Verden etter Amerika
Alle imperier tar slutt. Også det amerikanske. USA er en svekket supermakt, hevder Fareed Zakaria i sin nye bok. India og Kina utfordrer USAs hegemoni.
Stian Bromark, Dagbladet
Tenk tennis, oppfordrer en av USAs fremste politiske analytikere, indiskfødte Fareed Zakaria: I 1982 var 78 av de 128 spillerne i US Open-turneringen amerikanske. I 2007 var det bare 20 amerikanere som kvalifiserte seg. USA har blitt marginalisert i løpet av de siste 25 årene, selv på hjemmebane. Amerikanske sportsanalytikere klør seg i hodet og spør: Hvordan er vi blitt så dårlige på så kort tid?
Spørsmålet er feil stilt. Det er ikke amerikanerne som er blitt dårligere til å spille tennis. Det er de andre som er blitt bedre. På 1970-tallet sendte om lag 25 land spillere til US Open, og turneringen ble dominert av tre engelsktalende nasjoner. I 2007 kom de seksten finalistene fra ti forskjellige land. Dette er også hovedpåstanden i Zakarias ”Verden etter Amerika” på et overordnet plan. USA har mistet makt og kommer til å gjøre det i økende grad i tiårene framover. Det skyldes framveksten av politiske og økonomiske konkurrenter, som India og Kina. Så kan man lure på: Hvordan vil denne verdenen se ut? Er det godt eller dårlig nytt for Europa?
De siste ti-femten årene har det utkommet et kobbel av bøker som har forsøkt å definere USAs nye rolle i verden etter Berlinmurens fall. Den nå avdøde statsviteren Samuel P. Huntington satte premissene for mye av denne debatten med sine teser om sivilisasjonskonflikt i boka ”The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order” fra 1996. Han fikk mest oppmerksomhet for spådommen om at Vesten og den islamske verden kom til å gå i tottene på hverandre, men et ofte oversett aspekt ved boka er nettopp det samme perspektivet som Zakaria legger opp til: Gullalderen er over. Og vestens tilbakegang varsler restens framgang. Zakaria, som Huntington, peker på to økonomier som bare i kraft av sine størrelser ufordrer det rådende verdensbildet: 2,5 milliarder potensielle forbrukere i India og i Kina. De vokser seg sterkere for hver børsdag som går og utgjør allerede en trussel mot USAs interesser i verden.
På 1950-tallet sto USA for halvparten av verdens produksjon av varer og tjenester. Nå er andelen redusert til rundt 25 prosent. Militært vil USA være enerådende i uoverskuelig framtid, men på andre områder – kulturelt, udanningsmessig, industrielt, sosialt, økonomisk – er vi ”på vei bort fra amerikansk dominans”, som Zakaria uttrykker det. Han nevner noen symbolske eksempler: Tidligere lå verdens høyeste bygning i USA, i dag ligger den i Dubai. Verdens rikeste mann var før i tiden alltid amerikansk. De siste årene har meksikanske Carlos Slim Helu flere ganger innehatt den posisjonen. Verdens største børsnoterte selskap er kinesisk. Det største flyet ble bygget i Russland. Det viktigste raffineriet ligger i India. De største fabrikkene ligger i Kina. London er i ferd med å bli det ledende finanssenteret. Verdens største pariserhjul befinner seg i Singapore. Det største kasinoet ligger ikke i Las Vegas, men i Macao. Den største filmindustrien er ikke Hollywood, men Bollywood. Av verdens ti største kjøpesentre, ligger bare ett i USA. Det største ligger i Beijing. Økonom Antoine van Agtmael har plukket ut de han mener er framtidens 25 nye multinasjonale aktører. Ingen av dem er amerikanske.
Selv om resten, og da primært India og Kina, haler inn på Vesten, finnes det få tegn til at denne nye maktbalansen vil ligne på situasjonen under den kalde krigen. Både Kina og India er innstilt på å vokse seg store på fredelig vis. Kina og India vil ikke sivilisere verden, som de europeiske imperialistene hadde som målsetning. De vil ikke spre kommunisme ved okkupasjon, som Sovjetunionen. De har heller ingen ønsker om å opptre som verdenspoliti, som USA tidvis har gjort. Det finnes heller ikke noe utpreget USA-hat i Kina og India. Antiamerikanisme, som i de siste årene har hatt medvind i Europa og i den arabiske verden, er ikke lenger en relevant faktor, ifølge Zakaria: ”Verden går fra sinne til likegyldighet, fra antiamerikanisme til postamerikanisme”. Kina og India har gått inn i det vestlige systemet, men på sine egne premisser. Derfor vil de også forandre det. Ta FNs sikkerhetsråd, der de sju faste medlemmene er seierherrene fra annen verdenskrig. Skal den institusjonen overleve, er den nødt til å gjenspeile verden i dag, blant annet ved å inkludere India. Det samme gjelder G8-landene, der Kina ikke er med. Den nye rollen som supermakt skiller seg kraftig fra den gamle, ifølge Zakaria: ”Den innebærer rådslagning, samarbeid og til og med kompromiss”. Mye tyder på at Obama er en bedre ivaretager av USAs interesser i så måte enn sin forgjenger.
Fareed Zakarias ”Verden etter Amerika” er et halsbrekkende prosjekt, med sitt forsøk på å favne verdensuviklingen både historisk og nåtidig, men argumentasjonen er stringent og perspektivet klarsynt. De siste årene har man kunnet finne lignende analyser i bøker som ”The end of the American Era” (Charles Kupchan), ”Colossus: The Rise and Fall of the American Empire (Niall Ferguson) og When Giants Fall: An Economic Roadmap for the End of the American Era” (Michael J. Panzner). Men i motsetning til de fleste bøker på markedet om temaet, har ikke Zakaria en åpenbar pro- eller antiamerikansk agenda. Den konservative Huntington, for eksempel, har lenge ment at den eneste måten USA kan overleve på i en tid hvor hegemoniet blir utfordret, er å verne om den tradisjonelle angloamerikanske kulturen.
Liberaleren Zakaria er ikke enig. Hovedgrunnen til at USA vil forbli en supermakt å regne med i framtiden, er landets demografiske vitalitet. Den amerikanske befolkningen vil øke med 65 millioner mennesker innen 2030. Europas vil holde seg på nåværende nivå, og bestå av gråhårede og livstrette individer. Den hvite befolkningen i USA har like lav fruktbarhet som europeerne. ”USAs innovative forsprang er for en stor del et resultat av innvandringen”. Neste år vil halvparten av alle doktorgrader i USA være tatt av utenlandske studenter og innvandrere, og de er allerede overrepresentert innen framtidsorienterte yrker som natur- og ingeniørvitenskap og informatikk. USA vil forbli en betydelig maktfaktor fordi landet har dannet ”verdens første universelle nasjon”. For å vende tilbake til tennisbanen: USA vil også i dette århundret være i stand til å slå server som kan avgjøre kamper, fordi de importerer og adopterer utenlandske kvalitetsspillere. Konkurrenter vil være kinesere og indere, ikke europeere. Det er som kjent vanskelig, selv for fallerte stjerner, å spille kvalitetstennis når begge hender må klamre seg til gåstolen.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Stian Bromark, Dagbladet
Tenk tennis, oppfordrer en av USAs fremste politiske analytikere, indiskfødte Fareed Zakaria: I 1982 var 78 av de 128 spillerne i US Open-turneringen amerikanske. I 2007 var det bare 20 amerikanere som kvalifiserte seg. USA har blitt marginalisert i løpet av de siste 25 årene, selv på hjemmebane. Amerikanske sportsanalytikere klør seg i hodet og spør: Hvordan er vi blitt så dårlige på så kort tid?
Spørsmålet er feil stilt. Det er ikke amerikanerne som er blitt dårligere til å spille tennis. Det er de andre som er blitt bedre. På 1970-tallet sendte om lag 25 land spillere til US Open, og turneringen ble dominert av tre engelsktalende nasjoner. I 2007 kom de seksten finalistene fra ti forskjellige land. Dette er også hovedpåstanden i Zakarias ”Verden etter Amerika” på et overordnet plan. USA har mistet makt og kommer til å gjøre det i økende grad i tiårene framover. Det skyldes framveksten av politiske og økonomiske konkurrenter, som India og Kina. Så kan man lure på: Hvordan vil denne verdenen se ut? Er det godt eller dårlig nytt for Europa?
De siste ti-femten årene har det utkommet et kobbel av bøker som har forsøkt å definere USAs nye rolle i verden etter Berlinmurens fall. Den nå avdøde statsviteren Samuel P. Huntington satte premissene for mye av denne debatten med sine teser om sivilisasjonskonflikt i boka ”The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order” fra 1996. Han fikk mest oppmerksomhet for spådommen om at Vesten og den islamske verden kom til å gå i tottene på hverandre, men et ofte oversett aspekt ved boka er nettopp det samme perspektivet som Zakaria legger opp til: Gullalderen er over. Og vestens tilbakegang varsler restens framgang. Zakaria, som Huntington, peker på to økonomier som bare i kraft av sine størrelser ufordrer det rådende verdensbildet: 2,5 milliarder potensielle forbrukere i India og i Kina. De vokser seg sterkere for hver børsdag som går og utgjør allerede en trussel mot USAs interesser i verden.
På 1950-tallet sto USA for halvparten av verdens produksjon av varer og tjenester. Nå er andelen redusert til rundt 25 prosent. Militært vil USA være enerådende i uoverskuelig framtid, men på andre områder – kulturelt, udanningsmessig, industrielt, sosialt, økonomisk – er vi ”på vei bort fra amerikansk dominans”, som Zakaria uttrykker det. Han nevner noen symbolske eksempler: Tidligere lå verdens høyeste bygning i USA, i dag ligger den i Dubai. Verdens rikeste mann var før i tiden alltid amerikansk. De siste årene har meksikanske Carlos Slim Helu flere ganger innehatt den posisjonen. Verdens største børsnoterte selskap er kinesisk. Det største flyet ble bygget i Russland. Det viktigste raffineriet ligger i India. De største fabrikkene ligger i Kina. London er i ferd med å bli det ledende finanssenteret. Verdens største pariserhjul befinner seg i Singapore. Det største kasinoet ligger ikke i Las Vegas, men i Macao. Den største filmindustrien er ikke Hollywood, men Bollywood. Av verdens ti største kjøpesentre, ligger bare ett i USA. Det største ligger i Beijing. Økonom Antoine van Agtmael har plukket ut de han mener er framtidens 25 nye multinasjonale aktører. Ingen av dem er amerikanske.
Selv om resten, og da primært India og Kina, haler inn på Vesten, finnes det få tegn til at denne nye maktbalansen vil ligne på situasjonen under den kalde krigen. Både Kina og India er innstilt på å vokse seg store på fredelig vis. Kina og India vil ikke sivilisere verden, som de europeiske imperialistene hadde som målsetning. De vil ikke spre kommunisme ved okkupasjon, som Sovjetunionen. De har heller ingen ønsker om å opptre som verdenspoliti, som USA tidvis har gjort. Det finnes heller ikke noe utpreget USA-hat i Kina og India. Antiamerikanisme, som i de siste årene har hatt medvind i Europa og i den arabiske verden, er ikke lenger en relevant faktor, ifølge Zakaria: ”Verden går fra sinne til likegyldighet, fra antiamerikanisme til postamerikanisme”. Kina og India har gått inn i det vestlige systemet, men på sine egne premisser. Derfor vil de også forandre det. Ta FNs sikkerhetsråd, der de sju faste medlemmene er seierherrene fra annen verdenskrig. Skal den institusjonen overleve, er den nødt til å gjenspeile verden i dag, blant annet ved å inkludere India. Det samme gjelder G8-landene, der Kina ikke er med. Den nye rollen som supermakt skiller seg kraftig fra den gamle, ifølge Zakaria: ”Den innebærer rådslagning, samarbeid og til og med kompromiss”. Mye tyder på at Obama er en bedre ivaretager av USAs interesser i så måte enn sin forgjenger.
Fareed Zakarias ”Verden etter Amerika” er et halsbrekkende prosjekt, med sitt forsøk på å favne verdensuviklingen både historisk og nåtidig, men argumentasjonen er stringent og perspektivet klarsynt. De siste årene har man kunnet finne lignende analyser i bøker som ”The end of the American Era” (Charles Kupchan), ”Colossus: The Rise and Fall of the American Empire (Niall Ferguson) og When Giants Fall: An Economic Roadmap for the End of the American Era” (Michael J. Panzner). Men i motsetning til de fleste bøker på markedet om temaet, har ikke Zakaria en åpenbar pro- eller antiamerikansk agenda. Den konservative Huntington, for eksempel, har lenge ment at den eneste måten USA kan overleve på i en tid hvor hegemoniet blir utfordret, er å verne om den tradisjonelle angloamerikanske kulturen.
Liberaleren Zakaria er ikke enig. Hovedgrunnen til at USA vil forbli en supermakt å regne med i framtiden, er landets demografiske vitalitet. Den amerikanske befolkningen vil øke med 65 millioner mennesker innen 2030. Europas vil holde seg på nåværende nivå, og bestå av gråhårede og livstrette individer. Den hvite befolkningen i USA har like lav fruktbarhet som europeerne. ”USAs innovative forsprang er for en stor del et resultat av innvandringen”. Neste år vil halvparten av alle doktorgrader i USA være tatt av utenlandske studenter og innvandrere, og de er allerede overrepresentert innen framtidsorienterte yrker som natur- og ingeniørvitenskap og informatikk. USA vil forbli en betydelig maktfaktor fordi landet har dannet ”verdens første universelle nasjon”. For å vende tilbake til tennisbanen: USA vil også i dette århundret være i stand til å slå server som kan avgjøre kamper, fordi de importerer og adopterer utenlandske kvalitetsspillere. Konkurrenter vil være kinesere og indere, ikke europeere. Det er som kjent vanskelig, selv for fallerte stjerner, å spille kvalitetstennis når begge hender må klamre seg til gåstolen.
Stian Bromark er journalist og forfatter
posted by Stian Bromark | 10:28 a.m.
<< Home