han snakket om å bruke kjernefysiske våpen mot USA. Fontova vokste opp på Cuba, men måtte flykte i 1961 da Castro-regimet arresterte hans far. Han har også skrevet et svært kritisk portrett av Castro i ”Fidel: Hollywoods Favorite Tyrant”.

Notis II:For Che
Che drepte ingen uskyldige og han var en stor humanist.
Det hevder journalist og forfatter Jon Lee Andersen i den bestselgende 800 sider lange biografien ”Che Guevara: A Revolutionary Life”. Inntil Lee Andersen utga sin bok i 1997 i forbindelse med 30-årsmarkeringen for Ches død, fantes det få autoritative biografier på markedet, delvis på grunn av Cuba-regimets restriksjoner. Det løste Lee Andersen ved å skrive boka i tett samarbeid med Ches enke og familie, og dermed med aksept fra Castro og hans medarbeidere. Biografien er ikke av det kritiske slaget.