Frykt og optimisme
Dommedag er avlyst. Gi oss flere forlokkende framtidsvisjoner.
Stian Bromark, Dagbladet
SOSIOLOGEN ANTHONY Giddens, mest kjent for å ha inspirert Tony Blair til å utforske den tredje kraft i britisk politikk, har mistet troen på at skremselspropaganda kan bidra til å skape radikale klimaforandringer. Siden trusselen ofte verken er håndfast eller umiddelbar, «vil folk flest tvinne tommeltotter og ikke gjøre mye konkret for å forhindre den kommende katastrofen», skriver han i sin nye bok, «The Politics of Climate Change». Derimot har han større tro på en optimistisk og forlokkende framtidsvisjon. Martin Luther King jr. sa ikke «I have a nightmare», men «I have a dream». Borgerrettsforkjemperen trodde han kunne skape mer forandringsvilje og handlekraft i den svarte og hvite befolkningen ved å holde opp en framtidsvisjon av et annerledes, mer harmonisk USA.
GIDDENS HAR ET poeng. De siste førti åra har vi blitt fôret med katastrofescenarier uten at det ser ut til å ha fungert merkbart. Det mest outrerte eksemplet, er Alan Weismans moralske fabel i sakprosaform, «Verden uten oss», der menneskeheten på grunn av alle sine grådige ønsker har kommet i skade for å utslette seg selv. Den gode nyheten, ifølge Weisman, er at naturen kommer til å restituere seg forholdsvis raskt etter vårt plutselige oppbrudd. Fryktretorikken er allestedsnærværende, men ingen synes å kunne si de forløsende ord, som virkelig ville gjort oss bekymret: «Det er for seint». Det får vi aldri høre fra miljøbevegelsen, for da gjør den seg overflødig. I stedet får vi høre at det snart er for seint. Tiår etter tiår. De kunne like gjerne ropt «ulv, ulv».
ANTHONY GIDDENS ideer om den tredje vei gjorde norske politikere euforiske for ti år siden. Nå kan det se ut til at Jens Stoltenberg har fanget opp stemningsskiftet, for forrige uke sto han fram i Aftenposten under overskriften «Klimaoptimisten». Stoltenberg har nå fått troen på en ambisiøs avtale under klimamøtet i København i desember. Han mener det er på tide at vi fokuserer på løsningene, ikke problemene. Det framstår som et utspill i en valgkamp. I så fall kunne Stoltenberg merket seg Giddens' ord om at klimautfordringene er av så gigantiske proporsjoner at partipolitikken bør holdes utenfor. Uten tverrpolitisk vilje til å skyve den dagsaktuelle maktkampen til side og fokusere på framtida, vil det heller ikke la seg gjøre å skape bærekraftige løsninger.
DET ER strengt tatt ikke gitt å vite hva som skal til for å vekke opinionen til handling. Frykt eller fagre utsikter? Religiøse ledere skremmer med helvete og lokker med paradis. Foreldre truer med innestraff og frister med iskrem. USA belønner allierte og straffer de ulydige. Giddens' ønske om å fokusere på forlokkende framtidsvisjoner, må ses i lys av at samfunnsdebatten de siste femten åra i økende grad har vært preget av fryktspredning - enten temaet har vært klimakrise, finanskrise, terrorister, islamister, fugleinfluensa, svineinfluensa, innvandrere, globalisering, kriminelle tiggere, etc. Den store redselen for atomragnarokk har blitt erstattet av de mange små. Den kollektive frykten er langt mer utfordrende i dagens variant, som fragmentert og uforutsigbar, mener sosiolog Zygmunt Bauman. Denne usikkerheten blir derfor gjerne kanaliserte inn mot å trygge det oversiktlige, som alarmer på boligen og livsforsikringer.
BEGREPSMOTSETNINGEN kan overføres til flere samfunnsdebatter. La oss si at Norge har utfordringer i forhold til innvandring, er det da klokest å male fanden på veggen eller å hylle kulturmangfoldet? Det er i hvert fall ingen tvil om at en del diskuterer hodeplagg, manglende dugnadsånd og hvitløkstank i et forsøk på å sette ord på en diffus magefølelse - en redsel for annerledesværende, tap av identitet og forandring. Denne frykten forsvinner garantert ikke hvis fanden sjøl konstant får danse rundt på veggen. Finanskrisa er at annet eksempel på at svartmaling har en negativ forsterkende effekt, mens gladnyheter om økende boligpriser får taksten til å stige ytterligere.
FORLOKKENDE framtidsvisjoner kan ofte være å foretrekke framfor skrekkvisjoner. Som politisk verktøy har den derimot begrenset verdi. Det er bare i selvhjelpsboka «The Secret» at det hjelper å tenke positivt for å oppnå faktiske resultater. Selvtillit skal man ikke kimse av i et samfunn der angst er en folkesykdom, men utfordringer knyttet til innvandring, klima og økonomi kan bare løses med konkrete politiske beslutninger. Framtida er ikke et trosspørsmål. Det er avgjørende med «politisk realisme, framfor fagre løfter», skrev Cicero-forsker Tora Skodvin i Dagsavisen nylig, som et oppspark til klimamøtet i København.
I «FEAR. A Cultural history» inndeler Joanna Bourke fryktens historie i en egoistisk og en uselvisk del. Sistnevnte er nå på defensiven, mener hun. I dag snakker vi bare om frykt for vårt liv og vår egen helse, ikke andres. Her havner klimaspørsmålet i en skvis. Den kommer ikke til å ramme vår generasjon med full kraft, men derimot våre barnebarns. De tilhører oss, men er samtidig en del av de andre. Dommedagsprofetene vil ha det til at vi gir f.. Anthony Giddens tror vi er større enn som så. Realisten vil si det er håpløst, og vi gir oss ikke.
Stian Bromark, Dagbladet
SOSIOLOGEN ANTHONY Giddens, mest kjent for å ha inspirert Tony Blair til å utforske den tredje kraft i britisk politikk, har mistet troen på at skremselspropaganda kan bidra til å skape radikale klimaforandringer. Siden trusselen ofte verken er håndfast eller umiddelbar, «vil folk flest tvinne tommeltotter og ikke gjøre mye konkret for å forhindre den kommende katastrofen», skriver han i sin nye bok, «The Politics of Climate Change». Derimot har han større tro på en optimistisk og forlokkende framtidsvisjon. Martin Luther King jr. sa ikke «I have a nightmare», men «I have a dream». Borgerrettsforkjemperen trodde han kunne skape mer forandringsvilje og handlekraft i den svarte og hvite befolkningen ved å holde opp en framtidsvisjon av et annerledes, mer harmonisk USA.
GIDDENS HAR ET poeng. De siste førti åra har vi blitt fôret med katastrofescenarier uten at det ser ut til å ha fungert merkbart. Det mest outrerte eksemplet, er Alan Weismans moralske fabel i sakprosaform, «Verden uten oss», der menneskeheten på grunn av alle sine grådige ønsker har kommet i skade for å utslette seg selv. Den gode nyheten, ifølge Weisman, er at naturen kommer til å restituere seg forholdsvis raskt etter vårt plutselige oppbrudd. Fryktretorikken er allestedsnærværende, men ingen synes å kunne si de forløsende ord, som virkelig ville gjort oss bekymret: «Det er for seint». Det får vi aldri høre fra miljøbevegelsen, for da gjør den seg overflødig. I stedet får vi høre at det snart er for seint. Tiår etter tiår. De kunne like gjerne ropt «ulv, ulv».
ANTHONY GIDDENS ideer om den tredje vei gjorde norske politikere euforiske for ti år siden. Nå kan det se ut til at Jens Stoltenberg har fanget opp stemningsskiftet, for forrige uke sto han fram i Aftenposten under overskriften «Klimaoptimisten». Stoltenberg har nå fått troen på en ambisiøs avtale under klimamøtet i København i desember. Han mener det er på tide at vi fokuserer på løsningene, ikke problemene. Det framstår som et utspill i en valgkamp. I så fall kunne Stoltenberg merket seg Giddens' ord om at klimautfordringene er av så gigantiske proporsjoner at partipolitikken bør holdes utenfor. Uten tverrpolitisk vilje til å skyve den dagsaktuelle maktkampen til side og fokusere på framtida, vil det heller ikke la seg gjøre å skape bærekraftige løsninger.
DET ER strengt tatt ikke gitt å vite hva som skal til for å vekke opinionen til handling. Frykt eller fagre utsikter? Religiøse ledere skremmer med helvete og lokker med paradis. Foreldre truer med innestraff og frister med iskrem. USA belønner allierte og straffer de ulydige. Giddens' ønske om å fokusere på forlokkende framtidsvisjoner, må ses i lys av at samfunnsdebatten de siste femten åra i økende grad har vært preget av fryktspredning - enten temaet har vært klimakrise, finanskrise, terrorister, islamister, fugleinfluensa, svineinfluensa, innvandrere, globalisering, kriminelle tiggere, etc. Den store redselen for atomragnarokk har blitt erstattet av de mange små. Den kollektive frykten er langt mer utfordrende i dagens variant, som fragmentert og uforutsigbar, mener sosiolog Zygmunt Bauman. Denne usikkerheten blir derfor gjerne kanaliserte inn mot å trygge det oversiktlige, som alarmer på boligen og livsforsikringer.
BEGREPSMOTSETNINGEN kan overføres til flere samfunnsdebatter. La oss si at Norge har utfordringer i forhold til innvandring, er det da klokest å male fanden på veggen eller å hylle kulturmangfoldet? Det er i hvert fall ingen tvil om at en del diskuterer hodeplagg, manglende dugnadsånd og hvitløkstank i et forsøk på å sette ord på en diffus magefølelse - en redsel for annerledesværende, tap av identitet og forandring. Denne frykten forsvinner garantert ikke hvis fanden sjøl konstant får danse rundt på veggen. Finanskrisa er at annet eksempel på at svartmaling har en negativ forsterkende effekt, mens gladnyheter om økende boligpriser får taksten til å stige ytterligere.
FORLOKKENDE framtidsvisjoner kan ofte være å foretrekke framfor skrekkvisjoner. Som politisk verktøy har den derimot begrenset verdi. Det er bare i selvhjelpsboka «The Secret» at det hjelper å tenke positivt for å oppnå faktiske resultater. Selvtillit skal man ikke kimse av i et samfunn der angst er en folkesykdom, men utfordringer knyttet til innvandring, klima og økonomi kan bare løses med konkrete politiske beslutninger. Framtida er ikke et trosspørsmål. Det er avgjørende med «politisk realisme, framfor fagre løfter», skrev Cicero-forsker Tora Skodvin i Dagsavisen nylig, som et oppspark til klimamøtet i København.
I «FEAR. A Cultural history» inndeler Joanna Bourke fryktens historie i en egoistisk og en uselvisk del. Sistnevnte er nå på defensiven, mener hun. I dag snakker vi bare om frykt for vårt liv og vår egen helse, ikke andres. Her havner klimaspørsmålet i en skvis. Den kommer ikke til å ramme vår generasjon med full kraft, men derimot våre barnebarns. De tilhører oss, men er samtidig en del av de andre. Dommedagsprofetene vil ha det til at vi gir f.. Anthony Giddens tror vi er større enn som så. Realisten vil si det er håpløst, og vi gir oss ikke.
posted by Stian Bromark | 9:44 p.m.
<< Home